Tekstbetraktning for 3. søndag i advent, tekstrekke I
Matt. 11,2-10 - www.bibelen.no
Det er advent, julestri og tentamenstid. I heimen held far oppmuntrande foredrag med von om god innsats på skulen, men under formaningane eg held for ungeflokken ligg minnet om mine eigne skuledager. Der låg ein tentamen i norsk i leia som eit stort, grått og trugande isfjell. Var du uheldig med navigasjonen den dagen, kunne både skuleval og yrkeskarriere lide samme skjebne som Titanic. Fram frå dette norskpensumet stig minnet om Prøysen sin tekst om romantikken og ungdomsforelskinga sine problem; «Åkken ska' ein go'blunke tel?» Å velgje seg ein hjerteven er på mange måter den første politiske og diplomatiske erfaringa mange gjer seg. For «til lags åt alle kan ingen gjera». Du skal ha eit mål, ein strategi og kjenne ditt publikum for å spele korta riktig.
Men sjølv når du har tatt ei avgjer, er likevel ikkje vegen utan slaghol og djupe grøfter ein kan falle i. Kommentatorar, forstå-seg-på'arar og synsarar står tett i tett som gjestar rundt julebordet og gir sine meiningar til kjenne. Då er det sannelig ikkje lett å halde tunga rett i munnen og fokus på det ein meiner er rett og riktig. Dette gjeld ikkje berre i jakta på den store kjærleiken, men på stadig fleire område i livet. Med internett i nesten kvar heim finnst det ikkje lenger nokon terskel for å spreie sterke meiningar og kvasse synspunkt for heile verda. Før du veit ordet av det, heng du i gapestokken til nokon som ikkje delar dine standpunkt, livssyns eller prioriteringar. Dette ser vi dagleg utslag av i sjukehuskampen, debatten om skywalk'en eller i Rein Aleksander sine utsegner om kva takhøgde han treng for å utøve kunst. Er det verkeleg slik at soknepresten tek kyrkja si rolle i jula for høgtideleg? Skal kvar gjestesongar kunne disponere kyrkjerommet og forsamlinga fritt etter sitt kunstnarlege uttrykk og musikalske kjensler?
Det kan synest som ein trend i tida at det ikkje skal vere for mykje kyrkje i julefeiringa. Presten kan liksom godt spare seg til klokkene ringer høgtida inn julafta. Då kan han for nokre dagar kome fram med jesusbarnet og englane, berre han gjer det på ein underhaldande, nyskapande måte som tek vare på tradisjonane. Klarar han ikkje denne balansegangen, blir han hovudinnslag i den neste førderevyen. Til trøyst skal han og hans like vite at dei er i godt selskap. No hadde dei ikkje tabloidaviser eller nettbloggar på bibelsk tid, men både Jesus og døyparen Johannes fekk passet sitt påskrive av synsarane. I søndagsteksten har Johannes havna i fengsel der han sidan blei halshogd. I avsnittet etter teksten peikte synsarane på at Johannes åt for lite og Jesus for mykje, til og med i dårleg selskap. Så døyparen mista hovudet og Jesus blei korsfesta. Men dei sto begge trufast løpet ut sjølv om det altså kosta dei livet. For ingen ting kan stå seg mot sanninga, sjølv om han er omstridd.
God jul og Guds signing!
16 desember 2006
29 september 2006
Job 19,25-27 - Det er von i hangande snøre...
Andakt for 17. søndag etter pinse, tekstrekke II
Job 19,25-27 - www.bibelen.no
- Vesle vitet strekk ikkje til, ei tru må stydje oppunder. Som vestlending visste Ivar Aasen at du ikkje kjem nokon veg om du lar kjenslene du har i augeblinken styre mål og meining med livet. Så sjølv om verda har gått vidare sidan hans tid og vi har vunne mykje ny kunnskap, kjenner vi oss like dårlege om vi misser motet no som den gongen. Straumkrise trugar, E.coli kan du få i deg kor som helst og smarte svindlarar lurer bak kvar reklameplakat. Det er sanneleg ikkje mykje å feste lit til i våre moderne tider. Så om mismotet fangar deg, finnst det næring nok til å holde det vedlike. I bibelteksten har heller ikkje Job det så greit der han sit fattig, sjuk og utstøtt på søppelplassen langt utanfor bygrensa. Han hadde vore blant dei framgangsrike og mektige, men no var all rikdom og stas borte. Helsa var skral og sjølv venene hadde vendt seg mot han. I staden for å oppmuntre han, gav dei seg heller til klandre han for at han heldt ut, trudde på seg sjølv og ein trufast Gud.
Forfølging kan vere så mangt. Opp gjennom vår eigen historie og i andre delar av verda veit vi at mange har blitt ofre for både drap, tortur og fengsling utan lov og dom fordi dei gav uttrykk for si tru eller politiske meining. Sist veke blei tre menn henretta i Indonesia fordi dei hadde protestert mot at styresmaktene ikkje grip inn mot kirkebrenning og mishandling av kristne. I Pakistan kan du bli anklaga for blasfemi om du seier at du trur på Jesus heller enn profeten Muhammed. Skulle du bli frikjent, er du likevel som fredlaus å rekne og er ikkje trygg nokon stader. Vi er heldigvis skåna for slikt her i landet, men problemfritt er det likevel ikkje. Tenk deg kva som vil skje om du trekk utviklingslæra til Darwin i tvil på eit foreldremøte på skulen, eller korleis trur du det går med karriera til idrettsfolk som ikkje vil konkurrere i kyrkjetida? Er du i tillegg kritisk til sjølvvalt abort og sex utanfor ekteskapet vil det i mange sine auge kvalifisere deg for ein plass langt ute på jordet. -Vi lever då tross alt i 2006 og ikkje i mørkaste middelalderen! Barnevernet har fått bekymringmeldinga om mindre.
