05 desember 2009

Som et bål i vinternatten

Gud er som et bål, og det bålet brenner i en mørk og lun vinternatt. Månen som har lånt sitt lys fra sola, sender akkurat så mye lys at vi kan se oss rundt i en snødekket verden. Til tross for dette bleke lyset er det mørkt. Dette lyset varmer heller ikke. Det er kaldt og blålig. Men innved bålet er det strålende varme. Du kan kjenne den gode varmen fra bålet selv om du er et stykke unna. Det varmer for alle som kommer nær nok.

Innved Gud er det også lys. Dette lyset er rødlig i skjæret. Det varmer, og faktisk smelter snøen her så nær bålet. Og når vi kommer ordentlig nær kjenner vi at kulda slipper taket i kroppen. Musklene slapper av, lungene koser seg med varm luft og rimet i håret og på klærne forsvinner. Sinnet roer seg også når det får hvile seg ved flammene som virvler opp mot en nattsvart himmel. Varmen hjelper også på et frossent humør, og trøttheten blir til en god, søvnig ro. Hos Gud er det varme og hvile.

Det er der du er skapt til å være, innved Guds bål. Du er såvisst fri til å gå hvor du vil, men jo lenger unna du går, jo mer vil du merke at kulda dominerer. Men legg ikke skylda på bålet. Det er der det alltid har vært. Det sender sitt lys ut i mørket og roper «Her er lys. Her er liv. Her er varme.» Du har valget, og lever du ved Guds bål vil du kunne holde varmen, lyset og livet. Da kan du være en av dem som tar med seg av ilden, som en fakkel, og drar ut for å møte noen som trenger det du har funnet. Men ikke gå for langt. Fakkelen din vil ikke vare evig om du ikke vender tilbake til Gud og lar den få ny næring av flammene i bålet. Men da er du klar til en ny tur.

Lev nær Gud, så vil din gnist aldri slukne!
Lev nær Gud, så kan din gnist lede andre til bålet, lyset, varmen og livet!

27 november 2009

Endeleg!

Tekst for 1. søndag i advent, Lukas 4, 16-22a - www.bibelen.no

Å, denne søndagen har vi venta på så lenge. Sjølv om eg tek til å bli vaksen og ungane er blitt så store at eg ikkje lenger veit kva som er populært i leikebutikken, sluttar eg aldri å glede meg til jul. Allereie når eg tek i bruk ein ny kalender etter ei veke med julemat, juleprat og julefest veit eg at der, på bakerste bladet, ventar ei ny jul med nye gleder. «Om ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle om et år få feire jul igjen.» Berre vent!

For mange er ventetid ei liding sjølv om du ventar på noko godt. I skrivande stund går ein kjenning og ventar på å bli pappa for første gong. Han er rastlaus og sit heilt frampå kanten av stolane, klar til å springe. Eg veit kva han går gjennom, for eg har sjølv vore der tre gonger. Men det er ikkje alltid naudsynt ikkje dele forventingane for å kunne dele gledene. Eg syntes det var stas at Førde rykte opp til 2. divisjon tidlegare i haust, sjølv om eg personleg ser på fotball som ei landeplage. Opprykket var noko som mange har venta på og drøymt om lenge.
Då tala han til dei og byrja slik: «I dag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.» Alle tala vel om han og undra seg over dei nådeorda som kom frå hans munn.
Men av og til, når vi har venta på noko frykteleg lenge, hender det at sjølve ventinga blir ein livsstil. Løftet om ein frelsar går som ein raud tråd tvers gjennom det gamle testamentet heilt frå 1. Mosebok. På Jesu’ tid hadde jødane venta så lenge på Messias at ventinga var blitt ein del av trua. Så då Jesus las frå Jesaja, ein av dei viktigaste profetiane, og sa at løftet no var oppfylt, fekk tilhøyrarane hakeslepp og blei sittande og glippe med augene. Det kom på dei som julekvelden på kjerringa. Mange nekta å tru det, og dei nektar framleis.

Men for oss er ventinga over. Postordrekatalogane med juletema kom i september, julemarsipanen har vore i butikkane sidan oktober og dei første julekalendrane dukka opp tidleg i november. Men denne søndagen kan vi tenne det første lyset, og så er adventstida i gang. For snikkarsonen i synagogen fór ikkje med laust prat. Gud held det han lovar.

God advent og Guds Signing!

Skrevet for Firda og publisert der 27.11.2009
Samtidig feirer vi at dette er innlegg nr. 100 i tekstarkivet. Man klapper seg ydmykt på skuldra og sier «flink gutt».

