31 mai 2005

Job 19 - En god taper viser sin styrke

Tekstbetraktning over Job 19

På beundringsverdig vis holder Job fatningen etter runde på runde med kvasireligiøs filleristing. Han har ikke mye igjen å skryte av, men tviholder med beundringsverdig kraft på overbevisningen om at Gud tross alt ikke har forkastet ham. Jeg tror jeg ville ha omskrevet det skalden Snigle-Halle sa til kong Harald Hårdråde til noe slikt som «Drep meg, venner, men ikke med ord.» Taleflommen de serverer Job er like lite matnyttig som grøten kongen bød sine menn på.

Et feiltrinn sjelesørgere kan begå er at de i sin iver etter å hjelpe slutter å lytte til hva som egentlig blir sagt, og henger seg opp i det de tror de hører. På den måten skapes flere sår enn de leger. Med slike leger skal man ha jernhelse for å være syk. Ofte er det enkle best, selv om det ikke høres høres like overbevisende ut. Av og til er man henvist til å tro på tross av heller enn på grunn av.

«Jeg vet at min gjenløser lever!» Takk skal du ha, Job, for at du klarte å levere denne kraftsatsen. Det er ingen skam å klamre seg til et halmstrået når Gud holder i den andre enden. «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige.» Matt 11:25

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

30 mai 2005

Job 18 - «Altså er mor Nille en sten»

Tekstbetraktning over Job 18

Neste kamerat, Bildad, står på talelisten og fortsetter belæringen av stakkars Job der Elifas avsluttet. Resonnementet er som hentet rett ut av Holbergs teaterstykke Erasmus Montanus. «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan heller ikke fly. Altså er mor Nille en sten!» Bildad oppfatter tap av ære, helse og velstand som et uttrykk for at Job bak en fin fasade har vært er et ugudelig krek hele tiden. Derfor har Gud trukket tilbake sin velsignelse.

Men det er en logisk kortslutning. Så enkelt kan vi ikke gjøre et komplisert samspill i skaperverket. Det er livet og Guds kjærlighet mennesket ble velsignet med ved skapelsen, ikke diverse frynsegoder livet kan bringe med seg når alt annet klaffer. Det er sant at vi kan komme til Gud som til en far med alle våre ønsker og behov. Men Han er ikke en maskin som automatisk utbetaler materielle velsignelser bare vi taster inn en moralsk riktig kode.

Vi skal vokte oss vel for å gå i den samme tankefella som vennene til Job. Ingen blir en barmhjertig samaritan ved å følge deres eksempel. Vi befinner oss i hverandres varetekt, og en manns ulykke kan like godt skyldes en kald skulder fra andre som egen uforstand.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

29 mai 2005

Luk 16,19-31 - Likegyldighetens pris

Andakt for 2. s. e. pinse, tekstrekke I, www.bibel.no

Den rike mannen forsynte seg grådig på livets lyse side. Selv på helligdager må det ha vært hardt arbeid å holde den fyren tilfreds med klær, mat og status. Lasarus lever derimot på baksiden av medaljen. Han mangler alt; Både helse, velstand og verdighet. Han kan ikke engang verge seg mot hundene som slikker på sårene hans. Lasarus er like sjanseløs i forhold til alle renhetskrav i den jødiske fromheten, som den rike er i forhold til det fjerde bud.

Men Jesus sier ikke at det er hensynet til religiøse krav som bestemmer deres bolig i evigheten. Mens Lasarus blir tatt imot og sørget for i forhold til hva han ikke fikk oppleve på jorden, er det ikke overdådigheten som plasserer kaksen utenfor herligheten. Det er unnlatelsene som feller ham. Velstanden ga ham muligheten til å hjelpe, men han gjorde det ikke selv om Lasarus lå rett utenfor døra. Rikingen ba heller ikke den uflidde uteliggeren om å fjerne seg. De fattige, syke og loslitte var bare en del av hverdagen som han ikke ofret en tanke. Han brydde seg rett og slett ikke, og gjorde ingenting med det.

Derfor må han betale likegyldighetens pris. «Det dere ikke gjorde mot én av disse minste,» sier Jesus, «-det har dere heller ikke gjort mot meg.» (Matt. 25:45) Gud krever ikke det umulige av oss, bare litt praktisk omtanke. Det skal så lite til, egentlig.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

28 mai 2005

Job 17 - Et sorgens kapittel

Tekstbetraktning over Job 17

Job har ikke noe mer å gi, så her gir han slipp på framtiden også. Han går for total selvutslettelse når ikke engang hans nærmeste venner evner å formidle lys og håp, men heller strør salt i sårene ved å kverne videre på standardrepertoaret sitt. Selv ser han at han er blitt selve symbolet på det gudsforlatte. Uten å skjønne hvorfor er han blitt et slags fugleskremsel til skrekk og advarsel.