- Men eg veit at min utløysar lever! seier Job til dei kranglete venene sine og til oss. Du kan godt meine at vona i eit hangande snøre er fattig trøyst for den som ikkje har noko betre å ty til. Det same fekk eg høyre frå ein ungdomskjærast som syntes at den nyvunne kristentrua mi øydela heile forholdet. Men det får våge seg. Eg vil heller tole at folk ser skeivt på meg enn å gje opp alt og kaste reiskapen på sjøen. Då vil eg stå tomhendt både no og ved enden av livet, og kva er så mykje betre med det? For eg veit òg at Gud er der for meg. Eg ser skaparkrafta når naturen kler seg i haustfargar og bur seg på vinter. Eg kjenner at tilliten gir meg kraft til å stå imot sarkastiske regnbyger og rein utskjelling i orkan styrke. Du veit at den som ventar på noko godt, ventar ikkje forgjeves. Ein gong kjem Sogndal til å rykke opp att til elitedivisjonen i fotball. Så når Frelsaren ein dag kallar meg heim, skal ingen få hindre meg. Det er tross alt betre å tru og ta feil, enn ikkje å tru og oppdage at det var feil.
God helg og Guds signing!
Job 19,25-27 - www.bibelen.no
- Vesle vitet strekk ikkje til, ei tru må stydje oppunder. Som vestlending visste Ivar Aasen at du ikkje kjem nokon veg om du lar kjenslene du har i augeblinken styre mål og meining med livet. Så sjølv om verda har gått vidare sidan hans tid og vi har vunne mykje ny kunnskap, kjenner vi oss like dårlege om vi misser motet no som den gongen. Straumkrise trugar, E.coli kan du få i deg kor som helst og smarte svindlarar lurer bak kvar reklameplakat. Det er sanneleg ikkje mykje å feste lit til i våre moderne tider. Så om mismotet fangar deg, finnst det næring nok til å holde det vedlike. I bibelteksten har heller ikkje Job det så greit der han sit fattig, sjuk og utstøtt på søppelplassen langt utanfor bygrensa. Han hadde vore blant dei framgangsrike og mektige, men no var all rikdom og stas borte. Helsa var skral og sjølv venene hadde vendt seg mot han. I staden for å oppmuntre han, gav dei seg heller til klandre han for at han heldt ut, trudde på seg sjølv og ein trufast Gud.
Forfølging kan vere så mangt. Opp gjennom vår eigen historie og i andre delar av verda veit vi at mange har blitt ofre for både drap, tortur og fengsling utan lov og dom fordi dei gav uttrykk for si tru eller politiske meining. Sist veke blei tre menn henretta i Indonesia fordi dei hadde protestert mot at styresmaktene ikkje grip inn mot kirkebrenning og mishandling av kristne. I Pakistan kan du bli anklaga for blasfemi om du seier at du trur på Jesus heller enn profeten Muhammed. Skulle du bli frikjent, er du likevel som fredlaus å rekne og er ikkje trygg nokon stader. Vi er heldigvis skåna for slikt her i landet, men problemfritt er det likevel ikkje. Tenk deg kva som vil skje om du trekk utviklingslæra til Darwin i tvil på eit foreldremøte på skulen, eller korleis trur du det går med karriera til idrettsfolk som ikkje vil konkurrere i kyrkjetida? Er du i tillegg kritisk til sjølvvalt abort og sex utanfor ekteskapet vil det i mange sine auge kvalifisere deg for ein plass langt ute på jordet. -Vi lever då tross alt i 2006 og ikkje i mørkaste middelalderen! Barnevernet har fått bekymringmeldinga om mindre.
- Men eg veit at min utløysar lever! seier Job til dei kranglete venene sine og til oss. Du kan godt meine at vona i eit hangande snøre er fattig trøyst for den som ikkje har noko betre å ty til. Det same fekk eg høyre frå ein ungdomskjærast som syntes at den nyvunne kristentrua mi øydela heile forholdet. Men det får våge seg. Eg vil heller tole at folk ser skeivt på meg enn å gje opp alt og kaste reiskapen på sjøen. Då vil eg stå tomhendt både no og ved enden av livet, og kva er så mykje betre med det? For eg veit òg at Gud er der for meg. Eg ser skaparkrafta når naturen kler seg i haustfargar og bur seg på vinter. Eg kjenner at tilliten gir meg kraft til å stå imot sarkastiske regnbyger og rein utskjelling i orkan styrke. Du veit at den som ventar på noko godt, ventar ikkje forgjeves. Ein gong kjem Sogndal til å rykke opp att til elitedivisjonen i fotball. Så når Frelsaren ein dag kallar meg heim, skal ingen få hindre meg. Det er tross alt betre å tru og ta feil, enn ikkje å tru og oppdage at det var feil.
God helg og Guds signing!
Publisert i Firda 29. september 2006 © Jan Roar Sekkelsten
11 juli 2006
1. Kor. 12,27-31 - «Det kan bare lillebror?»
Andakt for 6. søndag etter pinse, tekstrekke II
1. Kor. 12,27-31 - www.bibelen.no
Korleis kan det ha seg at det kriminaliteten blomstarar når om alle små gutar seier at dei skal bli politi? Det må ha samanheng med at helsestellet manglar folk sjølv om alle jenter skal bli sjukesøstre når dei blir store. Vi er til sjuande og sist kanskje ikkje så like sjølv om alle nordmenn er fødde med ski på beina. For det tek gjerne nokre år fra ein norsk skikonge abdiserar til den neste inntek trona og tek olympiske gull på bestilling. Det finnst òg brasiljanarar som ikkje dansar samba og spelar fotball sjølv om folkemusikkfestivalen og fotball-VM prøver å overtyde oss om det motsette. Lenge leve den lille skilnaden. Det er den som gjer verda til ein spanande stad å vere. Kor kjedeleg hadde det ikkje vore med berre bønder på sjakkbrettet? Einsretting og monopol er ein dårleg plan og kan vere dirkekte farleg. Om du havna trøbbel vil alle vere like hjelpelause som deg.
