08 januar 2010

Oppgjør og utmarsj

1. Mos. 3,8-24: (Logos 1-2010, del 8:8)
Det er noe profetisk over at Gud først fører menneskene ut av paradiset, og så lager klær til dem etterpå. Jeg er glad for at vi kom fra naskingen i Edens hage med livet, om ikke æren i behold. Tillitsforholdet mellom skaper og hans ypperste skapning ble lagt dødt. Fortroligheten og nærheten var borte, men ikke for alltid. Utvisningen fra hagen peker framover mot tilgivelse og forsoning gjennom Jesus.

Spørsmålet vi kan stille oss, er om Gud var dumsnill som lot oss slippe unna med utvisning og karantene. Skal jeg være helt ærlig, -og det skal man jo, tror jeg slik ettergivenhet i forhold til en veldig klar advarsel ville vært tungt å oppdrive hos meg selv. Adam og Eva visste hva de gikk til, men de gjorde det likevel.

Foreldre må tåle mye fra sine små, og heldigvis dekker kjærligheten opp for ganske solide rampestreker. Det er god pedagogikk å være prinsippfast og la den oppvoksende slekt føle hva det innebærer å ha ansvar. Men man lærer ingen ting av å være død. Tilgivelse lærer man dessto mer av. Ef. 3,14-21 er viktigere enn å statuere eksempler.

07 januar 2010

Fred, frihet og alt gratis, men hvor lenge var Adam i paradis?

1. Mos. 3,1-7: (Logos 1-2010, del 7:8)
Betingelser og begrensninger har altså aldri vært vår sterkeste side. Gud skapte altså mennesket til frihet under ansvar. Vi kan bare fantasere hvordan ting ville vært hvis ikke Adam og Eva hadde falt for slangens listige markedsføring av forbuden frukt. Sjelden har en mindre tue veltet et større lass. Språket vårt er like fullt av henvisninger til syndefallet som hverdagen er av situasjoner der vi må ta etiske og moralske valg.

Jeg har hørt mange utfall mot Gud for at han plantet det treet i hagen og dermed innførte tabbekvoten. Han som skapte oss og ellers vet alt, måtte da forutse hvordan det kom til å ende? Det rare er at de samme som snakker høyest om personlig frihet og ansvar for egne handlinger er de første til å rope på tilsyn og kontroll. Nei til offentlig innblanding, men ja til mer politi i gatene.

Trangen å skyve skylda for ulykker og feilgrep over på andre kan dessverre ikke frita oss fra ansvaret vi fikk sammen med friheten til å tenke selv. At andre har gjort akkurat det samme eller verre ting mot oss er og vil alltid være en dårlig unnskyldning. Øye for øye og tann for tann er umulig å forene med tilgivelse og forsoning, selv om ingen av delene er det samme som dårlig hukommelse.

06 januar 2010

Like barn leker best

1. Mos. 2,18-25: (Logos 1-2010, del 6:8)
Som nevnt for et par dager siden kan samvær med dyr og opplevelser i naturen gi en kolossal opplevelse av å være en del av det store bildet. Et puslespill der alle brikker må være på sin rette plass for at det skal gi mening. Selvfølgelig kan det av og til være godt, eller til og med nødvendig, å kunne trekke seg tilbake og være alene en stund. Men det er ikke noe ideal og kan heller ikke kalles normalt. Før eller siden blir vi innhentet av det grunnleggende behovet for å søke sammen. Selv eneboere har en funksjon i fellesskapet.

Det er når noen dør eller et barn vokser opp og flytter ut, at dette kjennes spesielt godt. Vi mister noe som var en naturlig del av hverdagen. Ofte beskrives det som at en vegg, noe vi regnet som stabilt, bærende og trygt har blitt borte. Denne delen av skapelsesberetningen peker ut samspillet mellom mann og kvinne som som selve grunnprinsippet. De er ikke to individer sammen, ikke to verdener som kolliderer. De er ett, slik at de spiller hverandre gode. Det finnes et sted hvor du er umistelig. Finn det, og du gjør både deg selv og alle omkring deg lykkelige.

05 januar 2010

Gartnerens ansvar

1. Mos. 2,4b-17: (Logos 1-2010, del 5:8)
Rett etter skapelsesberetningen i 1. Mos 1 får vi en slags oppsummering her i kapittel 2. Denne gangen forbigås lys, mørke, hav, himmel, land, dyr, og vekster i ekspresstempo før vi lander på det som er vårt særpreg som mennesker; Evnen til refleksjon og dermed ansvar for egne avgjørelser. Blant en uendelighet av frihet finnes også muligheter som vi ikke skal benytte oss av. De er en del av Guds vesen og hører dermed til i livet og tilværelsen, men det er ikke opp til oss å disponere dem.

Men det er fristende å benytte slike sjanser rett og slett bare fordi vi kan. Det kan være å levere en skarp replikk som smeller døra igjen for videre diskusjon, eller å trå på et insekt som tilfeldigvis kom til å fange oppmerksomheten vår. Ofte tenker vi ikke over det i det hele tatt. Det gjør jo ingenting. Og når det gikk greit en gang, øker sannsynligheten for at vi benytter muligheten en annen gang og gjør det samme neste igjen. Før vi vet ordet av det er det blitt en vane, et prinsipp eller kanskje en hel forretningsidé. Hvem kan nekte deg å realisere ditt potesiale? Men ansvar gir oss ikke bare uante muligheter. Det betyr like mye respekt for begrensningene.

04 januar 2010

Her blir det liv. Rai-rai!