18 september 2009

Altfor mye kjekt å ha

Tekst for søndag 20. september 2009: Matt. 6,24-34 - www.bibelen.no
«Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.» - Matt. 6,27-29
Det var moro å vere på konsert med Øystein Sunde i Førdehuset fredag for ei veke sidan. Han er framleis ein glimrande gitarist og minst like kjapp i kjeften no som han var for førti år sidan. Som få andre maktar han å sette ein humoristisk diagnose på oss nordmenn. Du kjenner deg att i songen om alt vi skaffar oss eller tek vare på fordi det, ja nettopp, kan vere veldig kjekt å ha. Det er tre grunnar til at vi skaffar oss alt dette, seier han. Det er fordi vi treng det, fordi vi trur vi treng det, og for å gjere naboen misunneleg. Det er viktig å ha overtaket.

Slik er loftet vårt blitt ein kombinasjon av museum og arkiv. Opp dit har vi gjennom gode år putta mest alt som vi har vokse i frå, slutta å bruke og ting som rett og slett er for gode til å kvitte seg med. Det kan jo tenkjast at vi får bruk for det ein dag. Men no er det fullt, og vi må ta harde avgjerder om kva vi skal behalde og kva som må ut. Eg blir stressa av å ta slike valg, og ønskjer av og til at eg kunne byte plass med kattane i huset. Dei kan liggje å dra seg heile dagen utan å ofre rotet ein tanke. Dei har ikkje noko budsjett å passe, ingen rekningar som forfell eller ambisiøse planar for framtida. Dei søv, dei et, tek ein snurr ut før dei kjem inn att og sloknar på sofaen.

Det er vanskeleg å velgje. Valkampen var sterkt prega av bekymring, men óg forventning. Det høyrdes ut som det ikkje måte på kor elendig det står til her i landet. Samtidig var det heller ikkje måte på kor bra det vil bli om berre dei rette kjem til makta. Eg trur alle partia er i stand til «å redde Noreg» berre vi vaknar opp og skjønar at dei siste tretti åra har vore ein draum. Det er ein god ting å ta vare på det Gud har velsigna oss med, men å gøyme det bort for å halde andre unna vil han ikkje vere med på. Sjansen for at vi har for mykje er større enn at det blir for lite. Det heile dreier seg om leve i tru og tillit.

God helg og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 18. september 2009

08 august 2009

Det enkle er ofte det rette

2. Pet 3,14-17
(Siesta 3-2009, del 6 : 6)
«Du tror kanskje dette er enkelt, du? Bare vent til jeg har forklart det for deg.» Dette var en populær vits blant da jeg studerte kristendom.
Teologi og slikt går for å være vanskelige greier. Men det største problemet er muligheten til å bli mer opptatt av hva som kan leses mellom linjene enn hva som faktisk står på dem. For Gud er ikke interessert i å gjøre det vanskelig for oss. Han vil at alle skal bli frelst, og har tatt hensyn til at ikke alle takler filosofi og lange, tunge tankerekker.
Så hvis du kjenner at en tanke står mellom deg og Jesus, så kan det være at det er tanken det er noe feil med. Neste gang noen mener at det kreves noe mer enn Jesus for å komme til himmelen, kan du bruke KISS-testen; Keep It Simple, Stupid.

07 august 2009

Gud makter alt sitt ord, og har fortsatt ordet i sin makt

2. Pet 3,10-3
(Siesta 3-2009, del 5 : 6)
I begynnelsen sa Gud «bli lys» og så ble det lys, for Gud skaper virkelighet med det han sier. Så når Gud har sagt at Jesus skal komme tilbake og at det skal bli en ny himmel og en ny jord, er det akkurat det som kommer til å skje. Gud holder nemlig løftene sine. Det spiller ingen rolle at vi ikke vet når tiden er inne, for vi har uansett ikke den oversikten Gud har. Det må vi overlate til ham.
I Bibelen blir det å vente på Jesu gjenkomst sammenlignet med å vente på våren. Når lauvet begynner å sprette på trærne, vet vi at våren er i anmarsj. Og når Peter skriver om det som skal skje når Jesus kommer tilbake, er det for å vekke "vårfornemmelser" i oss så vi ikke slutter å vente. De som ikke tror, kan ikke se det selv, men de kan se det på oss.