Vi likar å vere gode på likeverd og likestilling i Noreg. Rasisme og diskriminering er forbudt ved lov og ingen skal ha fortrinn på grunn av kjønn, familie eller rikdom. Husmannsguten Alf Prøysen kom frå fattige kår reint økonomisk, men blei nasjonalskald og fortalte oss at graset er grønt for alle sjølv om sola skin på Kong Salomo så skuggen fell på Jørgen Hattemaker. Men den same heiderskronte diktaren ga oss òg ?Lillebrors vise? som handlar om kor fint det er at ikkje alle er like store, at ikkje alle gjer det same eller opplever ting på same måten. Det kan godt vere at lillebror ikkje alltid synest det like stas å vere minst, men kva skulle vi gjort utan han? Det er skilnadene som skapar fellesskap og utspringet for ekte kjærleik; Det å gje av seg sjølv for ein som ikkje er lik deg.
Nei, Gud visste nok kva han gjorde den gongen i tidenes morgon. Han skapte ikkje Adam og Even, men forma menneskjet som mann og kvinne og gav dei oppgåva med å forvalte verda saman. Han satsa ikkje alt på eit kort, men lagde ein heil kortstokk. Det er berre åtte tonar og nokre halvtonar i skalaen, men likevel er det laga nye melodiar kvart einaste sekund i uminnelege tider. Tenk på kor mykje vi menneske har felles med kvarandre. Vi har hår på hovudet, auge, nase, øyre, munn, armar og bein. Men ikkje ein gong einegga tvillingar er like i alt og ett. Same kor like dei ser ut og kor likt dei tenkjer, er dei likefullt to ulike individ. Dei kan passe på kvarandre, halde kvarandre i handa og snakke saman. Det klarar du ikkje aleine med deg sjølv. Berre Gud er fullkommen i seg sjølv. Du veit kor nyttelaust det kjennest å mangle siste brikka når du har lagt heile puslespelet. Vi treng felleskap med kvarandre og det som bur i kvar og ein for å kunne spegle Skaparen.
God helg og Guds signing!
1. Kor. 12,27-31 - www.bibelen.no
Korleis kan det ha seg at det kriminaliteten blomstarar når om alle små gutar seier at dei skal bli politi? Det må ha samanheng med at helsestellet manglar folk sjølv om alle jenter skal bli sjukesøstre når dei blir store. Vi er til sjuande og sist kanskje ikkje så like sjølv om alle nordmenn er fødde med ski på beina. For det tek gjerne nokre år fra ein norsk skikonge abdiserar til den neste inntek trona og tek olympiske gull på bestilling. Det finnst òg brasiljanarar som ikkje dansar samba og spelar fotball sjølv om folkemusikkfestivalen og fotball-VM prøver å overtyde oss om det motsette. Lenge leve den lille skilnaden. Det er den som gjer verda til ein spanande stad å vere. Kor kjedeleg hadde det ikkje vore med berre bønder på sjakkbrettet? Einsretting og monopol er ein dårleg plan og kan vere dirkekte farleg. Om du havna trøbbel vil alle vere like hjelpelause som deg.
Vi likar å vere gode på likeverd og likestilling i Noreg. Rasisme og diskriminering er forbudt ved lov og ingen skal ha fortrinn på grunn av kjønn, familie eller rikdom. Husmannsguten Alf Prøysen kom frå fattige kår reint økonomisk, men blei nasjonalskald og fortalte oss at graset er grønt for alle sjølv om sola skin på Kong Salomo så skuggen fell på Jørgen Hattemaker. Men den same heiderskronte diktaren ga oss òg ?Lillebrors vise? som handlar om kor fint det er at ikkje alle er like store, at ikkje alle gjer det same eller opplever ting på same måten. Det kan godt vere at lillebror ikkje alltid synest det like stas å vere minst, men kva skulle vi gjort utan han? Det er skilnadene som skapar fellesskap og utspringet for ekte kjærleik; Det å gje av seg sjølv for ein som ikkje er lik deg.
Nei, Gud visste nok kva han gjorde den gongen i tidenes morgon. Han skapte ikkje Adam og Even, men forma menneskjet som mann og kvinne og gav dei oppgåva med å forvalte verda saman. Han satsa ikkje alt på eit kort, men lagde ein heil kortstokk. Det er berre åtte tonar og nokre halvtonar i skalaen, men likevel er det laga nye melodiar kvart einaste sekund i uminnelege tider. Tenk på kor mykje vi menneske har felles med kvarandre. Vi har hår på hovudet, auge, nase, øyre, munn, armar og bein. Men ikkje ein gong einegga tvillingar er like i alt og ett. Same kor like dei ser ut og kor likt dei tenkjer, er dei likefullt to ulike individ. Dei kan passe på kvarandre, halde kvarandre i handa og snakke saman. Det klarar du ikkje aleine med deg sjølv. Berre Gud er fullkommen i seg sjølv. Du veit kor nyttelaust det kjennest å mangle siste brikka når du har lagt heile puslespelet. Vi treng felleskap med kvarandre og det som bur i kvar og ein for å kunne spegle Skaparen.
God helg og Guds signing!
Publisert i Firda 14. juli 2006 © Jan Roar Sekkelsten
13 mai 2006
Joh. 15,10-17 - Berre allminneleg folkeskikk
Andakt for fjerde søndag etter påske, tekstrekke II
Joh 15,10-17 - www.bibelen.no
I desse brannfarlege tidene på eit knusktørt Vestland trår mannskap frå brannvern, sivilforsvar, heimevern og andre til for å redde liv og verdiar når skog- og lyngbrannar raser. Dei risikerer eige liv og helse utan å tenkje på kor mykje eller lite dei likar skogeigaren eller om dei berre skal late huset til ein kranglete nabo bli tatt av flammane. På ein leir eg var med på for mange år sidan samla vi kvar morgan speidarane i små grupper der dei skulle snakke saman om deler av Speidarlova knytt opp til tekster frå Bibelen. Søndagens tekst frå Johannes evangelium var knytt til «Ein speidar er hjelpsam og viser omsyn.». I gruppa mi hadde eg to gutar som slett ikkje trivdes i lag. Det var ei utfordring for meg som leiar å handskas med desse to som snudde ryggen til kvarandre hvis dei ikkje hadde noko å slåst om. Men innerst inn budde noko anna. «Om den tosken der skulle ramle i vannet og helde på å drukne er det klart at eg ville prøve å redde han sjølv om eg ikkje likar trynet på han» sa plutseleg den ein mens den andre nikka stilt. Dei hadde forstått det.
