Pastor Sekkelstens tekstarkiv

Et merkelig laguttak

2012-02-15T08:00:00.000+01:00

Lukas 5,1-11

Hva skulle Jesus med all fisken? Først bruker han båten som prekestol. Deretter kommanderer han fagfolka til sjøs hvor de slår til med rekordfangst på feil tid av døgnet. Selv garvede fiskere syntes nok to båter søkklastet med fisk var i overkant. Det er ikke så rart at Simon blir skjelven. Men Gud vet hvem han vil å ha med på laget, og hvordan han skal få dem med. Han er heller ikke redd for å sjokkere med laguttakene sine.

Bare ta en titt på rollelista i Bibelen. Jakob var en snik og Peter var hissig. David var utro og drepte mannen til elskerinna. Noa drakk seg full, Jona flyktet, og Paulus var en morder. Gideon var skeptisk. Miriam var ei sladderkjerring. Marta bekymret seg for alt mulig og Tomas tvilte. Sara var utålmodig. Elia hadde ikke kontroll over følelsene. Moses stammet, Sakkeus var en tyv og Lasarus var død.  Gud kaller ikke de som ser best ut, men Han får alltid det beste ut av dem han kaller. Så hvorfor skulle han ikke sende deg ut på banen?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

Ekte glede overvinner tvil

2012-02-14T08:00:00.000+01:00

Johannes 1,43-51

Begeistring og glede kan av og til løpe av med oss og rive andre med. Filip visste godt om fordommene mange hadde mot folk fra Nasaret. Likevel kastet han seg over Natanael og buste ut med med hele trosbekjennelsen; Messias er her. Kom og møt ham! Det var akkurat den ubetenksomme dristigheten som trengtes for å få snøballen til å rulle. Resten tok Jesus seg av.

Det kan være vanskelig å gjøre smarte trekk hvis du tenker veldig hardt på en viktig ting. Da blir du bare fryktelig klar over hvor mye som kan komme til å gå galt. Og jo mer du tenker på det, jo større vokser skogen av liksomproblemer. Egentlig burde det ikke være vanskeligere å snakke om Jesus enn andre ting i hverdagen. For Jesus trenger ingen pr-rådgivere, bare han får møte vennene dine. Lar du ham få sjansen til å bevise det?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

WWJD?

2012-02-13T08:00:00.000+01:00

Johannes 1,35-42

Skal du bli så god som mulig på noe, må du bruke masse tid på det. Dessuten er det lurt å være så mye som mulig sammen med folk som har peiling. Dette gjelder enten du driver med idrett, mekker motor, danser ballett, diskuterer politikk eller hva som helst. Det tar mange år og du må droppe mye annet for å bli norges- eller verdensmester. Derfor er det ikke så mange som orker det.

Det er lett å bruke mye tid på ting når andre gir deg ros for det. Fullt så enkelt er det ikke med ting som er litt lenger ute på jordet. Men når hjertet er hardt nok grepet, sånn som med Andreas og Simon Peter, er det ingen vei utenom. Da føles det som det eneste riktige. Skal du virkelig vite hva Jesus ville ha gjort, må du holde deg i nærheten av ham. Hvor mye tid har du?

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 7-2012

Av seg sjølv...

2012-02-03T08:00:00.000+01:00

Tekstbetraktning over Markus 4, 26-34, såmannssøndag, 5. februar 2012

-De’ e’ itt’no som kjæm tå sæ’ sjøl. Læraren min på ungdomsskulen sto framme ved tavla og forsøkte å få 28 austlendingar i tenåra til å gjere ein innsats. Han siterte altså Hans Rotmo for å mane fram arbeidslyst og innsatsvilje nok til å få ein ståkarakter i sidemål, som for oss var nynorsk. Eg er ikkje sikker på om han nådde inn, for vi trudde ikkje at nokon av oss ville få bruk for kunnskap om kløyvd infinitiv og a-endingar. For min eigen del var det lite hjelp i dei gramatikalske utleggingane hans. Eg måtte finne min eigen veg. Med blanke ark og eksamensoppgåva foran meg var det språkøret som redda meg; Korleis ville dei sagt det på radio og TV?