1. Mos. 1,20-2,4a: (Logos 1-2010, del 4:8)
Parken er klar og skaperen fyller den med liv. Jeg er så fascinert av naturen at jeg har tatt deler av den i hus i form av hunder, katter, kaniner, fugler og akvariefisk. Det å slappe av med en katt på fanget eller å se fortroligheten i to mørke hundeøyne gjør noe med meg. Det er også en form for økologi, den ubrytelige avhengigheten mellom ulike livsformer, som er selve forutsetningen for liv og vekst.

Det er inderlig godt for sjelen å føle ubetinget samhørighet med noe eller noen. Denne trangen til fellesskap og samhold uttrykker selve limet i skaperverket. Bibelen poengterer at mennesket ikke er mann eller kvinne. Mennesket er som kvinne og mann. De utfyller hverandre, og derfor er det ikke rart at dette blir trukket inn i Ef. 5,30-32 for å beskrive forholdet mellom menigheten og Kristus, brud og brudgom. Vi har hørt sammen siden tidenes morgen.

03 januar 2010

Bare litt til, mamma!

Lukas 2,41-52: (Logos 1-2010, del 3:8)
Stakkars Maria og Josef. Jeg føler med dem, men her er det bare å gå i seg selv. Tid og sted forsvinner lett når du har det gøy og er sammen med folk som er helhjertet opptatt av det samme som deg. Har jeg ikke selv båret med meg protesterende smårollinger som nekter å innse at festen er over? Siden er det blitt «Vent litt, jeg skal bare...» når vi egentlig er for seint ute allerede. Jeg er ikke bedre selv når alt kommer til alt.

Dermed kan jeg også godt leve meg inn i hvor interessant det må ha vært for Jesus å få være der hvor eksperter og spesialister møttes til faglig oppdatering. At han vakte oppsikt med sin innsikt i dette selskapet viser bare at han som tolvåring allerede var på god vei i forberedelsene til sin livsoppgave. «Your home is where your heart is» står det i en sang, og hjertet kan ikke ha et bedre hjem enn i Guds nærhet. Skynd deg å finne det stedet!

02 januar 2010

Et sted å være

1. Mos. 1,1-19: (Logos 1-2010, del 2:8)
På mindre enn fire hundre norske ord er scenen er satt og historien begynner. Med bred pensel spennes hele landskapet ut som skal bli et hjem for oss. En skapende Gud som vet hva godt er innreder tilværelsen med hav, himmel og tørt land med busker og trær. Og allerede før han er kommet så langt er lys og mørke, natt og dag, satt på plass. Beretningen er like forbløffende som den er kort og presis.

I andre (religioners) hellige skrifter finner vi skapelsesberetninger som er mye mer utfyllende og påkostet enn den Bibelen byr oss. Det er heller ikke den eneste forskjellen. Her er bare èn gud, og hverken sol, måne eller stjerner tillegnes noe guddommelig. Hvor tok de det fra, de som formet denne arven og ga den videre? Men om den er lite utbrodert er det er ingen grunn til å føle seg snytt. Et enkelt bilde forteller mer enn tusen ord og kan gjøre oss målløse.

- Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Salme 8,4f

01 januar 2010

En nødvendig håndsrekning utenfra

Matt. 1,20b-21: (Logos 1-2010, del 1:8)
Jomfrufødselen er et takknemlig tema for humorister som vil gjøre seg morsomme på bekostning av kristen tro. Josef ville nok også helst ha sluppet å forklare slekt og venner hvordan forloveden var blitt gravid uten ham. Englehistorier hadde ikke allverdens troverdighet den gangen heller. Moderne, opplyste mennesker burde i alle fall legge «unnfanget ved Den hellige ånd» bak seg. Men avskriver vi jomfrufødselen, ryker også oppstandelsen og himmelfarten. Da står vi ribbet tilbake uten håp om en ny himmel og en ny jord. Se 1. Kor. 15,13-19

For første gang siden skapelsen skulle Gud og mennesker dele tid og sted. Så Jesus ble født som oss. Han opplevde fristelse, sult, redsel og glede på samme måte som oss. Han blødde da han ble pisket og han døde på korset. Det som skiller Jesus fra hvermannsen er at han er født, men ikke skapt. Jesus delte alle livets sider med oss, men han gjorde det uten synd for å rette opp Adams feiltrinn. En redningsmann må nødvendigvis ha andre forutsetninger enn dem han skal hjelpe.

- Det som var umulig for loven, fordi den sto maktesløs på grunn av vårt kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Rom. 8,3

Før vi begynner...

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Slik starter Bibelen og dermed den skriftlige åpenbaringen vi har av Guds vesen. Det er en arv vi har fått, først fra jødene og siden omsorgsfullt brakt videre av vitner opp gjennom århundrene. Dermed hviler troen på at Gud sendte sin sønn Jesus Kristus for å frelse verden også på disse ordene.

Siden den gangen har dette vitnesbyrdet blitt gransket og prøvet av hver ny generasjon. Politikk, kultur og vitenskap har endret seg i takt med nye impulser og nyvunnet kunnskap opp gjennom historien. Dermed er gamle sannheter til enhver tid blitt utfordret. I dag mener mange at vi er kommet så langt at beretningene om skapelsen og syndefallet må avskrives til fordel for fakta som kan etterprøves og dokumenteres.

Men selv om vi en dag kanskje klarer å forske oss fram til hvordan vår verden og resten av universet er skrudd sammen, vil vi fremdeles trenge svar på hva det hele skal være godt for. Det spørsmålet kan ikke vitenskapen med sitt materielle fokus svare på. Det er her Bibelen og Den hellige ånd kommer oss til hjelp, og løfter menneskets egenart og ansvar opp i lyset.



Betrakningene jeg publiserer de neste dagene er skrevet for bibelleseplanen Logo som utgis av Bibelleseringen i Norge. Du finner informasjon om virksomheten og publikasjonene deres på www.bibelleseringen.no Du kan også følge dem på Facebook og Twitter