26 oktober 2012

I troen på en nådig Gud



Da søsteren min sto og tok imot gratulasjoner for sin vitenskapelige doktorgrad, var det en som gikk langt i å antyde at nå lå vel veien åpen for de store nyvinningene og en strålende karriere. -Nei, svarte hun. -Nå har jeg arbeidet i dette miljøet så lenge at det er nesten umulig å oppdage det som kan forstås på en annen måte. Skal du bryte ny mark, må det starte før du er blitt 30.

Mange rister på hodet over ungdommens uvitenhet og mangel på respekt for uskrevne regler. Men der ligger ungdommens fordel og styrke. Vi etablerte og inngrodde må gi dem friheten til å prøve og feile. Etterpåklokskap er den eneste eksakte viteskap. Men tar vi den på forskudd, tramper vi ned mange nye spirer. Alt er jo i forandring, så Gud tilgir og forstår når han ser at noen iallefall forsøker å gå nye veier. Skulle vi være dårligere?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 43 - 2012

25 oktober 2012

Bekymringer til besvær



På kjøleskapsdøren hos min mor henger et idyllisk bilde av en gyngestol. Teksten på bildet er derimot ganske ransakende; -Bekymringer er som å sitte i en gyngestol. Den gir deg nok å gjøre, men du kommer ikke av flekken. Bekymringer kan gi mange utslag. Som speider var jeg stolt av knutene og spleisene jeg kunne lage med tau, og langspleisene mine kunne være veldig lange. For jeg var litt redd for at de skulle gå opp.

Men en garvet sjømann tok stoltheten fra meg. -Det er fint håndtverk, sa han. Men den som legger mer enn tre slag i spleisen, stoler nok ikke på Vårherre heller. Noen sjanser er vi nødt til å ta. I næringslivet snakker de om investeringer. Det vil si å risikere noe for å åpne for muligheter seinere. Hva skal vi høste hvis vi blir sittende i gyngestolen og spise opp såkornet?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 43 - 2012

24 oktober 2012

For du kan ikke ta noe med deg



Det kan kanskje se ut som den godeste forkynneren er en litt trist og resignert pessimist som har gitt opp håpet om at det finnes noe å strekke seg etter her i livet. Men ingenting er lenger fra sannheten enn det. Han står midt i hverdagen, og peker på at den faktisk er bra som den er. Hvor mange gode stunder har vi gått glipp av fordi vi stadig forventet noe bedre?

Før eller siden må vi legge fra oss det vi har rasket sammen på vår vei. En eller annen gang er vi nødt til å la andre overta det vi holder på med. For ikke noe tre vokser helt inn i himmelen. Det er ikke vi som får snøen til å smelte og blomstene springe ut om våren. Det er heller ikke vår fortjeneste at vi kan høste inn det som gror fram. Hvorfor ikke ta deg tid til å nyte øyeblikket, -og takke?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 43 - 2012

23 oktober 2012

Tell velsignelsene, ikke sammenligne



Selvangivelsen er en hodepine for mange. En venn av meg fant derimot stor glede i den. «Det er en vareopptelling over Guds velsignelser.» sa han. Tallrekkene ble en liste over takkeemner; Ektefelle, barn, hus, bil, formue. Selv utgiftsiden fant han glede i. «Tenk at jeg har så mye å ta vare på, og likevel penger til overs.» I det lyset ble hverdagens små og store skuffelser ubetydelige.

Livet gir ikke ved dørene. Det er irriterende å se at kjeltringer slipper unna, mens en hederlig stakkar blir sittende i klisteret. Forkynneren strevet med det samme. Men etter å ha grunnet på det fant han at «det finnes ingen annen lykke for mennesket her under solen enn å spise og drikke og glede seg.» Har du talt opp velsignelsene dine i dag?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 43 - 2012

22 oktober 2012

Kjemp for hva du har kjært



Ronja Røverdatter er en de fargerike skikkelsene i Astrid Lindgrens bøker. Hun er et så oppvakt barn at foreldrene burde være sprekkeferdige av stolhet, men likevel setter hun grå hår i hodet på dem. For Ronja tar ikke til seg gode råd og formaninger slik foreldrene tenker seg. «Pass deg for fossen!» sier de, og Ronja går helt ut på kanten av stupet, for det jo bare ved å oppsøke det farlige man kan passe seg for det.