En sak er å stå ansikt til ansikt med en mektig motstander. Det er noe helt annet å kjempe uten å vite hvem eller hva du kjemper imot. De allierte jagerpilotene under andre verdenskrig hadde et ordtak om at den fienden du så ikke utgjorde den største trusselen, det var den motstanderen du ikke oppdaget som var farligst.

Job aksepterer ikke at Gud kan være hans motstander, og han har rett. Det er Satan som har valgt å forsøke å slå ham ut. Gud vet hva vi er laget av og hva vi står for. Så selv om vi ikke ser noen ende på menigsløset kaos og uløselige kriser, kan vi som Job forvente at Gud tar seg av vår sak og ellers la ettertiden dømme. Det er tross alt Gud som regjerer.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

27 mai 2005

Job 16 - Med slike venner, hvem trenger fiender?

Tekstbetraktning over Job 16

Det er ikke noe problem å sørge for sin egen undergang. Derimot er det vanskeligere å løfte seg selv om man skulle havne på dypt vann. Det er da man er avhengig av hjelp utenfra, som har føttene plantet på trygg grunn. Men isteden for å bidra med hjelp, fortsetter de såkalte vennene å trykke Job ned. De blir så opptatt av å være Guds advokater i møte med Jobs problematiske spørsmål at de heller kritiserer spørsmålene enn å være med å lete etter svarene.

Men Gud trenger ingen advokat. Vi kan trygt overlate til ham å føre sin egen sak. Derimot er det mange som trenger vår hjelp til å se sannheten i øynene når den er annerledes enn vi håper og forventer. For hvis vi som tror og kjenner Gud ikke får med oss at Han gjør noe nytt, hvordan skal da en verden som ikke tror, kunne se og skjønne noe som helst?

Vennenes problem er at de ikke kan gi Job rett i at Gud i hans tilfelle har akseptert mer lidelse enn vanlig for en stund. Jobs problem er at han har tatt sin velstand for gitt, og hvilt for mye på laurbærene. Men på bunnen av fortvilelsen kjenner han en trygghet om at ikke engang døden kan ta fra ham troen.

Publisert av Bibelleserringen © Jan Roar Sekkelsten

26 mai 2005

Job 15 - Fra diskusjon til mobbing

Tekstbetrakning over Job 15

Her innledes den andre av tre runder med kommenterer og foreslag til løsning på Jobs problemer. Job har allerede gått en runde med Elifas og de to som er sammen med ham, Bildad og Sofar, der de framholder Guds absolutte rettferdighet, at Han ikke lar ukyldige lide og at Job derfor ikke har noen rett til å klage. Job på sin side erkjenner Guds herredømme, men mener at det ikke er vantro å klage sin nød når man rammes ufattelig hardt.

Så når man ikke når ballen, må man ta mannen isteden. Det leder Elifas til å mene noe om Jobs intelligens og dømmekraft. Han henviser til de eldstes rett og krever honnørrabatt når teologiske argumenter ikke fører fram. I alle forsamlinger finnes medlemmer som i kraft av lang og tro tjeneste ønsker å få ting etter deres smak og behag. Dessverre er det ofte også de samme som har minst kontakt med livet utenfor kirken og utfordringene evangeliet møter der.

Utvikling er en grunnleggende del av skaperverket. Det er ikke ferdig en gang for alle, men har innholder kimen til forandring. Det vil alltid dukke opp nye elementer som setter spørsmålstegn ved det vi trodde vi visste sikkert. Selvrettferdighetens hovmot står også for fall.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

Innledning til Job 15-21

Hvorfor??
Det så ut som Job hadde mistet livet uten å dø. Satan fikk prøve hans trofasthet til Gud, og vennene som ville snakke ham til rette, bidro til elendigheten. I stedet for trøst og oppbyggelse la de stein til byrden. Likevel sto Job fast ved sin tro, og Gud ga ham til slutt lønn for strevet.

Dermed spennes det opp en profetisk horisont bak vitnesbyrdet om den desperate skikkelsen som sitter på søppelhaugen og skraper sine byller. For meg er Jobs bok en lærebok om troens ydmykhet. Vi lever på Guds nåde i en verden vi har på lån. Mens vi er her skal vi, så langt vi kan, prise Gud og forvalte hans velsignelse.

«Se, vi priser dem salige som holder ut. Dere har hørt om Jobs utholdenhet, og sett den utgang Herren gav. For Herren er overmåte barmhjertig og miskunnelig.» (Jak 5,11)
Derfor!

Publisert av Bibelleseringen copy 2005 Jan Roar Sekkelsten