Velsigning nok til alle

Betraktning over Matteus 20,1-16, bibel.no

Det kan vere ei skremmande oppleving å gå på januarsal. Butikkane annonserar trengsel og opnar klokka sju slik at du rekke å alboge til deg godbitane før jobb. Dei som kjem litt ut på dagen får skylde seg sjølv for at det ikkje er varer i passande storleik att. Eg brukar 43 i sko og finn eg noko etter at den første stormen har lagt seg, er det lett å skjøne kvifor det paret sto att. Ein ekstra runde for å parkere bilen og dermed er det berre smular tilbake. Difor har eg også hatt mange rare sko oppetter åra. Nei, det gjeld å vere om seg, veit du. Vi trur til og med at det er rettvist.

På mange måtar blir vi alle lærte opp til å bli marknadsjefar. Før vi sett i gong med noko som helst sett vi opp ei kalkyle med pluss- og minusside. Dersom plussida ikkje blir stor nok, risikerer heile prosjekttet å bli skrinlagt før idéen i det heile tatt fekk tid til å modnast. Vi blir prega av finans- og marknadstenking på alle område. Tanken om beløning er noko av det første vi lærar oss. «Kva får eg for det, då?» kan du få høyre frå finansakrobatar som ikkje ein gong er ferdige med barnehagen. Og det gjeld ikkje berre for ting som har med pengar å gjere. Det er mykje det same når det gjeld både venetenester, etikk og livssyn. Kvifor skal ein vere snill og grei om det ikkje løner seg? Ein kvar får vere seg sjølv nærast.

Himmelriket er ikkje ei beløning for lang og tru teneste

Eg veit ikkje, eg, men ein vert så trøytt av å måtte vere på hogget til alle tider anten det gjeld varer, jobbar eller kakefatet på ein hyggekveld. Det er godt at Guds rike fungerer på ein annen måte, elles hadde vel himmelen vore så full at eg, når min tid kjem, berre så vidt får ståplass rett innfor porten. Framfor tronen blei det fullt allereie før Olav den Heilage kom til Stiklestad. For Gud tek ikkje stilling til når du stemplar inn. Himmelriket er ikkje ei beløning for lang og tru teneste. Det dreier seg om hjarterom. Velsigninga er den same om du kjem tidleg eller om kvelden. Og det er aldri for seint, utan at det skal vere nokon grunn til å vente.

God helg og Guds signing!

---

Opprinnelig skrevet for Firda og publisert den 11. februar 2011.

... det har en fiende gjort!

Matteus 13,24–30

Dette er en merkelig fortelling for den som aldri har hatt mer å dyrke på enn ei verandakasse (f.eks. v. 26, 29 og 30). Jeg rensker ut ugress nesten før det er oppe – for å få størst mulig «utbytte» av det jeg har sådd. Like før denne teksten har Jesus forklart liknelsen om såmannen og de fire typene jord. Også i vår tekst er det sådd godt korn som spirer, men her ser vi at det er én såmann til, og det han har sådd slår også rot. Leser vi videre i vers 36–43, ser vi hvordan Jesus selv forklarer dette.

Betyr det at vi skal la alt «ugress» vi ser i Guds hage, stå? Leseteksten i Kol 3,12–17 hjelper oss et stykke på vei. Vi skal ikke unngå å tale til rette eller formane hverandre, det kan føre oss og menigheten på avveier (2 Tim 4,2; Tit 3,10). Men den endelige dommen skal vi overlate til Herren.

Stor glede og usunn skepsis

Matteus 9,18–26

Jesus kunne vel spart seg bryet med å be blinde og stumme ikke å fortelle hva som var skjedd etter at han helbredet dem? Det er umulig å skjule at blinde ikke lenger trenger hjelp til å finne fram, og den stumme forsnakket seg garantert så fort han åpnet munnen. Store gleder er van- skelige å holde for seg selv, særlig når det også gir utslag i en ny frihet for noen som ellers var fullstendig avhengige av andre. Muligheten til å velge sine egne veier og ordlegge sine egne meninger kan ikke overvurderes.