Det var desse små frøa frå Totto Osvold i Nitimen, Herbjørn Sørebø i Dagsrevyen og hallodama Ragnhild Sælthun Fjørtoft som vokste seg store nok til å hauste ein M i karakterboka. Eg var nok litt sær som faktisk likte å høyre nynorsk og beit meg merke i det. Eventyret om Askeladden og prinsessa ingen kunne målbinde byggjer på akkurat det same. Kven kunne ane kva nytte han skulle få for alt det rare han plukka med seg undervegs. Alt liv startar i det små og veks på seg etterkvart. Somme tider er det vanskeleg å sjå at det er grunnlag for liv i det heile. Men er det berre luft, lys og vatn, så vil det før eller sidan slå ut i full blomst. Det kjem opp, nesten av seg sjølv, og blir berekraftig.

Ein iskald fredag i starten av februar mykje sjå mørkt ut, men om berre få veker vil snøklokkene bryte seg opp gjennom brøytekanten og varsle ein ny vår. Det går av seg sjølv om berre frøet har kommet i jorda. Vi treng ikkje vite kvifor eller korleis. Vi kan ikkje lære frøet noko, og ingen av oss kan trekkje eit strå opp av jorda om vi vil aldri så mykje. Du må gjerne ha både ambisjonar og store draumar, men hardt arbeid er ikkje alltid nok. Du kjem alltid lengst ved å byggje på det som fell naturleg for deg. Gud har velsigna deg med eigenskapar som berre ventar på å få springe ut. Det finnst ein plass og ei tid for alt, og berre du kjenner det når du er på rett veg, til beste for deg og alle rundt deg.

God helg og Guds signing.

Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 03.02.2012

Eg blir alltid verande hos deg

2011-10-21T07:00:00.000+02:00

Tekstbetraktning over Salme 73,23-28, 19. søndag e. pinse, 23. oktober 2011

- Du har gripe mi høgre hand.
Ein ettermiddag på våren 1978 satt eg i eit siderom i Stathelle kapell saman med resten av klassen min. Vi var konfirmantar, og som gutar flest satt eg på bakerste benk og fulgte berre nesten med på kva sokneprest Sverre Næsheim heldt på med. Han hadde lest nokre vers og snakka om dei tre trinna i frelsa. Eg anar ikkje kva streng i sjela orda hans traff, men eg vakna brått uten å ha fått med meg kva han hadde sagt. Etterpå måtte eg difor somle litt medan dei andre fór ut, og fekk spurt kva bibelvers det gjaldt. Av ein eller annen grunn noterte eg det i læreboka mi. Etter konfirmasjonen gjekk det i gløymeboka óg. Men fyrste trinnet var tatt.

- Du leier meg ved ditt råd.
I påska 1982 var eg på påskeleir på Rjukan saman med andre baptistungdommar frå Porsgrunn og Skien. Eg tenkte eg skulle bidra med noko under ei kveldssamling, men då måtte eg finne andre bibelvers enn dei eg brukte då eg vart døypt i baptistkyrkja tre månader tidlegare. Det hadde jo alle kameratane mine høyrt. Då dukka orda frå konfimasjonstimen fire år tidlegare fram att, og eg fekk hjelp av leiarane til å finne dei i Bibelen. Endå to år seinare blei orda frå søndagens tekst avgjerande då eg under mykje tvil sette foten på andre trinnet. Då bytta eg ut ingeniørstudier med pastorutdanning og heiltidsteneste i kristen samanheng.

- Sidan tar du meg opp i herlegdom
Det siste trinnet i frelsa er heilt og fullt Guds ansvar. Om han rekk ut ei hand kan eg la vere å ta den. Om han gir meg gode råd, kan eg hevde at eg veit betre. Men vil eg oppleve herlegdommen, er det berre Gud eg kan håpe på. Han har lova å ta meg dit, men eg kan godt vente litt med det. For framleis har eg ting å utrette og hendingar eg vil oppleve. Alt har ikkje gått på skinner sidan eg tok imot Jesus og lot Guds ord vere motivasjon og rettleiing i livet. Skjær i sjøen vil det alltid vere, men med ein god los kjem du trygt i havn. - For kven har eg elles i himmelen?