Forkynneren tar oss med til kanten av mange stup. Det kan låte mistrøstig når han slår fast at det flotte vi fascineres av likevel er lite å holde fast ved. «Det er som å gjete vinden.» Men livsvisdom og indre fred kommer bare med levd liv og bitre erfaringer. Det er ikke noe mål å gå gjennom livet uten riper i lakken. Vår frelse kostet Jesus piskeslag, naglemerker og tornekrone. Mange seire blir levert som nederlag. Pakk dem ut!

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 43 - 2012

21 oktober 2012

Hva skal til for å gjøre Guds vilje?



Lider du av Tomas-syndromet; -Hvis jeg bare fikk se sånn og sånn, så skulle jeg tro. Hvis Gud bare kunne svare tydelig på bønnene mine, så ville det vært enkelt. Vi har en merkelig trang til å vente på det ekstraordinære, særlig når det gjelder Gud. Må vi ha basuner, engleskarer, ild og røyk til får å bli overbevist? Vi legger nok mer vekt på kraftige manifestasjoner enn det Gud gjør.

Sangeren og evangelisten Keith Green hadde dette som et sentralt punkt i sine møter og konserter når han utfordret ungdom til tjeneste. I en av sangene sier han litt sarkastisk at «Jesus rose from the dead, and you can’t even get out of bed.» Poenget hans var at så lenge Gud ikke uttrykkelig hadde bedt deg sitte stille, så er det ingen grunn til å vente med å gjøre noe for Jesus. Så, hva er din tjeneste i dag?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 42 - 2012

20 oktober 2012

Forberedt eller etterpåklok



Som gammel speider er jeg glad i friluftsliv. Det er en herlig opplevelse å gå ut i Guds frie natur, og bare vandre rolig og ta ting som de kommer. På sånne turer opplever jeg at tanker og refleksjoner kommer flagrende som sommerfugler i lufta. De flagrer hit og dit, og selv det miste vindpust kan sende dem langt avgårde. Selv velsignelser kan i sinn og skinn avlede oppmerksomheten. 

Dermed hender det at jeg holder på å havne utenfor stien fordi jeg blir oppslukt av vakre sommerfulgler eller besnærende tanker. Plutselig brytes idyllen av at jeg havner i grøfta. Omgitt av Guds godhet kan vi komme på bedre tanker og gjøre opp vår sak med både Ham og medmennesker når ting først går galt. Men dette er likevel bare brannslukking. Det beste er om vi passer på så det ikke tar fyr. Gud er vel ikke bare til ettertanke. Gjenopprettelse er bra, men hva med å tenke først?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 42 - 2012 

19 oktober 2012

Livet er ikke noe enkeltpersonforetak



På tirsdag så vi hvordan misnøye kan være til inspirasjon og glede. Men misnøye kan også føre til frustrasjon og sinne. Står du alene om å ønske seg noe annet og i dine øyne mye bedre, kan det være ganske fortvilende. I slike situasjoner har det hendt at folk går langt utover sine fullmakter, og tar seg tilrette. En fortvilet situasjon krever på fortvilte tiltak, og et rop om hjelp kan få tragiske følger.

«Det er ikke godt for mennesket å være alene» står det i skapelsesberetningen, og det kan alle skrive under på. Flokkmentalitet hvor alle gjør som alle de andre fordi det er det enkleste, er ikke noe bedre. Men noen å hente styrke fra eller dele tanker med gjør det alltid lettere å leve. Felles skjebne er felles trøst. Sammen vil de være større enn summen av hver enkelt. Det er når vi spiller hverandre gode at Gud velsignelse virkelig kommer til sin rett.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 42 - 2012

18 oktober 2012

En tid for alt



Du verden som jeg beundrer dem som har full kontroll og oversikt til enhver tid. Uansett hva som dukker opp, har de en analyse og en plan på plass i løpet av kort tid. Planen er velformulert og balansert, og de synes å bare bli lykkeligere dess flere baller de har i lufta. De klarer tilsynelatende alt på én gang.