06 august 2009

Gud er ikke død, selv om han ikke lar seg stresse

2. Pet 3,1-9
(Siesta 3-2009, del 4 : 6)
«Justervesenet 2009» Jeg studerer disse små klistremerkene på bensinpumpene hver eneste gang tanken må fylles. Noe må man ha å feste øynene på. Det er derfor det ligger stabler med gamle ukeblader på alle venterom. Ikke for at du skal glemme hvorfor du sitter der, men fordi vi trenger noe å fordrive ventetiden med.
Peter vet bedre enn de fleste hvordan det er å vente. Det var han som sovnet da Jesus var i Getsemane for å be, men han fikk likevel tillit av Gud. Så selv om det snart er to tusen år siden Jesus forlot disiplene, er gjenkomsten ikke avlyst selv om mange tydeligvis tror det. Vi vet at han kommer til å holde det han har lovet. Den tida vi får skal vi bruke godt til å samle venner vi kan ha med til himmelen.

05 august 2009

Keiserens nye klær

2. Pet 2,17-22
(Siesta 3-2009, del 3 : 6)
Når jeg leser denne teksten, tenker jeg på eventyret om keiserens nye klær. Den klesgale keiseren i eventyret var så opptatt av å ha det fineste og beste at han til slutt gikk uten klær. Han turde rett og slett ikke innrømme at han var blitt lurt. I våre dager skal alle realisere seg selv, sprenge grenser og bryte tabuer. Hvis ikke, er du bakstreversk, sneversynt og intolerant. Presset kommer fra alle kanter, ikke minst innenfra oss selv. Det er lett å bli fanget i en vond sirkel: Hva skal til for å henge med neste gang?
Jesus gjør derimot ingen til moteslave, eller slave av noe annet for den saks skyld.
Jesus vil at vi skal følge ham, og ikke trender som skifter stadig vekk. Det er ikke noe galt i å pynte seg av og til, men hvis klærne blir viktigere enn den som har dem på, går det til slutt på trynet.

04 august 2009

Det er lett å ta feil. Men for å innse feilen, trenger vi den hjelp vi kan få

2. Pet 2,9-16
(Siesta 3-2009, del 2 : 6)
Det var mange på Peters tid som mente å kjenne Gud bedre enn andre, og det er sannelig ikke bedre i dag. Moderne profeter står fram med nye åpenbaringer mens andre sår tvil om etablerte sannheter. Gjør du et raskt søk på internett etter 'evangelie', får du servert mange flere enn de fire som har fått plass i Bibelen. Det er så mange meninger og så vanskelig å skille mellom rett, urett og ren svindel.
Peter langer kraftig ut mot dem som forsøker å villede, for han vet bedre enn noen hvor lett det er å trå feil. Han har opplevd det på kroppen selv. Vi har fått mange nye oppfinnelser og mye kunnskap på to tusen år. Men som mennesker er vi akkurat som før, på godt og vondt. Derfor virker fremdeles Peters enkle medisinen mot all religiøs forvirring:
Hold blikket godt festet på Jesus, og stol på ham.

03 august 2009

Med slike venner, hvem trenger fiender?

2. Pet 2,1-8
(Siesta 3-2009, del 1 : 6)
Blant alle forbrytelser står svik, forrædreri og bakholdsangrep som noe av det skammeligste som finnes. Ikke bare er det lovbrudd, men det er selve definisjonen på djevelskap. Vi kan erstatte gjenstander som blir ødelagt hvis vi ikke klarer oss uten dem. Men brytes tilliten vi har til hverandre, er det verre enn noe. Da står vi plutselig helt alene og kan ikke slappe av noen steder.
Gjennom Jesus gjenopprettet Gud fellesskapet med menneskene som ble brutt i Edens hage.
Dermed er fellesskap og fortrolighet selve kjernen i Guds rike. Da er det bare naturlig at Peter sammenligner tillitsbrudd i menighetsfellesskapet med de største katastrofene Bibelen forteller om.
Om det er noe sted vi skal være garantert trygge, så er det blant andre som også er tilgitt av Gud og frelst gjennom Jesus. Der har djevelskap ingen plass.