God helg og Guds signing.

Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 21.10.2011

Hovmot står for fall

2011-09-11T08:00:00.000+02:00

Tekstbetraktning over Lukas 18,9-14, 12. søndag e. pinse, søndag 4. september 2011

I løpet av dei siste vekene har endå ein diktator I nordafrika falt frå makta og luksuslivet. Opprøra i Tunisia, Egypt og Libya det siste halvåret ser ut til å komme like overraskande på herskarane i desse landa som omveltningane i aust-europa kom på leiarane I Sovjetunionen, Aust-Tyskland og resten av Aust-Europa for tjue år sidan. Gjennom terror og trugsmål prøvde dei å kneble motstand og dyrke sin eigen popularitet. Men det er ikkje kjærleik du får om du forlangar det med vald. Å elske nokon kan aldri knyttast til ei plikt. Kjærleiken er berre ekte når andre elskar deg av fri vilje.

Visst er rettar og plikter fine ting. Særleg når dei går din veg og du kan klaske regelverket i bordplata og sei “sjå her! Dette har eg krav på”. Det er trygt og godt med alt som er oppe og avgjort. Då slepp vi unna ufine taklingar frå dei meir usikre sidene ved livet, og kan berre peike og klikke på ein passande garanti når grunnen under føtene våre gynger. Men eit omdøme kan du ikkje skaffe deg på denne måten. Like lite som du med rette kan omtale deg sjølv som audkjuk eller beskjeden, kan du kreve at andre skal like deg. Det er alltid opp til andre å avgjere kva omtale du får i historiebøkene.

For den som trur at han er ferdig utlært, er ikkje utlært, men ferdig. Det er ein stri tørn å innsjå at sjølv ikkje hardt og godt arbeid åleine kan garantere ein velfortent plass i himmelen. Der farisearen i bibelteksten berre ser sitt eige speglbilete i bobla han lever i, ser tollaren noko som er større enn han sjølv. Han ser Gud, og hos Gud ser han den kjærleiken vi alle treng. Vi er skapningar på Guds jord som ikkje er i posisjon til å fremje krav. Men vi kan be om nåde, ein nåde farisearen ikkje skjønar vitsen med. Men Gud elskar alle, alltid, -uansett. Du skal prise deg lukkeleg når livet byr deg opp til ein lystig dans, men det gir deg likevel ingen fribillett til himmelen.

God helg og Guds signing.

Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 02.09.2011

Det er ingen VIP-plasser i himmelen, -eller i menigheten

2011-09-10T08:00:00.000+02:00

Jakobs brev 2,1-7

Det er helt naturlig å finne seg favoritter. Noen trives vi veldig godt sammen med noen og andre klarer vi ikke å takle selv om vi prøver så godt vi kan. Det er ikke lett å sette fingeren på hvorfor det er slik, men det har tydeligvis ikke forandret seg siden Jakobs tid. Det er helt tydelig at det skjedd noe alvorlig som får ham til å skrive dette. Så vi må også være oppmerksomme på hva trynefaktoren gjør med oss.

For alle mennesker trenger å bli sett og lagt merke til. Det er forskjellsbehandlingen Jakob peker på med en streng finger. En rik skal ikke settes i skammekroken mer enn på hedersplassen, selv om det siste nok skjer oftere enn det første. I møte med Gud stiller vi på lik linje; -Alle er vi syndere og trenger Guds nåde. (Rom. 3,23). Da blir det uvesentlig om du går i klær fra Armani eller Fretex.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 36-2011

Du kan se det på dem, ikke sant?