Vi andre får ta Forkynnerens ord til trøst. Det er en tid for alt. Noen ganger er vi høyt til hest, den neste er det knall og fall. Det er lov å ta av i hemningsløs glede. Like mye lov er det å øse ut sin sorg og fortvilelse. I den hagen Gud lar oss leve i finnes det både åpne, solrike sletter og mer skyggefulle steder. Så uansett hvor du befinner deg, er Han i nærheten. Du trenger ikke gjemme deg, og trenger ikke å lete.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge, og publisert i bibelleseplanen Logos uke 42 - 2012

17 oktober 2012

Arbeid og glede



En kollega av meg skrev på Facebook at «nå avrundes arbeidet med visjonen for menigheten vår. Et merkelig arbeid. På en måte føles det litt meningsløst, men på en annen side har det vært godt å fokusere på hva menigheten egentlig er.» Dette ledet til en lang diskusjon i kommentarfeltet under. Hvordan kunne det være meningsløst å sette seg mål? Andre mente at målsettinger ville bli å sette skylapper på menigheten og gjøre den mindre levende og blind for andre behov som kom til etterhvert.

Både som mennesker og menigheter har vi alle muligheter til å være travelt opptatt uten å komme noen vei. Vi kan vinne hele verden, men likevel miste hensikten av syne. Vi kan også streve hardt og målbevisst uten å få noe som helst igjen for det. Guds ledelse lar oss se målet, nå målet og kjenne gleden ved begge deler. Hvorfor ikke unne seg det beste?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i bibelleseplanen Logos uke 42 - 2012.

16 oktober 2012

Misnøye kan vise vei



Selve boken tilskrives Salomo, konge og sønn av den store David. Tross sin makt og rikdom kan han ikke fri seg fra tanken på alt han tross alt ikke har makt over og som dermed ikke inngikk i rikdommen. Slike tanker, om enn i noe mindre skala, gjør vi vel oss alle. - Å, om jeg bare hadde.., tenker vi. Da er det lett å finne fram misnøye med Gud og hvermann. 

Men misnøye kan være en uvurderlig motivasjon. Det er alltid noe å rette på. Bak alle store oppfinnelser og oppdagelser finnes ønsket om noe bedre. En lettere måte å gjøre ting på, et bedre sted å være eller et bedre liv for meg og mine. Det hjelper ikke å sutre og beklage seg. Når du ser hvor det skranter, følger spørsmålet om hva Gud har gitt deg som kan rette på det helt naturlig.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Logos uke 42-2012

Forkynneren


Denne og tekstene de følgende dagene er skrevet for bibelleseplanen Logos, utgitt av Bibelleseringen i Norge. Publisert i perioden 16. - 26. oktober 2012.

Innledning; Mitt møte med tekstene
Bibelen er åpenbaring. En åpenbaring av Guds vesen, av hans vilje og sist, men ikke minst av vår menneskelige evne til ikke å se skogen for bare trær. I forhold til all fortid og framtid er den tidshorisonten vi til en viss grad hersker over i løpet av livet forsvinnende kort. Det som har skjedd før kan vi ikke endre, og det som kommer etter er utenfor vår rekkevidde.

Det er dette Forkynneren åpenbarer for oss. Poesien i denne boka vil at vi skal stikke fingeren i jorda, men også løfte blikket fra det daglige. Når vi ser de store linjene og våre egne begrensninger, er det lettere å takke Gud for at det er Han som er Herre, og ikke vi. Da forstår vi Ham, og oss selv, så mye bedre.

07 oktober 2012

Gud likar kritiske spørsmål

Betraktning over Joh. 7,14-17,
søndag 7. oktober 2012, 19. søndag i treeiningheitstida

Eg er så heldig å ha musikalske vener. Dei kan til og med meir enn å lese noter. Ved eit høve sette ein av dei seg ved pianoet, og vi andre gjekk laus på eit rikhaldig utval noter med klassisk musikk. Men same kva vi fann fram, spelte han det feilfritt rett av bladet utan betenkningstid. Det gjekk nesten ein halv time før vi klarte å «knekkje han». Då låg det haugevis med noter på golvet rundt pianokrakken. Nokon er berre slik. Dei har det i seg, og han tok seg ikkje nær av at vi forsøkte å sette han fast. Han visste kva han var god for, og vi hadde mykje moro av det alle saman.