Forord til betraktinger rundt 2. Peters brev

I de følgende dagene vil jeg legge ut tekstbetraktninger som er skrevet for Siesta, Bibelleseringens leseplan for tenåringer. Publiseringene følger datoene og tekstene for denne uka. Mer info om Siesta finner du på www.bibelsiesta.no
Hvor mange ganger har du hørt noen lese eller tale fra 2. Peters brev? Ikke så mange, nei. Egentlig er det litt rart. For med alle de tankene, idéene og forestillingene vi støter på når det gjelder tro og livssyn i våre dager, har vi masse å hente i her. De første som leste brevet levde i en jungel av ulike folkeslag og kulturer, romerske guder, gresk filosfi og jødisk tradisjon. Derfor oppmuntre denne lille boka i Bibelen deg til å stole på at Gud har gitt deg det som skal til for å leve for ham. Peter ber hver av oss om å være nøye med det vi er med på og ta tak hvis liv og lære sklir fra hverandre.
Å møte åpenbare motstandere er en ærlig sak. Men når det er venner som havner på ville veier er det verre å si stopp, og verst av alt er det når noen bruker troen og menighetsfellesskapet som om det var en realityserie på TV. Det gir kirken et dårlig rykte og gjør det vanskelig å nå ut med evangeliet.
Fakta om 2. Peters brev:
Det er skrevet ca. 64 e. Kr. Forskerne har ikke funnet noen avgjørende grunner til å tro at det er skrevet av noen andre enn Peter. Brevet er ikke rettet til noen spesiell menighet, men er beregnet på alle kristne mennesker og menighetene der de finnes.

13 juni 2009

Den som ventar på noko godt...

Tekst for søndag 14. juni 2009: Luk. 16,19-31 - www.bibel.no

Det har hengt ei tung og grå sky av misnøye over delar av juniorlaget her heime i det siste. Det har ingen ting med eksamen eller andre alvortunge emne å gjere, men det pregar likevel stemninga. Saken er at den nye Star Trek-filmen hadde premiere 8. mai, men blir ikkje å sjå i Førde før langt ute i juni. Lenge etter at ‘alle andre’ har sett den og jubla seg ferdige. Handlinga, effektane og replikkane er omtalte og analysert på internett. Frustrasjonen har altså ikkje med kva som går på kino, men med kva som ikkje blir vist. Når teppet går til sides om ei veke er det berre smulane att av spenninga ved å oppleve ein ny klassikar innan science fiction.

Det er ikkje greit å kjenne seg satt tilsides. Vi lever i ei utålmodig tid og er vant til å kreve det vi vil ha med ein gong. Må vi vente ein dag eller stå ti minutt i kø, kjem det raskt misnøgde kommentarar. Tålmodigheit og eit auge med kva andre strir med har trange kår. Dette kjem ikkje minst til syne i debatten rundt piratkopiering og fildeling. - Kva rett har film- og musikkbransjen til å bestemme kva eg skal sjå og når eg vil sjå det? Kvifor kan ikkje dei nye TV-seriane visast her samstundes som i USA? Før var det å sleppe andre til ein god ting å gjere. I dag risikerer du å bli stempla som spak og lite brukeleg. Smil til verda, og verda brølar tilbake.

Bibeltekstane på søndagane etter pinse prega av tekstar som fortel noko om livet med Guds ande. Poenget i likninga Jesus fortel om den rike mannen og Lasarus er ikkje at det er noko galt i å vere rik og unne seg gode dagar. Den rike mannen gjer ikkje Lasarus noke vondt. Han utnyttar han ikkje og jagar han ikkje på dør. Problemet er at han ikkje gjer noko som helst verken av godt eller vondt mot stakkaren. Lasarus er berre ein del av landskapet og lite akta på. Slik er det ikkje hos Gud. Han ser deg. Sjølv om du ikkje får svar på bøna di med det same, vil han sørge for alt du treng heilt inn i evigheita. Så slapp av og sjå om det er nokon som treng deg.

God helg og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 12. juni 2009

03 april 2009

Då Gud kasta perler for svin

Tekst for søndag 5. april 2009: Joh. 12,1-13 - www.bibel.no

Denne veka var eg i Solund for første gong. Det er over tjue år sidan eg fór på friarføter frå austlandet til Hyllestad og snart tolv år sidan eg busette meg i Sunnfjord. Men eg fann altså ikkje høve tidlegar til å køyre bilen min i land på Krakhella. No har eg med sjølvsyn sett kva vegstyresmaktene synest er godt nok i forhold til trafikkgrunnlag og folketal. Sjølv om asfalten er så smal at speglane nesten tek i brøytestikkene på begge sider sitt bevilgningane langt inne. Og får Riksantikvaren frede vegen, må det vel byggast ein ny. Men er det lettare å få det inn i budsjettet?