2011-09-09T07:00:00.000+02:00

Jak 1,26-27

Det du virkelig tror på blir avslørt av det du gjør. De som er interessert i fotball kan navn og resultater på rams. Enkelte trikser med alt som ligner en ball. Det samme kan du se på dem som er glad i å danse. Du er liksom noe med måten de går på. Gud er glad i mennesker og opptatt av at de skal ha godt. Da er det bare naturlig at vi som tror på ham også preges av det.

I Norge er vi oppdratt med at flertallet bestemmer. Men i Bibelen ser vi ofte at flertallet kan ta veldig feil, og da er Guds mening viktigere enn å holde med vinnerlaget. Jakob sier at gudstjenesten ikke stopper når presten sier takk for i dag. Det er heller da den starter for alvor. Det kan være vanskelig å gå imot strømmen, men for at andre skal oppleve Gud, er viktig at du gjør det.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 36-2011

Det er vondt å møte seg selv i døra

2011-09-08T07:00:00.000+02:00

Jakobs brev 1,19-25

Når du pusser tenner, ordner på håret eller prøver nye klær trenger du et speil. Guds ord, både i form av Bibelen, men også Den hellige Ånd er et sånt speil for det du har på hjertet. Der kan du prøve ut forskjellige tanker og ideer, og se om det funker eller ikke. Det som ikke fungerer kan du legge vekk og ingen skade er skjedd. Det er bedre å få den beskjeden av Gud, enn å få det slengt i ansiktet av andre.

Liv og lære bør henge sammen. Men når blodet bruser og adrenalinet flommer kommer det lett ord og handlinger som er vanskelige å ro i land etterpå. Det er ikke dumt å være litt treig og bruke et solid filter som sorterer unna det som vil skape trøbbel seinere. Jesus er et bra filter. Tar du han med deg ut i hverdagen, kommer du til å trenge hver eneste bok, tale og andakt du noensinne har hørt.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 36-2011

Små feil kan gjøre stor skade

2011-09-06T22:00:00.000+02:00

Jak 1,13-18

Den 1. februar 2003 brant romferga Columbia opp på vei tilbake fra verdensrommet. Alle de sju som var ombord omkom. Årsaken til katastrofen var noen små biter av skumplast som hadde løsnet under oppskytningen og laget små skader i den ene vingen. Disse skadene gjorde at romferga ikke tålte varmen som oppsto da den møtte luftmotstand på veien ned igjen. Små, nesten uunngåelige feil fikk plutselig dødelige utgang.

Ingen kan unngå å falle for fristelser eller gjøre en og annen feil. Heldigvis kommer vi normalt lettere fra det enn romfartsingeniører. Men å påstå at Gud legger feller for oss, er bare en dårlig unnskyldning. Det klarer vi helt på egenhånd. Er det noen som faktisk kan redde dagen, så er det vel Gud. Vi skal slippe å lure på hva han vil med oss. Han er bare god og har aldri en hatt en dårlig dag på jobben.

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen og publisert i leseplanen Siesta uke 36-2011

Løft blikket og sikt langt fram

2011-09-05T22:00:00.000+02:00

Jak 1,5-12

I speideren lærte jeg å orientere ved bruke kart og kompass. Først må du vite hvor du faktisk er på kartet og så finne retningen videre ved å plukke ut et veimerke langt framme. Så kan du gå dit før du sjekker retningen på nytt og setter deg nye mål. Hvis du bare går med nesa i kartet eller henger deg på det de andre gjør, kommer du til å gå deg helt bort.

Ingen kan flyte på suksessen selv om de er rike, like lite som at løpet er kjørt for alltid selv om du er fattig. Hverken rikdom eller fattigdom, sorg eller glede, suksess eller tap varer evig. Det er dette Jakob minner oss om. Livet går alltid videre mot evigheten, og Gud vil hjelpe deg. Den som holder på håpet, vil finne nye muligheter. Det er det ingen grunn til å tvile på.

Skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Siesta uke 36-2011

Veien opp og fram er alltid en motbakke

2011-09-05T11:30:00.001+02:00

Siesta uke 36-2011: Jakobs brev 1,1-2,7

Hvem er Jakob? Det kan diskuteres, men lillebroren til Jesus som ble leder for menigheten i Jerulsalem er en god og ganske akseptert kandidat. Hele brevet er et oppgjør med det som kalles dobbeltmoral, altså en holdning om det er det indre som teller. Hvis jeg bare tror det rette inni meg, kan jeg oppfører meg som jeg vil. Med andre ord; «Gjør det jeg sier, ikke se på hva jeg gjør.» Sånn kan det ikke være i menighetene, mener Jakob, og tar opp flere praktiske eksempler.

Jesus om det samme:
I Matteus 7 tar Jesus opp mye av det samme; Ikke alle er det de utgir seg for, og at det alltid er en sammenheng mellom det indre og det ytre. Og når vi mennesker skjønner vitsen med å være gode med hverandre, så kan vi være dønn sikre på at Gud skjønner det. Så vær ærlig med deg selv og andre, og bruk tida på det som er viktig.

Jakobs brev 1,1-4
Det er mange som skriver dikt for skrivebordskuffen. Dikt som inneholder flotte tenker, dype refleksjoner og gode poeng. Men nede i skuffen får ingen andre glede av dem. Det er litt skummelt å la andre få lese det du har på hjertet. Kanskje vil de le av det. Kanskje vil de finne feil og kritisere det. Men aller verst er det hvis det ikke gjør inntrykk i det hele tatt.

På Jakobs tid var det få kristne. De hadde ingen lang historie eller innarbeidet tradisjon å støtte seg til. Derimot møtte de motstand, mobbing og fordømmelse nesten hvor de gikk. Da var det like fristende som i dag å feie troen under teppet og heller jatte med de andre. Men gjør vi det, kommer vi til å bli like bleike og slappe som det gresset som havner i skyggen. Både gress og tro trenger lys, luft og litt motstand for å vokse seg sterkt.

Skrevet for Bibelleseringen og publisert i bibelleseplanen Siesta uke 36-2011

Samlande språkforvirring

2011-06-10T08:00:00.010+02:00

Betraktning over Apostelgjerningane 2,1-11, www.bibel.no

Eg er ein innvandrar. I desse dagar er det fjorten år sidan eg kom over med ekspressbussen fra Oslo og kjøpte meg husvere. Så lenge har eg aldri tidlegare budd på ein stad. Likevel er og blir eg ein innvandrar. Rett nok skriv eg desse tankane rundt preiketeksten på nynorsk og hudfargen er den same som hos dei innfødde, men dialekta mi avslørar at eg ikkje er førdianar med det same eg opnar munnen. For identitet er mykje meir enn målføre og bustad. Identitet blir skapt av historisk tilknyting, lynne og sosialt nettverk. Du kan ta ein sunnfjording ut av Sunnfjord, men ikkje Sunnfjord ut av sunnfjordingen. På same måte kjennest det trygt og godt å sjå norske bilar på vegane og høyre norske stemmer i utlandet. Då er du med eitt ikkje så aleine.

Det gamle testamentet fortel at menneskja ville byggje seg like inn i himmelen. For å hindre dette ga Gud arbeidarane ulike språk. Dermed kunne dei ikkje lenger snakke saman og uttrykket «babelsk forvirring» oppsto. Arbeidet stoppa opp fordi det blei innbyrdes stridigheiter, mistydingar og arbeidsfolka gjekk kvar til sitt saman med dei som snakka same språket. I dag veit vi mykje om kor viktig det er å lære seg språk og kultur om ein vil bli kjend med seg sjølv og forstå andre. Det skjønar du når ein kar tek på seg å male vindauga i huset ditt mens du er på ferie. Etter fire dagar ringer han og spør om han skal ta karmane óg med det same...