Ingen av oss er villige til å avskrive det når Jesus ber oss om å elske kvarandre. Det er djupt grunnfesta i oss gjennom århundrer med forkynning i kyrkja og heime. Ja, faktisk før den tid òg. Sjølv i den hardbalne og heidenske vikingtida var truskap og venskap heidra som dyder. Om uvenskapet stakk aldri så djupt blei ei hand strekt ut om livet sto på spill. Heile den norske kulturhistoria, både før og etter kristning og reformasjon, er prega av dette; Vi skal tar vare på kvarandre, hjelpe kvarandre og ikkje stikke kjepper i hjula for kvarandre. Folkeskikk kallar vi det til dagleg og det gir seg mellom anna utslag i noko så særnorsk som organisert dugnadsarbeid.
Det kan lett dra seg eit gravalvor inn over oss når det blir snakk om elske kvarandre. I alle fall når Jesus blander seg opp i det. Det skal liksom vere noko guddommeleg altoppslukande og fullstendig sjølvutslettande. Det blir absolutt og heilt utan utvegar; At vi skal elske alle like høgt og like inderleg som dei næraste heile tida. Eg trur ikkje det er meininga. Vi menneske er skapte med eit så stort mangfald at alle ikkje kan gå like godt saman til ei kvar tid og på kvar plass. Sjølv Jesus ga uttrykk for at det var somme han ikkje heilt klarte å spele på lag med. Men til sjuande og sist døyde han og sto opp at for dei òg. Så om du klarar å halde følgje med speidarguten så er det verste gjort. Då har du kjærleiken i deg som overvinn mistru og svik. Det er Guds bod gjennom Jesus, og du kan løfte hovudet med godt samvit.
God helg og Guds signing!
Joh 15,10-17 - www.bibelen.no
I desse brannfarlege tidene på eit knusktørt Vestland trår mannskap frå brannvern, sivilforsvar, heimevern og andre til for å redde liv og verdiar når skog- og lyngbrannar raser. Dei risikerer eige liv og helse utan å tenkje på kor mykje eller lite dei likar skogeigaren eller om dei berre skal late huset til ein kranglete nabo bli tatt av flammane. På ein leir eg var med på for mange år sidan samla vi kvar morgan speidarane i små grupper der dei skulle snakke saman om deler av Speidarlova knytt opp til tekster frå Bibelen. Søndagens tekst frå Johannes evangelium var knytt til «Ein speidar er hjelpsam og viser omsyn.». I gruppa mi hadde eg to gutar som slett ikkje trivdes i lag. Det var ei utfordring for meg som leiar å handskas med desse to som snudde ryggen til kvarandre hvis dei ikkje hadde noko å slåst om. Men innerst inn budde noko anna. «Om den tosken der skulle ramle i vannet og helde på å drukne er det klart at eg ville prøve å redde han sjølv om eg ikkje likar trynet på han» sa plutseleg den ein mens den andre nikka stilt. Dei hadde forstått det.
Ingen av oss er villige til å avskrive det når Jesus ber oss om å elske kvarandre. Det er djupt grunnfesta i oss gjennom århundrer med forkynning i kyrkja og heime. Ja, faktisk før den tid òg. Sjølv i den hardbalne og heidenske vikingtida var truskap og venskap heidra som dyder. Om uvenskapet stakk aldri så djupt blei ei hand strekt ut om livet sto på spill. Heile den norske kulturhistoria, både før og etter kristning og reformasjon, er prega av dette; Vi skal tar vare på kvarandre, hjelpe kvarandre og ikkje stikke kjepper i hjula for kvarandre. Folkeskikk kallar vi det til dagleg og det gir seg mellom anna utslag i noko så særnorsk som organisert dugnadsarbeid.
Det kan lett dra seg eit gravalvor inn over oss når det blir snakk om elske kvarandre. I alle fall når Jesus blander seg opp i det. Det skal liksom vere noko guddommeleg altoppslukande og fullstendig sjølvutslettande. Det blir absolutt og heilt utan utvegar; At vi skal elske alle like høgt og like inderleg som dei næraste heile tida. Eg trur ikkje det er meininga. Vi menneske er skapte med eit så stort mangfald at alle ikkje kan gå like godt saman til ei kvar tid og på kvar plass. Sjølv Jesus ga uttrykk for at det var somme han ikkje heilt klarte å spele på lag med. Men til sjuande og sist døyde han og sto opp at for dei òg. Så om du klarar å halde følgje med speidarguten så er det verste gjort. Då har du kjærleiken i deg som overvinn mistru og svik. Det er Guds bod gjennom Jesus, og du kan løfte hovudet med godt samvit.
God helg og Guds signing!
Publisert i Firda 12. mai 2006 © Jan Roar Sekkelsten
24 februar 2006
Joh. 12,24-33 - Kor e' alle helter hen?
Andakt for søndag før faste, tekstrekke II
Joh 12,24-33 - www.bibelen.no
OL i Torino går mot vegs ende og i riksmedia begynner desperasjonen over tapte gullmedaljar å spreie seg langt utanfor sportsredaksjonane. Nokon meiner at vintersportsnasjonen Noreg ikkje har fått det vi fortente. Atter andre meiner tvert om at det var akkurat det vi sjølgode ski- og skøytenerdar frå Noreg fekk.
Jan Eggum, som eg har lånt overskrifta frå, saknar heltane sine frå barndommen og ber tynt om at Supermann og Zorro skal komme tilbake for å hjelpe han med tapt kjærleik og knuste illusjonar. Frå tusentals TV-stolar lyder sukk og forbitring som påkallar Wirkola, dei fire S-ane, Oddvar Brå og Bjørn Dæhli.