«Vi har gang- og sykkelsti. Det er ein veg vi manglar.» Det sa ein lokal politikar som var med samferdslekomitéen på Stortinget på synfaring langs riksvegen mellom Førde og Askvoll. Det er skremmande akseptert politikk at folk i grisgrendte strøk må tåle færre og dårlegare ytingar frå fellesskapet enn meir tettbygde stader. Eg kan tydeleg høyre ekkoet fra kasseraren Judas i bibelteksten når eg les oppslag om budsjett og økonomi i avisene. Maria svidde faktisk av ei heil årsløn på Jesus den kvelden. Nardussalven ho helte ut over føtene hans var ei eksklusiv importvare forbeholdt rikfolk og høgtidlege høve, som oftast gravferder. Sjølv om Judas var ein hyklersk tjuvradd med utstrakt dobbeltmoral, skjønar eg at han reagerte. Jesus var trass alt framleis høgst oppegåande og midtpunktet i festen.

Det har aldri vore god økonomi å kaste perler for svin. Men kven som er kastarar, perler eller svin er ikkje alltid like sjølvsagt. Det er opp til auget som ser og kva verdiar ein legg til grunn for vurderinga. Eg er bokstaveleg talt sjeleglad for at Jesus ikkje brukte Judas som konsulent før inntoget i Jerusalem. Då er eg redd vi ikkje hadde hatt nokon palmesøndag å feire. Guds eigen son reid med opne auge rett inn i løvens hule. Det kunne ikkje gå bra. Det var ikkje meint å gå bra. For bra for Jesus ville vore fortaping for oss. Maria var den einaste som skjøna kva som skulle til og handla i samsvar med det.

God påske og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 3. april 2009

27 februar 2009

Aldri så gal at det ikke er godt for noe

2. Mos. 11,1-10:
(Logos 1-2009, del 11:11)
Det var egentllig synd på egypterne som hadde en sånn stribukk til konge. Han dro hele landet med seg ned i elendigheten mens han landeplagene drev ham fra skanse til skanse. Det var ikke alle som delte hans syn. Mange husket sikkert Moses som en prins. Men farao var konge, og til sjuende og sist var det han som måtte gi israelittene grønt lys. Og det satt forferdelig langt inne.

Moses hadde også gått en lang vei i denne prosessen. Fra å være fylt av komplekser og dårlig selvtillit, framsier han med fynd og klem profetien om at alt førstefødt i Egypt skal dø og at faraos folk skal bønnfalle dem om å dra. Tvekampen med farao var god trening for ham når han skulle lede folket ut i ødemarka.

Alle trenger å se Gud handle, ellers tror noen at de ustraffet kan gjøre som de vil, mens andre føler seg alene og forlatt. Vi troende trenger å kjenne Guds ord og vilje gjennom lesning, forkynnelse og bønn. Bare da kan vi se det som skjer med Hans øyne og sette ord på det for de blinde og døve.

26 februar 2009

Mørket senker seg

2. Mos. 10,21-29:
(Logos 1-2009, del 10:11)
Lys er et grunnleggende behov. Isolerer du et menneske i totalt mørke, vil det gå fra forstanden i løpet av kort tid. Helt isolert var ikke egypterne da lyset forsvant, men de turde ikke flytte på seg. Det var ille nok til at farao firte på kravene, men samtidig gjorde han det klart at dette var absolutt siste bud.

Ordene «Men Herren forherdet farao» går igjen flere ganger. Er det slik å forstå at Gud gjør farao gjenstridig for så å straffe ham for det? Det er lett å tolke teksten slik. Men det er farao selv som skaffer seg plagene. Han velger å lukke sitt sinn og utfordre Gud. I min tanke aksepterer Gud utfordingen og sier «OK, er det slik du vil ha det, så får det bli sånn.»

Lufta vi puster i omgir oss på alle kanter. Vi trenger bare å åpne munnen, så fyller den lungene våre. Slik er det også med Guds kjærlighet og velsignelse. Åpner vi oss, vil den fylle oss med liv. Men holder vi pusten og lukker øynene, kan selv ikke Gud hjelpe oss.

25 februar 2009

Tilgivelse - en lettvinn løsning?

2. Mos. 10,1-20:
(Logos 1-2009, del 9:11)
Stemningen i palasset er i ferd med å snu. Omkostningene ved å stå imot Guds vilje begynner å bli så store at faraos rådgivere våger å heve stemmen. Farao aner at dette blir for tøft, men prøver å forhandle. Han vil ha kvinner, barn og dyr tilbake, så kan mennene få dra. Forslaget blir blankt avvist i himmelen. Farao må krype til korpset og be om tilgivelse.

Sånne som farao gjør bønn om tilgivelse vanskelig å tro på. Når bøllene ikke kan rømme fra konsekvensene av det de har gjort, ber de om tilgivelse. Men angeren stikker ikke dypere enn at de fortsetter som før straks man snur ryggen til dem. De tror tydeligvis at tilgivelse og dårlig hukommelse er det samme.