Andre tek ikkje så lett på utfordringar. Dei toler ikkje at nokon sår tvil om deira makt eller motiv. Verdshistoria er full av despotar som sende folk i døden på rein mistanke om at dei ikkje synte den naudsynte respekt og underkasting. Ingen må sette spørreteikn ved avgjerder eller meiningar. Dei krev at alle lyder det minste vink og gjer som dei får beskjed om utan innvendingar. For her kjem ikkje tvilen den tiltalte til gode. -Staten, det er eg, sa Ludwig den 14. av Frankrike. Om eit menneskje eller politisk system opphøyar seg sjølv til gud, må det gå galt. Det er berre å sjå korleis det gjekk med Sovjetunionen og austblokka. Oppstanden i fleire arabiske land dei siste åra er eit anna eksempel. Eit slikt sjølvbilete ender alltid i tragedie.

For sanninga er lettare å leve med. Då treng du ikkje tenkje på kva du skal si. Jesus visste allereie tidleg kven han var, og kva oppgåva hans var. Likevel tålte han at folk stilte spørsmål ved det han lærte og det han gjorde. Han var trygg på det han hadde å kome med. Difor kunne han møte motstand og skepsis med ro og opne armar, vel vitande at bodskapen og gjerningane hans ville tåle å bli sett under lupa. På same måte likar Gud at vi tek han på alvor, og inviterar oss til å gå han etter i saumane. Men det krev at vi óg er opne for han. -Smak og sjå at Herren er god! (Salme 34,9)

God helg, og Guds signing

Opprinneleg skriven for avisa Firda og publisert der fredag 5. oktober 2012

10 august 2012

Gud rir ikkje paragrafar


Til ettertanke, søndag 12. august 2012 - Markus 2, 23-27

Eg held meg med store hundar, og når ein har slike i hus må reglane vere klare og lærast inn tidleg. Det dei ikkje skal få lov til når dei blir store og tunge, kan dei heller ikkje få lov til når dei er søte og små. For det ein hund ein gong har lært seg til, skal det utruleg mykje til å endre. Min fyrste hund likte å få beskjed. Han var både stor og sterk, men inne i seg var han ein usikker stakkar. Difor var han aldri så lukkeleg som når vi trente lydigheit eller han blei spent foran vogna si. Då visste han kva som skulle skje og at eg ville gje ordre han kunne utføre. Og han gjorde det til punkt og prikke. Flinke bisken.

No rett føre skulestart kan vi sjå grelle eksempel på liknande åtferd, men no gjeld det ikkje hundar og husleg åtferd. No gjeld det skuleplassar, søknadsprosessar og rutinar. I avisane les vi om ungdommar som står utan skuleplass fordi vitnemål og attestar blei sendt inn på feil måte eller på feil tid. Kontoristane kan berre beklage og peike på at reglane er klare. Dei har ikkje høve til å la nåde gå for rett sjølv om det berre står om småting. Finnst det ikkje heimel for unntak, kjem ein ingen veg. Korleis ville det bli om ein gjekk utanom retningslinene? Det skulle tatt seg ut.

I tidlegare tider var helgefreden omfattande. Nåde den som lot klesvasken henge ute eller som stelte i hagen i kyrkjetida. Religiøse lover kan synest meir kompromisslause enn andre fordi lovgivaren befinn seg på eit anna og utilnærmeleg plan. Kven kan krangle med Gud, liksom? Det er her farisearane som går laus på Jesus sit fast. Dei er så redde for å gjere feil, at det dei gjer blir endå verre. Gud veit at livet ikkje alltid passer klokka, og han er stor nok til å sjå mellom fingrane med eit menneske som er kome i utakt. For bak lovane har han ein hensikt som er viktigare enn lovteksten; Kjærleik. Det er denne han ønskjer å vise oss. Då blir det óg lettare sjå nytta vi har av lovane.

God helg og Guds signing.

Skriven for og publisert i Firda fredag 10. august 2012, 25. mai 2012

25 mai 2012

Tre ting på ein gong?