Men slike bøner er nok fånyttes. Pondus og Nemi har tatt over serierutene til dei gamle superheltane, medan Brå og Dæhli nok er i Torino, men berre for å selje ski og kle. Dei kjem ikkje tilbake i sporet.
Då er det annleis med Jesus. Han er det umulig å bli kvitt anten du likar han eller ikkje. Over to tusen år etter at orda i søndagsteksten blei uttalte ber millionar av menneske korset som ei gullmedalje, og pyntar hus og heim med det som var eit torturinstrument.
Snakk om å vende eit nederlag til siger. Aldri før i historia har det vore så mange truande kristne på jorda som no. Og Jesus trekkjer framleis folk frå alle verdsdelar.
Dette skjer trass i at kyrkjehistoria ikkje har vore nokon dans på roser. Romarar, grekarar og andre gjorde sitt beste for å utrydde dei kristne forsamlingane i den første tida. Då det ikkje gjekk prøvde keisarane å kjøpe opp kyrkja og sette seg sjølv i høgsetet, men heller ikkje det var nokon varig suksess.
Seinare splitting, forfølging og lovforbod har heller ikkje fått inn noko avgjerande slag. Det er fordi ingen kan sjå bort frå Jesus, sjølv ikkje dei som ikkje likar religion og heller ikkje trur på eit liv etter døden.
Vi har eit idol som har vunne over døden og ikkje bleiknar i møte med filosofi eller vitskap. Dessutan får han aldri formsvikt og kjem heller ikkje til å legge opp av mangel på motivasjon.
Og takk for det!
God helg og Guds signing.
Publisert i Firda 24.02.2006 © Jan Roar Sekkelsten
Joh 12,24-33 - www.bibelen.no
OL i Torino går mot vegs ende og i riksmedia begynner desperasjonen over tapte gullmedaljar å spreie seg langt utanfor sportsredaksjonane. Nokon meiner at vintersportsnasjonen Noreg ikkje har fått det vi fortente. Atter andre meiner tvert om at det var akkurat det vi sjølgode ski- og skøytenerdar frå Noreg fekk.
Jan Eggum, som eg har lånt overskrifta frå, saknar heltane sine frå barndommen og ber tynt om at Supermann og Zorro skal komme tilbake for å hjelpe han med tapt kjærleik og knuste illusjonar. Frå tusentals TV-stolar lyder sukk og forbitring som påkallar Wirkola, dei fire S-ane, Oddvar Brå og Bjørn Dæhli.
Men slike bøner er nok fånyttes. Pondus og Nemi har tatt over serierutene til dei gamle superheltane, medan Brå og Dæhli nok er i Torino, men berre for å selje ski og kle. Dei kjem ikkje tilbake i sporet.
Då er det annleis med Jesus. Han er det umulig å bli kvitt anten du likar han eller ikkje. Over to tusen år etter at orda i søndagsteksten blei uttalte ber millionar av menneske korset som ei gullmedalje, og pyntar hus og heim med det som var eit torturinstrument.
Snakk om å vende eit nederlag til siger. Aldri før i historia har det vore så mange truande kristne på jorda som no. Og Jesus trekkjer framleis folk frå alle verdsdelar.
Dette skjer trass i at kyrkjehistoria ikkje har vore nokon dans på roser. Romarar, grekarar og andre gjorde sitt beste for å utrydde dei kristne forsamlingane i den første tida. Då det ikkje gjekk prøvde keisarane å kjøpe opp kyrkja og sette seg sjølv i høgsetet, men heller ikkje det var nokon varig suksess.
Seinare splitting, forfølging og lovforbod har heller ikkje fått inn noko avgjerande slag. Det er fordi ingen kan sjå bort frå Jesus, sjølv ikkje dei som ikkje likar religion og heller ikkje trur på eit liv etter døden.
Vi har eit idol som har vunne over døden og ikkje bleiknar i møte med filosofi eller vitskap. Dessutan får han aldri formsvikt og kjem heller ikkje til å legge opp av mangel på motivasjon.
Og takk for det!
God helg og Guds signing.
Publisert i Firda 24.02.2006 © Jan Roar Sekkelsten
10 februar 2006
1. Mos 11,1-32 - Om att og om att
Tekstbetraktning over 1. Mos 11,1-32
Så ble det ikke slutt på problemene etter flommen, om Gud hadde tenkt det. Etterdønningene etter syndefallet la seg ikke, selv om vannet trakk seg tilbake fra jorden. Ikke før var menneskeslekten trygt tilbake på tørt land, så skulle et bokstavelig talt himmelstormende prosjekt prøve å gjøre Skaperen rangen stridig. Men tålmodig som han er, holdt Gud regnbueløftet sitt. Denne gangen ble opprøret bare druknet i språkproblemer, og med hvert sitt språk fordelte en frustrert menneskeslekt seg utover kloden.
Man skulle tro at Gud nå hadde lært at menneskene på jorden var dårlige og upålitelige partnerer. Men Gud er ikke bare tålmodig, han elsker menneskene så inderlig selv ikke gjentatte feiltrinn kan holde ham borte fra dem. Tross alvorlige tilbakeslag leter han opp nye, fortrolige venner og henter dem inn til sin tjeneste. Det viser oss virkelig en far å se opp til. Han lar ugagnskråkene smake konsekvensene av problemene de steller i stand, men han er fremdeles glad i dem. Det finnes grenser for hva slags oppførsel han aksepterer, men han avskriver ingen som vil komme hjem igjen. Og i Ur i Kaldea fant han en han kunne stole på.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Så ble det ikke slutt på problemene etter flommen, om Gud hadde tenkt det. Etterdønningene etter syndefallet la seg ikke, selv om vannet trakk seg tilbake fra jorden. Ikke før var menneskeslekten trygt tilbake på tørt land, så skulle et bokstavelig talt himmelstormende prosjekt prøve å gjøre Skaperen rangen stridig. Men tålmodig som han er, holdt Gud regnbueløftet sitt. Denne gangen ble opprøret bare druknet i språkproblemer, og med hvert sitt språk fordelte en frustrert menneskeslekt seg utover kloden.