Tilgivelsen glatter ikke over synden. Den dekker skaden slik får såret tid til å gro og vi fortsatt kan leve med hverandre. Av skade blir man klok, så vil ettertiden vise hva du har lært. Synd vil uansett være skadelig.

24 februar 2009

På livet løs

2. Mos. 9,13-35:
(Logos 1-2009, del 8:11)
Farao var en mektig konge, og arkeologenes utgravinger kan fortelle oss at han i praksis var gud for sitt folk. Hittil hadde jo trollmennene hans kvittert med de samme tegnene som Moses og Aron viste opp. Litt plagsomt, javel, men ikke verre enn at han kunne handskes med det. Farao var villig til å gå over lik for å holde på rikdom og prestisje.

Det er som et ekko fra Edens hage. Gud sa at Adam og Eva skulle dø den dagen de spiste av kunnskapens tre, men de døde jo ikke. Ikke med en gang i alle fall. Hver gang jeg blir minnet på det, kan jeg ikke unngå å tenke over hvordan det ville vært hvis synden ikke var en realitet og døden en selvfølge. Sannsynligvis ville det vært det reine paradiset.

De som tok Guds ord på alvor, kom seg i hus og berget livet. For dem som blåste av det hele og heller ikke advarte andre, gikk det på livet løs. Heller ikke det ulikt våre dager.

23 februar 2009

Alle er vi like. Men er noen likere enn andre?

2. Mos. 9,1-12:
(Logos 1-2009, del 7:11)
Dette spørsmålet tvinger seg fram når plagene i Egypt dreier fra å være generelle til bare å gå ut over egypterne. Som bibellesere får vi forklaringsproblemer når Gud åpenbart handler etter en annen standard enn vi er vant til. Egypternes husdyr dør og folk får verkebyller. Hos isrealittene går livet som før. Kan Gud være rettferdig nå han likevel gjør forskjell på folk?

I vår kultur, sterkt preget av evangelisk kristendom og sosialdemokratisk politikk, er vi vant til at rettferdighet skal innebære likhet for loven og at alle har rett på samme behandling. Det harmonerer dårlig på det som skjedde i Egypt, og mange mener det samme gjelder spørsmålet om frelse og fortapelse.

Det første vi må innrømme, er at Gud fader, himmelens og jordens skaper, er den som bestemmer. Han handler ikke etter hva vi mener er rettferdig. Det er hans ord og handlinger som bestemmer hva som er rettferdig. Som skapninger på Guds jord må vi bøye oss for det. Vi mennesker kan ikke sette oss til å dømme noen, men Gud kan gjøre det med all mulig rett. «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet!» (Job 1,21)

22 februar 2009

Gud er kjærlighet

1. Kor. 13,1-13:
(Logos 1-2009, del 6:11)
Det er i 1.Joh.4,8 vi finner overskriften. At denne definisjonen er riktig bekreftes hvis du setter ordet «Gud» inn der det står «kjærlighet» i teksten fra korinterbrevet. Logosmetoden oppfordrer oss til å lete etter hva skriften forteller osss om Gud, og her i kjærlighetens kapittel er det mye å ta av og tenke over.

Det beste som kan sies om et menneske er de tingene som du ikke kan si om deg selv. Du kan oppfatte deg selv som en venn, men det er de rundt deg som avgjør om du er vennlig. Du kan mene om deg selv at du er flink, men det er andre som bestemmer om du er god. Ingen i verden kan kreve å bli elsket. Det er helt og fullt opp til andre om de kjenner kjærlighet til deg.

Begrepet kjærliget er mye misbrukt i våre dager. Gud også, sånn sett. Alle slags innfall og ønsker krever aksept når det knyttes til kjærlighet. Men kan ikke Gud stå inne for det med sitt ord, så er det ikke kjærlighet.

21 februar 2009

Sjanse på sjanse

2. Mos. 8,12-32:
(Logos 1-2009, del 5:11)
Situasjonen i Egypt ligner et gisseldrama der gisseltakerne krever fritt leide mot å sette fangene fri. Men så fort de aner en mulighet til å komme seg unna, stikker de av og tar gislene med seg. Elver av blod, sleipe frosker, mygg og klegg over alt har ikke fått farao til å skjønne noe som helst. Tegneseriefiguren Fantomet er «hard mot de harde». Gud gir derimot kongen sjanse på sjanse, men farao har sovnet bak rattet.