Men skeptikerne vil vi alltid ha med oss. Det er ikke rart at fariseerne reagerer. Jeg reagerer på samme måten selv når det dukker opp fantastiske tilbud på e-post om rask og lettvinn rikdom. På samme måte er det mange som utrettelig leter etter naturlige forklaringer på overnaturlige hendelser. Skepsis til det utrolige er sunt og godt, og Guds gjerninger tåler å bli gått etter i sømmene. Men når sunn kritisk sans bikker over i vond mistro og dulgte beskyldninger er en grense passert. Konspirasjonsteorier har aldri brakt noe godt til fellesskapet.

Det er lov å prøve seg

Matteus 9,18–26

«Frimodig» er et honnørord i den kristne ordboka. Et søk på nettstedet bibel.no gir tretti steder i Bibelen hvor ordet blir brukt. Alle stedene er det brukt som en oppfordring; Vær frimodig! Legger vi til alle situasjonene ellers i Skriften hvor enkeltpersoner eller grupper tar sjansen på Guds godhet og vilje til å hjelpe, blir det litt rart at mange troende synes å stå med lua i hånda når ting går på tverke. I norsk kultur, og den strekker seg langt inn mellom kirkebenkene, har beskjedenhet tradisjonelt vært en dyd og man skal ikke ligge andre til last. Ofte forveksles frimodighet og frekkhet.

Det går en fin grense mellom frimodighet og frekkhet. Mens det bak frekkheten ligger en kravmentalitet og gjerne en plan for oppnå noe på bekostning av andre, bygger frimodigheten på håpet og avfinner seg med at det er andre som avgjør. Både forstanderen og kvinnen med blødninger viser hvilken rolle frimodighet spiller når mennesket møter Gud. I tro og trygghet kan vi gå til Gud med alle ting og gripe de anledningene som byr seg. Det har ikke noe med frekkhet eller vantro å gjøre.

Blanke ark og fargestifter

Matteus 9,14-17

Som Johannes’ disipler og fariseerne har vi et nesten religiøst forhold til tradisjoner. Vi har vanskelig for å godta dyptgripende og brå omveltninger. Bare tenk på hvor kolossale diskusjoner det blir innen idrett ettersom nytt utstyr og nye teknikker gjør sitt inntog. Vi liker å vite hvor ting kommer fra, og har ikke helt sluttet å reparere klær og annet som slites. Og om det ikke kan repareres, putter vi det unna på loftet eller i garasjen. Det kan jo være kjekt å ha en gang.

Men enkelte ganger er oppbrudd unngåelig. Gammelt og nytt lar seg ikke alltid kombinere. Skal du sette nye batterier i lommelykta hjelper det ikke bare å skifte det ene. Da vil det andre tappe den nye for kraft og snart lyser lykta like dårlig som før. Det går heller aldri bra hvis du blir stående med en fot på land og en ombord i båten når den legger fra kaia. De viktige tingene i livet krever ro, konsentrasjon og en klar målsetting. Ingen er tjent med at du går baklengs inn i framtiden. Et nytt liv med Jesus forutsetter at du ikke er sentimental.

Dårlig rykte ingen hindring

Matteus 9,9–13

Jesus var så visst ikke redd for å havne i dårlig selskap. Tvert imot, her er det tydelig at han faktisk oppsøker det. Og igjen er de fromme og forsiktige på plass med pekefingeren. At Matteus reiste seg og la en innbringende jobb bak seg for å følge Jesus, kom helt i skyggen da moralens voktere så at han fortsatt holdt seg med dårlige venner. Men hvem skulle han ellers invitere? Dette var vennene han hadde, og Jesus var ikke redd for dem.

Vi skal ikke lage for mye teologi av at Jesus ofte forsvarer de utstøtte i samfunnet og refser dem som søker å holde en viss standard. Det er jo ikke galt i å oppføre seg skikkelig. Problemet ligger mer i at de såkalt vellykkede overser at de trenger Jesus like mye som de elendige for å bli frelst. Folk som ikke vil innse at de er syke, går jo heller ikke til legen. Dermed kan de ikke bli friske. Jesus bruker heldigvis ikke «bare de beste råvarene». Han kaller alle som stiller opp.