Man skulle tro at Gud nå hadde lært at menneskene på jorden var dårlige og upålitelige partnerer. Men Gud er ikke bare tålmodig, han elsker menneskene så inderlig selv ikke gjentatte feiltrinn kan holde ham borte fra dem. Tross alvorlige tilbakeslag leter han opp nye, fortrolige venner og henter dem inn til sin tjeneste. Det viser oss virkelig en far å se opp til. Han lar ugagnskråkene smake konsekvensene av problemene de steller i stand, men han er fremdeles glad i dem. Det finnes grenser for hva slags oppførsel han aksepterer, men han avskriver ingen som vil komme hjem igjen. Og i Ur i Kaldea fant han en han kunne stole på.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
09 februar 2006
1 Mos 10,1-32 - Slekters gang
Tekstbetraktning over 1. Mos 10,1-32
Det gamle testamente tjener flere hensikter for jødene. Først og fremst er det deres hellige skrifter, men det er også deres historie og grunnleggende identitet. De er framfor noen Bokens folk. Derfor er de utførlige slekteslistene ikke dødpunkter i handlingen, men helt nødvendige for at de (og vi) skal se sammenhengen. Israelittenes slektshistorie er trådene i budskapet som Guds gjerninger veves på, selv om de på Noahs tid ikke var blitt israelitter ennå. Det skjedde først med Isaks sønn Jakob.
Alle kan se de vakre fargene og mønstrene i en vev. Det er dem det snakkes om og som vekker beundring. Likevel er det de fargeløse trådene, renningen, som går ubrutt gjennom hele veven som holder mesterverket sammen. Uten den nesten usynlige tråden ville det vakreste perlekjede forvandles til en uhåndterlig håndfull kuler i ferd med å trille bort. Det er absolutt flest hverdager, også i Guds rike. Det er disse dagene som holder høytidsstundene sammen. Ta vare på de «trofaste sliterne», det er de som sørger for at neste generasjon også har en menighet å komme til.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Det gamle testamente tjener flere hensikter for jødene. Først og fremst er det deres hellige skrifter, men det er også deres historie og grunnleggende identitet. De er framfor noen Bokens folk. Derfor er de utførlige slekteslistene ikke dødpunkter i handlingen, men helt nødvendige for at de (og vi) skal se sammenhengen. Israelittenes slektshistorie er trådene i budskapet som Guds gjerninger veves på, selv om de på Noahs tid ikke var blitt israelitter ennå. Det skjedde først med Isaks sønn Jakob.
Alle kan se de vakre fargene og mønstrene i en vev. Det er dem det snakkes om og som vekker beundring. Likevel er det de fargeløse trådene, renningen, som går ubrutt gjennom hele veven som holder mesterverket sammen. Uten den nesten usynlige tråden ville det vakreste perlekjede forvandles til en uhåndterlig håndfull kuler i ferd med å trille bort. Det er absolutt flest hverdager, også i Guds rike. Det er disse dagene som holder høytidsstundene sammen. Ta vare på de «trofaste sliterne», det er de som sørger for at neste generasjon også har en menighet å komme til.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
08 februar 2006
1. Mos 9,18-29 - Et offer for uheldige omstedigheter?
Tekstbetraktning over 1. Mos 9,18-29
Gammel, jødisk rettferdighetssans virker ubegripelig for oss moderne, vestlige mennesker. Hvordan kunne Noah fordømme Kam når han selv hadde prøvesmakt seg fra sans og samling på egen vin? Det var da ikke Kam som verken skjenket eller kledde av ham. Han var jo bare på feil sted til feil tid og ble sånn sett et offer for omstendighetene. I westernfilmer og kriminalromaner hender det at folk blir drept fordi de har sett for mye. Nå ble ikke Kam tatt av dage, men etterslekta fikk sannelig sitt å stri med.
De fikk føle prisen for at ingen lever i et tomrom for seg selv. Det som skjer rundt oss, påvirker oss selv om vi ikke deltar aktivt. Som når du sitter i en endeløs bilkø og ser klokka tikke seg forbi en livsviktig avtale. Det som skjer med andre, kan føre til at vi ikke er i stand til å gjøre det Gud og vi selv ønsker. Dette er det umulig å gardere seg mot, så vi må finne en måte å leve med det. Ett er sikkert: Livet med Gud går videre selv om vi er uheldige med timingen.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Gammel, jødisk rettferdighetssans virker ubegripelig for oss moderne, vestlige mennesker. Hvordan kunne Noah fordømme Kam når han selv hadde prøvesmakt seg fra sans og samling på egen vin? Det var da ikke Kam som verken skjenket eller kledde av ham. Han var jo bare på feil sted til feil tid og ble sånn sett et offer for omstendighetene. I westernfilmer og kriminalromaner hender det at folk blir drept fordi de har sett for mye. Nå ble ikke Kam tatt av dage, men etterslekta fikk sannelig sitt å stri med.
De fikk føle prisen for at ingen lever i et tomrom for seg selv. Det som skjer rundt oss, påvirker oss selv om vi ikke deltar aktivt. Som når du sitter i en endeløs bilkø og ser klokka tikke seg forbi en livsviktig avtale. Det som skjer med andre, kan føre til at vi ikke er i stand til å gjøre det Gud og vi selv ønsker. Dette er det umulig å gardere seg mot, så vi må finne en måte å leve med det. Ett er sikkert: Livet med Gud går videre selv om vi er uheldige med timingen.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
07 februar 2006
1. Mos 9,1-17 - Han husker det ennå...
Tekstbetraktning over 1. Mos 9,1-17
I familien vår har vi et litt spesielt forhold til regnbuen. Når den dukker opp mellom regnbygene, sier den første av oss som ser den: «Nei, se! Han husker det ennå.» Det får ikke hjelpe at andre i nærheten ser rart på oss. Det som var en intern vits, er blitt en munter påminnelse om at Gud holder sine løfter. Etter tsunamikatastrofen som rammet i Det indiske hav for et drøyt år siden, var det mange som brakte syndefloden og engstelige tanker om Guds straff på banen igjen. Selvfølgelig ble også vi grepet av tragedien, men vi var i alle fall sikre på at det ikke var Gud som sto bak ødeleggelsene. Han gjør ikke slikt lenger.