Det er dem som synes Gud er slem som utsetter alle egypterne for sånne plager bare fordi kongen er et stabeist. Men slik er det å ha ansvar. Når du setter deg bak rattet får handlingene dine følger både for de som sitter på og de som kommer kjørende imot. Gjør du feil, kan du ikke skylde på at veien var for dårlig.

Guds vilje er som tyngdeloven. Den gjelder alle, over alt og til alle tider. Det blir ris til egen bak å trosse den. Vil du vite Guds vilje må du lese Guds Ord, lytte og be.

20 februar 2009

Hovmot står for fall

2. Mos. 7,14-8,11:
(Logos 1- 2009, del 4:10)
Det sto klart for Moses og Aron at farao ikke hadde den minste respekt verken for dem eller deres gud. Farao var så på hjemmebane at slaver som klaget og ba om fri ikke ble tatt alvorlig i det hele tatt. Teksten sier ingen ting om hvilke tanker Moses gjorde seg etter det første møtet, men når han blir mønstret foran neste runde er han klar til å gå.

Det kreves tålmodighet når store forandringer skal skje. Enda mer tålmodighet trengs det når vi selv er hellig overbeist om hva som er det rette, mens andre er mer opptatt av å ta andre hensyn eller ikke bryr seg. Det kan synes unødvendig av egypterne å utfordre Guds vilje, men det var deres valg. Ville de måle krefter, så fikk det bli på den måten.

Dette gjelder like mye der Jesus kaller oss til å gå mot strømmen og heve stemmen mot det populære, det politisk korrekte og allment aksepterte. Det koster å stå på Guds Ord, men når man er blitt kjent med Jesus frister ikke alternativene.

19 februar 2009

Det er ikke ubrukelig alt som vakler, og heller ikke gull alt som glimrer

2. Mos. 6,28-7,13:
(Logos 1-2009, del 3:11)
Scenen er satt, oppdraget er gitt, men Moses er fylt av komplekser. Ikke tror han på seg selv, ikke tror folket hans noe særlig på ham og slett ikke farao. I utgangspunktet er det håpløst, og han gir seg ikke. Ene og alene på Guds ord gjør han det og går til farao sammen med Aron.

I faraos rådssal kolliderer to viljer front mot front. Guds tale forberedte Moses og Aron på at det ville gå hardt for seg. Rett for øynene deres ble Guds tegn og under effektivt kopiert av faraos trollmenn. Forvirrende, ikke sant? Det er altså ikke tegnene som skiller mellom gud og ugudelig. Ser vi oss blinde på sånt, blir vi like gjerne forført som frelst.

I Matt.7,22-23 forbereder Jesus oss på det samme. Han skal bli kopiert i det ytre, men forfalskningene vil blekne når de møter originalen, akkurat som Arons stav bokstavelig talt gikk utenpå alle de andre. Får ikke Gud sin vilje ved at mennesker blir frelst, er tegn og under bortkastet tid.

18 februar 2009

Å kjenne sin bakgrunn er å kjenne seg selv

2. Mos. 6,14-27:
(Logos 1-2009, del 2:11)
Mosebøkene er ikke bare hellig skrift. For Israel er det også folkets historie, hvem de er og hvor de er kommet fra. Teksten i går fortalte at Abraham, Isak og Jakob kjente Gud som 'den allmektige'. Gjennom Moses åpenbarte Gud seg som 'Herren'. Det er altså ikke snakk om at Gud stryker ut det som har vært kjent i generasjoner. Men som 'Herren' kommer Gud nærmere folket sitt og tar faraos plass som hersker over dem. Nå er Den allmektige herre.

Dagens vers tegner opp linjene fra Abraham, Isak og Jakob fram til Moses og Aron som nå stiller seg foran farao på vegne av et utslitt folk. Løftet som ble gitt til forfedrene gjelder fortsatt. Abraham førte sitt folk til Kanaan, og nå er det på tide at Moses og Aron fører dem tilbake dit fra Egypt.

I oppbruddstider er det viktig å holde fast på hva og hvorfor. Det er menneskers tro og tjeneste for Gud som har lagt grunnlaget for at vi kan bygge videre og nå nye generasjoner med vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Kirkebygg og -benker kan aldri si oss hvem vi er og hva vi står for. Der må vi ty til historiens skikkelser og stå på deres skuldre.

17 februar 2009

Å bringe budskapet til en tunghørt verden

2. Mos. 5,22-6,13:
(Logos 1-2009, del 1:11)
Farao hadde tungt for å fatte alvoret, så vondt blir bare verre for isrealittene. Derfor vender Moses tilbake til Gud i fortvilt bønn. Og svaret er at Guds uttalte vilje står fast. I tillegg gir han seg tilkjenne med et nytt navn; Herren. Israelittene var vant til å ha herrer over seg, men for egypterne var dette sjokkerende nytt. Skulle slavenes gud ha noe han skulle ha sagt i faraos eget rike?