Til ettertankt, 1. pinsedag 2012
Johannes 14,15-21

De fleste born eg kjenner likar Kinderegg. Ja, ikkje berre born. Eg tilbyr meg gjerne å ta sjokoladeskallet hvis dei yngre er meir opptekne av overraskinga og leiketøyet. Reklamen for dette skulle vere godt kjent frå TV; -Tre ting på en gang? Men det går jo ikke an. Men i følgje produsenten er det mogleg. Gud; Skaparen, frelsaren og heilag ande er óg tre ting, men likevel eitt og det same. Tenk deg is, vatn og damp. Dei er heilt ulik form, ulike eigenskapar og forskjellig bruk, men det er likevel det same stoffet; H₂O, - vatn.
Gud fader, Skaparen av himmel og jord, er handfast nok, som is er vatn du kan stå på. Det gamle testamentet talar om ein handverkar som sett saman universet, kloden, hav, land, buskar, trær, dyr og menneske. Han er grunnlaget verda er blitt til ved, og går saman med Adam og Eva for å lære dei å tilveret å kjenne. Men etter avtalebrotet ved treet til kunnskap om godt og vondt blir denne læringskurva svært bratt. Etter det måtte vi forhalde oss til Skaparen på avstand, utan fast grunn under føtene.
Så kom Jesus, Guds son, og det guddommelege greip igjen direkte inn i verda. Ved å døy på korset, tok han skulda for brotet på seg og ga oss forsoning. Etter at han sto opp frå dei døde og fór opp til himmelen, fløymde bodskapen om han i strie straumar vidare gjennom skrive- og taleføre vitne. Kjærleiken til Frelsaren fossa fram som ei elv med mange forgreiningar gjennom tidar, stader og kulturar, og vatnar framleis nye åkrar. Guds rike veks så det knakar.
Pinsehøgtida markerer tredje og siste trinnet som sender oss nærare himmelen og Gud. Den heilage anden, som kan la deg tale om Gud på språk du ikkje kan og skape felleskap der ingen kjenner kvarandre, er vanskelegare å gripe. Han er ikkje handfast, men slik er Gud uavhengig av tid og rom. Som luft og damp kjem han til over alt der nokon opnar sitt sinn og tankar og søkjer han, på alle plassar og til alle tider. Han kan ikkje haldast inne eller stengast ute. I bøn til Gud er vi alle pinsevener.
God helg, og Guds signing.


Skriven for og publisert i Firda fredag før pinse, 25. mai 2012

05 april 2012

Då Gud slutta å slåss


Det er ein myte at for nordmenn flest er det viktigaste i påska knytt til lange skiturar på snøkledde fjell. Etterpå slappar vi av med varm sjokolade, nyskrella appelsinar og en haug krimbøker i solveggen. Nei, dei aller fleste av oss held oss faktisk i låglandet, og legg heller om til sommardekk på bilen enn å klistre skia fast i dei siste snøflekkane. Men i god nasjonalromantisk tradisjon held vi fast på bildet av oss sjølve som nære slektningar av Lars Monsen.
Det er óg ein myte at kyrkjene er lite besøkt og står tomme denne veka. Fleire enn du trur går faktisk i kyrkja både i påska og elles i året. Dei som har rekna på det, har funne ut at gudstenestene her i landet totalt sett er betre besøkt enn ein gjennomsnittleg runde i Tippeligaen. For bodskapen om fred og forsoning mellom Skapar og skapning like levande, sjølv om Einar Gelius* sår tvil om meininga med krossfestinga og ateistane hevdar at Gud er daud, eller i alle fall slem.
Det er ein myte at Gud er dømmande og hevngjerrig. Påskebodskapen med nattverd, krossfesting og oppstode er det stikk motsatte. Skal det bli slutt på ein slåsskamp, må nokon slutte å slå. Rett nok risikerar du å få høyre at du feiga ut og tapte, men på litt lengre sikt har du vunnet sjansen til å gjere noko anna. Hangen vikingane hadde til blodhevn og slektsfeider over fleire generasjonar blei borte då kristendommen gjorde sitt inntog. Jeg trur faktisk vi skal vere glade for det. Men når det er sagt, skal du likevel ikkje akseptere å bli utsatt for vald eller overgrep.
For når det kokar mellom øyrene er ord om tilgjeving og forsoning tøffe tak. Da høyrest det ikkje eingong fornuftig eller klokt ut. Det strider mot alt som boblar fram i oss når vi møter urett, urimelege krav eller vi følar oss truga. Men Gud har slutta å slåss, og tek ikkje igjen sjølv om det var vi som starta. Det var dette som skjedde då Jesus døyde og sto opp att for vår skuld. Så det viktigaste du kan gjere i påska, er å finne ut kven du skal slutte å slåss med.
God påske og Guds signing.

Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 03.04.2012
*Kronikk på VG Nett onsdag 4. april 2012; «Jesus døde ikke for våre synder»

18 februar 2012

Den som venter på noe godt…

Matteus 20,20-28

Sebedeus sønner var disiplene Jakob og Johannes. De hadde temperament, og var blant dem som fulgte Jesus tettest. Da Jesus kalte dem, lot de faren sitte igjen med fiskebruket og de ansatte. Moren var også opptatt av Jesus. Vi møter henne igjen når hun står og ser korsfestelsen på avstand. Altså var dette folk som Jesus kjente godt og satte pris på. De sto virkelig sammen med ham helt ut.

Så det kunne nok være fristende for Jesus å gi dem et klapp på skuldra som de ba om. Men ville ikke det tatt viktig motivasjon fra både dem og de andre? Vi må tåle at enkelte ting blir hengende i løse lufta og ikke falle på plass før helt til slutt. Det er få ting som kan ødelegge samhold og vennskap som når status og verdighet blir blandet inn i bildet. Når vi ikke har noe å forsvare, er det heller ikke så vanskelig å bøye seg for å ta et tak.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

17 februar 2012

Men det var han som begynte!

Lukas 6,27-36

Skal det bli slutt på en slåsskamp, må noen slutte å slå. Riktignok risikerer du å få høre at du feiga ut og tapte, men på litt lengre sikt har du vunnet sjansen til å gjøre noe annet. Vikingetidens hang til blodhevn og slektsfeider over flere generasjoner ble borte da kristendommen gjorde sitt inntog. Jeg tror faktisk vi skal være glade for det. Men når det er sagt, skal du likevel ikke akseptere å bli utsatt for vold eller overgrep.

For når det koker mellom ørene er ordene fra Bergprekenen tøffe tak. Da høres det ikke engang fornuftig eller klokt ut. De strider mot alt som bobler fram i oss når vi møter urettferdighet, urimelige krav og du føler deg truet. Det var dette Gud gjorde at Jesus døde for vår skyld. Han sluttet å slå tilbake selv om det var vi som begynte. Så, hvem kan du slutte å slåss med i dag?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

16 februar 2012

Ikke gjør som mora di sier, Jens!

Lukas 5,27-39

Forandringer møtes som regel ikke møtes med bare begeistring og glede. Det er veldig menneskelig å holde på det man er trygg på og mestrer. Selv gisler vil etter hvert føle på lag med de som holder dem fanget. Det kalles Stockholmsyndromet. Skal du finne på noe helt nytt, skjer det som regel mens du er ung. For jo eldre du blir, jo vanskeligere blir det å skifte spor.

Men når alle liker det samme, tenker det samme og lager regler som passer på at det fortsetter å være sånn, havner vi i ei boble. Josef og Maria hadde nok gitt Jesus en god oppdragelse, men som Guds sønn så han likevel ting på en annen måte enn fariseerne, de skriftlærde og folk flest. Han hadde andre impulser, en annen oversikt og stakk hull på bobla. Den hellige ånd og Bibelen gir oss det samme. Ikke være redd for å stikke deg ut.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

15 februar 2012

Et merkelig laguttak

Lukas 5,1-11

Hva skulle Jesus med all fisken? Først bruker han båten som prekestol. Deretter kommanderer han fagfolka til sjøs hvor de slår til med rekordfangst på feil tid av døgnet. Selv garvede fiskere syntes nok to båter søkklastet med fisk var i overkant. Det er ikke så rart at Simon blir skjelven. Men Gud vet hvem han vil å ha med på laget, og hvordan han skal få dem med. Han er heller ikke redd for å sjokkere med laguttakene sine.

Bare ta en titt på rollelista i Bibelen. Jakob var en snik og Peter var hissig. David var utro og drepte mannen til elskerinna. Noa drakk seg full, Jona flyktet, og Paulus var en morder. Gideon var skeptisk. Miriam var ei sladderkjerring. Marta bekymret seg for alt mulig og Tomas tvilte. Sara var utålmodig. Elia hadde ikke kontroll over følelsene. Moses stammet, Sakkeus var en tyv og Lasarus var død.
 Gud kaller ikke de som ser best ut, men Han får alltid det beste ut av dem han kaller. Så hvorfor skulle han ikke sende deg ut på banen?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

14 februar 2012

Ekte glede overvinner tvil

Johannes 1,43-51

Begeistring og glede kan av og til løpe av med oss og rive andre med. Filip visste godt om fordommene mange hadde mot folk fra Nasaret. Likevel kastet han seg over Natanael og buste ut med med hele trosbekjennelsen; Messias er her. Kom og møt ham! Det var akkurat den ubetenksomme dristigheten som trengtes for å få snøballen til å rulle. Resten tok Jesus seg av.