Det er stor forskjell på gudsfrykt og å være livredd. Guds veldige kraft og allmakt kan få hvem som helst til å skjelve. På oss selv kjenner vi andre. Var Gud skapt i vårt bilde, var det all grunn til å frykte det verste. Men det er han heldigvis ikke. I Gud, slik Jesus Kristus har åpenbart ham, finnes ingen ondskap eller skiftende skygge. I møte med hans absolutte rettferdighet kjenner vi oss egentlig ganske fortapt. Men likevel er vi trygge: Han er uendelig god og har utmerket hukommelse.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
I familien vår har vi et litt spesielt forhold til regnbuen. Når den dukker opp mellom regnbygene, sier den første av oss som ser den: «Nei, se! Han husker det ennå.» Det får ikke hjelpe at andre i nærheten ser rart på oss. Det som var en intern vits, er blitt en munter påminnelse om at Gud holder sine løfter. Etter tsunamikatastrofen som rammet i Det indiske hav for et drøyt år siden, var det mange som brakte syndefloden og engstelige tanker om Guds straff på banen igjen. Selvfølgelig ble også vi grepet av tragedien, men vi var i alle fall sikre på at det ikke var Gud som sto bak ødeleggelsene. Han gjør ikke slikt lenger.
Det er stor forskjell på gudsfrykt og å være livredd. Guds veldige kraft og allmakt kan få hvem som helst til å skjelve. På oss selv kjenner vi andre. Var Gud skapt i vårt bilde, var det all grunn til å frykte det verste. Men det er han heldigvis ikke. I Gud, slik Jesus Kristus har åpenbart ham, finnes ingen ondskap eller skiftende skygge. I møte med hans absolutte rettferdighet kjenner vi oss egentlig ganske fortapt. Men likevel er vi trygge: Han er uendelig god og har utmerket hukommelse.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
05 februar 2006
Luk 17,7-10 - Du kan ikke kreve kjærlighet og takknemlighet
Tekstbetraktning over Lukas 17,7-10
Til alle tider har menighetsledere sett det: Menighetsmedlemmer som blir skuffet og bitre over å ikke få den anerkjennelsen de syntes de fortjente eller stillingen de mente å ha kall til og krav på. Dette til tross for at Jesus, i klartekst, sier at det bør være fjernt for hans disipler å kreve forfremmelse på grunnlag av lang og tro tjeneste. Vi er tjenere i denne verden. Tjenere som gjør jobben sin er gode tjenere, men fortsatt bare tjenere.
Det er ikke dermed sagt at det ikke er lov å vise takknemlighet. Tjeneste og takknemlighet knytter oss sammen og skaper et fellesskap som ikke var der tidligere. Fellesskapet mellom Gud og mennesker ble gjenopprettet fordi Gud elsket oss først og lot Jesus gjøre forsoningens tjeneste, en tjeneste vi ikke maktet selv og heller ikke kunne kreve. I takknemlighet for dette kan vi elske ham og kjenne oss styrket i hans nærhet. På samme måte vanner vi kjærligheten og dyrker fellesskapet ved å sette pris på dem som gjør oss en tjeneste.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Til alle tider har menighetsledere sett det: Menighetsmedlemmer som blir skuffet og bitre over å ikke få den anerkjennelsen de syntes de fortjente eller stillingen de mente å ha kall til og krav på. Dette til tross for at Jesus, i klartekst, sier at det bør være fjernt for hans disipler å kreve forfremmelse på grunnlag av lang og tro tjeneste. Vi er tjenere i denne verden. Tjenere som gjør jobben sin er gode tjenere, men fortsatt bare tjenere.
Det er ikke dermed sagt at det ikke er lov å vise takknemlighet. Tjeneste og takknemlighet knytter oss sammen og skaper et fellesskap som ikke var der tidligere. Fellesskapet mellom Gud og mennesker ble gjenopprettet fordi Gud elsket oss først og lot Jesus gjøre forsoningens tjeneste, en tjeneste vi ikke maktet selv og heller ikke kunne kreve. I takknemlighet for dette kan vi elske ham og kjenne oss styrket i hans nærhet. På samme måte vanner vi kjærligheten og dyrker fellesskapet ved å sette pris på dem som gjør oss en tjeneste.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
04 februar 2006
1. Mos 8,1-22 - Et liv etter flommen
Tekstbetraktning over 1. Mos 8,1-22
Om ukene med regnskyll og flom hadde vært en hard test for Noah og famillien i arken, må tiden rett etter at regnet ga seg vært en like stor tålmodighetsprøve. Hadde jeg drevet omkring i en dyrehage på kjøl, ville jeg ha vært oppe og sett etter tørt land hver time på dagen. Riktignok er jeg dyrevenn, men alt har sin grense. Jeg tar av meg hatten for Noah. Og etter at regnet, bølgene og ropene fra de dømte hadde stilnet ble det tid til ettertanke for Gud og mennesker.
Denne dynamikken mellom travel hverdag og roligere stunder er grunnleggende i skaperverket. Etter seks dager fulle av skapertrang og flotte farger, hvilte Gud på den sjuende dagen og lot den være til for fordøye inntrykk og lade opp til neste trekk. Om Gud fant det nødvendig å sette av tid til dette, er det ikke mindre nødvendig for oss dødlige. Det er ikke bortkastet tid og kjedelige greier. Noah fikk fast grunn under føttene og Gud slo fast at én syndeflod var nok. Det er mellom slagene du blir klok av skade og oppdager velsignelser som gikk deg hus forbi mens det raste som verst.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Om ukene med regnskyll og flom hadde vært en hard test for Noah og famillien i arken, må tiden rett etter at regnet ga seg vært en like stor tålmodighetsprøve. Hadde jeg drevet omkring i en dyrehage på kjøl, ville jeg ha vært oppe og sett etter tørt land hver time på dagen. Riktignok er jeg dyrevenn, men alt har sin grense. Jeg tar av meg hatten for Noah. Og etter at regnet, bølgene og ropene fra de dømte hadde stilnet ble det tid til ettertanke for Gud og mennesker.