Gud, den allmektige er herre ikke bare for dem som tror, enten farao liker det eller ikke. Vår Gud, Jesu Kristi Far, er Herren over alle, enten de erkjenner det eller ikke. Makter og myndigheter kan nok lage ubehagelig støy og virvle opp skremmende mye støv, men før eller siden faller også det til bakken.

Når Gud taler, skaper han. Derfor er det hverken Moses, Aron eller vi som skal få ting til å skje i en tunnghørt verden. Vi kan vitne, plante og gjødsle ordet fra Gud, men det er Herren som får virkeligheten til å vokse.

Innledning til 2. Mos 6-11, -Møte med tekstene:

2. Mos 6 - 11:
Landeplagene i Egypt er tekster hvor vi kommer nært innpå temaer som tro, vantro, politikk og religion i tillegg til fundmentale spørsmål omkring Guds allmakt, rettferdighet og vårt ansvar som mennesker i forhold til valgene vi må ta. Det er sannelig ikke bare barnemat, selv om historien opplagt hører med til pensum på søndagsskolen.

Som skribent har det vært en utfordring å trenge inn bak selve hovedhandlingen for å se hva tekstene hver for seg bærer i seg. Her er stoff nok til en hel avhandling, så jeg har vært nødt til å velge med pinsett i forhold til de store dybdene som enkelte deler åpenbart inviterer til. Her ligger muligheter for den enkelte til å trekke linjer helt opp til vår tids debatt omkring f.eks stat og kirke.

Betraktningene som følger de neste dagene er skrevet til bibelleseplanen "Logos" som utgis av Bibelleseringen i Norge. For å få fullt utbytte av betraktningene bør du lese gjennom skriftavsnittet, sette deg selv inn i situasjonen og gjøre deg noen refleksjoner selv før du ser gjennom mine.

09 januar 2009

Stille før stormen

Tekst for søndag 11. januar 2009: Matt. 3,13-17 - www.bibel.no

Då Johannes tok til å forkynne omvending og dåp for angrande syndarar i elva Jordan hadde det vore «stille frå himmelen» i fire hundre år. Ikkje ein profet hadde i mellomtida kome med ord frå Gud. Fire hundre år er lenge, men ikkje lenger enn at vi har eit forhold til det. Sjølv ikkje i våre dagar kan vi tillate oss å gløyme det som skjedde innan politikk, kunst, kultur og vitenskap på 1600-talet. Vi ville rette og slett ikkje vore der vi er i dag om det ikkje hadde vore for dei hendingane, kunstskattane og oppdagarane. Men når det ikkje skjer noko på ei stund blir vi som ungane på kyrkjebenken. Det kriblar og klør i hender og føter. No må det berre må skje noko snart!

Vi har nett feira at Jesus blei født. Sidan har vi gått inn i eit nytt år og i teksten for denne sundagen kjem Jesus att. Tretti år er gått sidan han låg i krybba. Det einaste Bibelen fortel oss om tida mellom er at han som trettenåring var i templet i Jerusalem. Der forundra han farisearane og ga dei skriftlærde hakeslepp. No står han på elvebredden saman med allminnelege menneske som kjenner at Johannes til tross eit uflidd ytre og krasse ord teiknar opp ei ny tid. Det er gjennom dåpen i Jordan at Jesus står offentleg fram og tek fatt på frelsargjerninga. Verda blir aldri den same etterpå og ingen kan sei at det ikkje angår dei.

Gjennom heile verdshistoria er det knytt store ting til Midt-Austen. Her har storslagne kulturar og sivilisasjonar vokst fram og gått til grunne. Det har alltid vore ein skodeplass for kunnskap, handel og storpolitikk. Tre verdsreligionar har si tru og sine heilage stader knytt til dette området, og i følgje Johannes openberring, den siste boka i Bibelen, skal dommedagsslaget ved Harmageddon, det endelege oppgjeret mellom godt og vondt, stå her. Midt-Austen er sterke kjensler og store interesser. Så når det skjer noko der, vil konsekvensane sette tidsskilje i historiebøkene. Difor angår det som skjer i Israel og i Gaza oss, for verda kjem ikkje til å vere den same etterpå.

God helg og Guds signing.

Publisert i firda.no, fredag 9. januar 2009