Det kan være vanskelig å gjøre smarte trekk hvis du tenker veldig hardt på en viktig ting. Da blir du bare fryktelig klar over hvor mye som kan komme til å gå galt. Og jo mer du tenker på det, jo større vokser skogen av liksomproblemer. Egentlig burde det ikke være vanskeligere å snakke om Jesus enn andre ting i hverdagen. For Jesus trenger ingen pr-rådgivere, bare han får møte vennene dine. Lar du ham få sjansen til å bevise det?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

13 februar 2012

WWJD?

Johannes 1,35-42

Skal du bli så god som mulig på noe, må du bruke masse tid på det. Dessuten er det lurt å være så mye som mulig sammen med folk som har peiling. Dette gjelder enten du driver med idrett, mekker motor, danser ballett, diskuterer politikk eller hva som helst. Det tar mange år og du må droppe mye annet for å bli norges- eller verdensmester. Derfor er det ikke så mange som orker det.

Det er lett å bruke mye tid på ting når andre gir deg ros for det. Fullt så enkelt er det ikke med ting som er litt lenger ute på jordet. Men når hjertet er hardt nok grepet, sånn som med Andreas og Simon Peter, er det ingen vei utenom. Da føles det som det eneste riktige. Skal du virkelig vite hva Jesus ville ha gjort, må du holde deg i nærheten av ham. Hvor mye tid har du?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

03 februar 2012

Av seg sjølv...

Tekstbetraktning over Markus 4, 26-34, såmannssøndag, 5. februar 2012

-De’ e’ itt’no som kjæm tå sæ’ sjøl. Læraren min på ungdomsskulen sto framme ved tavla og forsøkte å få 28 austlendingar i tenåra til å gjere ein innsats. Han siterte altså Hans Rotmo for å mane fram arbeidslyst og innsatsvilje nok til å få ein ståkarakter i sidemål, som for oss var nynorsk. Eg er ikkje sikker på om han nådde inn, for vi trudde ikkje at nokon av oss ville få bruk for kunnskap om kløyvd infinitiv og a-endingar. For min eigen del var det lite hjelp i dei gramatikalske utleggingane hans. Eg måtte finne min eigen veg. Med blanke ark og eksamensoppgåva foran meg var det språkøret som redda meg; Korleis ville dei sagt det på radio og TV?

Det var desse små frøa frå Totto Osvold i Nitimen, Herbjørn Sørebø i Dagsrevyen og hallodama Ragnhild Sælthun Fjørtoft som vokste seg store nok til å hauste ein M i karakterboka. Eg var nok litt sær som faktisk likte å høyre nynorsk og beit meg merke i det. Eventyret om Askeladden og prinsessa ingen kunne målbinde byggjer på akkurat det same. Kven kunne ane kva nytte han skulle få for alt det rare han plukka med seg undervegs. Alt liv startar i det små og veks på seg etterkvart. Somme tider er det vanskeleg å sjå at det er grunnlag for liv i det heile. Men er det berre luft, lys og vatn, så vil det før eller sidan slå ut i full blomst. Det kjem opp, nesten av seg sjølv, og blir berekraftig.

Ein iskald fredag i starten av februar mykje sjå mørkt ut, men om berre få veker vil snøklokkene bryte seg opp gjennom brøytekanten og varsle ein ny vår. Det går av seg sjølv om berre frøet har kommet i jorda. Vi treng ikkje vite kvifor eller korleis. Vi kan ikkje lære frøet noko, og ingen av oss kan trekkje eit strå opp av jorda om vi vil aldri så mykje. Du må gjerne ha både ambisjonar og store draumar, men hardt arbeid er ikkje alltid nok. Du kjem alltid lengst ved å byggje på det som fell naturleg for deg. Gud har velsigna deg med eigenskapar som berre ventar på å få springe ut. Det finnst ein plass og ei tid for alt, og berre du kjenner det når du er på rett veg, til beste for deg og alle rundt deg.

God helg og Guds signing.

Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 03.02.2012