Denne dynamikken mellom travel hverdag og roligere stunder er grunnleggende i skaperverket. Etter seks dager fulle av skapertrang og flotte farger, hvilte Gud på den sjuende dagen og lot den være til for fordøye inntrykk og lade opp til neste trekk. Om Gud fant det nødvendig å sette av tid til dette, er det ikke mindre nødvendig for oss dødlige. Det er ikke bortkastet tid og kjedelige greier. Noah fikk fast grunn under føttene og Gud slo fast at én syndeflod var nok. Det er mellom slagene du blir klok av skade og oppdager velsignelser som gikk deg hus forbi mens det raste som verst.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
03 februar 2006
1. Mos 7,1-24 - Troen i et nøtteskall.
Tekstbetraktning over 1. Mos 7,1-24
Det var tro som fikk familien Noah til å bygge båt, ingenting annet. De hadde ingen tradisjon for å drive med sånt. Ei heller varslet logikk eller menneskelig fornuft en flom av uante dimensjoner. Men den «frigjøringen» menneskene startet med epleslang i Edens hage, ble avbrutt da regndråpene begynte å falle og deltakerne løp hver til sitt. Selv om Noah skjønte at festen var over, må det ha vært en skremmende følelse å skalke lukene på arken og høre Guds anger tromme på taket og kjenne dommen fråde om skutesidene. Nå var det bare troen og et nøtteskall av en båt som skilte dem fra alle de andre, og som dermed kunne redde dem.
Derfor sammenlignes dåpen med Noah og arken i 1. Peter 3,18?22. Dåpen er en ren troshandling fordi det bare er troen på Jesus Kristus som gir den innhold og mening. Samtidig fører den oss fra døden til livet i kraft av oppstandelsen. Dette er troen i et nøtteskall, at Jesus tok på seg vår synd for at vi skulle få leve. Det er han som skiller oss fra flommen og dommen. Noah skjulte seg i arken, vi tar tilflukt i Kristus. Velkommen ombord!
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Det var tro som fikk familien Noah til å bygge båt, ingenting annet. De hadde ingen tradisjon for å drive med sånt. Ei heller varslet logikk eller menneskelig fornuft en flom av uante dimensjoner. Men den «frigjøringen» menneskene startet med epleslang i Edens hage, ble avbrutt da regndråpene begynte å falle og deltakerne løp hver til sitt. Selv om Noah skjønte at festen var over, må det ha vært en skremmende følelse å skalke lukene på arken og høre Guds anger tromme på taket og kjenne dommen fråde om skutesidene. Nå var det bare troen og et nøtteskall av en båt som skilte dem fra alle de andre, og som dermed kunne redde dem.
Derfor sammenlignes dåpen med Noah og arken i 1. Peter 3,18?22. Dåpen er en ren troshandling fordi det bare er troen på Jesus Kristus som gir den innhold og mening. Samtidig fører den oss fra døden til livet i kraft av oppstandelsen. Dette er troen i et nøtteskall, at Jesus tok på seg vår synd for at vi skulle få leve. Det er han som skiller oss fra flommen og dommen. Noah skjulte seg i arken, vi tar tilflukt i Kristus. Velkommen ombord!
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
02 februar 2006
1. Mos 6,1-22 - Backup og reformatering
Tekstbetraktning over 1. Mos. 6,1-22
Hos oss har ungene en datamaskin hvor de laster ned, installerer og styrer på, helst uten å lese instruksjoner og de spør bare unntaksvis om hjelp og råd. Til slutt er det ingenting som virker lenger. Da må vi først kopiere det bevaringsverdige og slette resten. Deretter kan vi bygge systemet opp på nytt igjen.
- Når iveren tar overhånd kan ting rett og slett ikke skje fort nok. Sånn har det vært helt siden Edens hage, der Adam og Eva ikke kunne styre seg. I menneskedøtrene så gudesønnene en skjønnhet de ikke kunne motstå og de tok dem de helst ville ha.
Noah gjorde derimot ting etter oppskriften. Han tok seg tid til å høre etter Guds stemme før han tok fatt i utfordringene. Derfor kunne Gud ta ham til side, mens resten av skaperverket måtte reformateres. I våre dager bombarderes vi med inntrykk, impulser og trender i et slikt tempo at vi ikke alltid kan skille lurt og ulurt. Før i tiden sov de på saken hvis det var snakk om en viktig avgjørelse. En stund i bønn, en titt i Guds Ord og en natts søvn kan spare både oss og Gud mange sorger.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Hos oss har ungene en datamaskin hvor de laster ned, installerer og styrer på, helst uten å lese instruksjoner og de spør bare unntaksvis om hjelp og råd. Til slutt er det ingenting som virker lenger. Da må vi først kopiere det bevaringsverdige og slette resten. Deretter kan vi bygge systemet opp på nytt igjen.
- Når iveren tar overhånd kan ting rett og slett ikke skje fort nok. Sånn har det vært helt siden Edens hage, der Adam og Eva ikke kunne styre seg. I menneskedøtrene så gudesønnene en skjønnhet de ikke kunne motstå og de tok dem de helst ville ha.
Noah gjorde derimot ting etter oppskriften. Han tok seg tid til å høre etter Guds stemme før han tok fatt i utfordringene. Derfor kunne Gud ta ham til side, mens resten av skaperverket måtte reformateres. I våre dager bombarderes vi med inntrykk, impulser og trender i et slikt tempo at vi ikke alltid kan skille lurt og ulurt. Før i tiden sov de på saken hvis det var snakk om en viktig avgjørelse. En stund i bønn, en titt i Guds Ord og en natts søvn kan spare både oss og Gud mange sorger.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Abonner på:
Innlegg (Atom)