På pinsedagen fekk disiplane den heilage ande over seg. Dei som før gøymde seg, sto fram og talte. Ikkje berre talte dei, men dei talte ord som utlendingane forsto. Jesus var ikkje lenger berre for ein liten flokk arameisktalande jødar i Jerusalem. Språkbarriera var broten. Bodskapen om Guds frelse blei spreidt for alle vindar. Frå den dagen er det ikkje oppvekst, tradisjon eller språk som bind dei truande saman. På pinsedagen oppfylte Gud løftet Jesus gav ved himmelfarten ti dagar tidlegare og profetien frå Esekiel: «Og eg vil gje dykk eit nytt hjarta og la dykk få ei ny ånd inni dykk.» Gåva frå himmelen gjer oss til eitt i Kristus.

God helg og Guds signing!

Opprinnelig skrevet for Firda og publisert den 10. juni 2011.

Aldri så godt at det ikkje er galt for nokon

2011-04-08T08:00:00.006+02:00

Betraktning over Johannes evangelium 11,45-53

Det kan fort bli for mykje sjølv av ein god ting. I TV-reklamen ser du ein bestefar som drikk tran saman med barnebarnet før dei går ut for å sparke fotball. Full av energi knallar bestefar til, men bommar på målet og knuser ei vindusrute hos naboen. Spørsmålet frå gutungen der dei tittar forsiktig fram bak eit hjørne, -Bestefar, tok du for mykje Møllers tran, gjekk rett inn i daglegtale. Sidan har omgrepet blitt nytta vidt og bredt. For Møllers tran og reklameskaparane er dette ein draum, men for konkurrerande produkt er det eit mareritt. Korleis i all verda skal ein hamle opp med ein konkurrent som blir omfavna av langt utover kundekretsen? Eg vil tru dette er blitt diskutert heftig i marknadsavdelingar og styrerom.

Jesus gjorde mykje godt på dei tre åra frå han blei døypt av Johannes til han blei korsfesta av Pilatus. Ryktet om han spredte seg vidt omkring og han trakk så mykje folk at det kunne skape problem for dei som var opptekne av ro og orden. I tillegg sa og gjorde han ting som ikkje sto i læreboka for dei meir etablerte aktørane på marknaden. Dette blei sjølvsagt ikke tatt nådig opp av desse. Det blei rett og slett litt for mykje Møllers tran for dei. Dei var fornøgde med situasjonen, og såg ingen grunn til å risikere noko som kunne slå tilbake på dei. Det gode blei er ofte det beste sin fiende.

Vi som lever og leser i god ettertid har fordelen av å sjå korleis ein ond konspirasjon fører til at Guds plan for frelse blir oppfylt. Det som blir sagt i ei meining, slår til på ein måte du ikkje ante var mogleg eller meiningsfylt. Etterpåklokskap er ein langt meir presis vitenskap fordi vi kjenner fasiten. Men framleis er det slik at vi ikkje likar at nokon ofrar seg. Tanken på at Gud sender sin eigen son i døden for vår skuld, vekkjer motstand langt inn i teologiske fagmiljø den dag i dag, for ikkje å snakke om i andre kulturar og under andre himmelstrok. Å tru på Gud er å stole på at han veit best, Sjølv når du ikkje er einig.

God helg, og Guds signing!

Publisert i Firda fredag 8. april 2011

Guds advokater og moralens voktere

2011-04-02T08:00:00.003+02:00

Matteus 9,1–8

Om det var denne teksten sildepresten Claus Frimann i Nordfjord (1746–1829) hadde i tankene da han sendte folk i båtene fordi en sildestim fylte vågen midt under gudstjenesten, vites ikke. Men «Hva Gud har sjenket oss, må vi ikke nøle med å høste,» var ordene han skal ha brukt. Fariseerne og de skriftlærde var egentlig en from vekkelsesbevegelse som la vekt på at «bibel og bekjennelse» måtte avspeiles i hverdagen. Og i Israel på Jesu tid var det nok av folketro og utvannet religiøsitet å ta tak i. Det er når denne inderligheten går over sine grenser at Jesus må vise dem til rette.

Redselen for å bryte regler og prinsipper kan lamme oss fullstendig, men hva gjør man ikke hvis det står om livet? Enkelte ganger er det bare ikke tid til å vente. Livreddende hjertekompresjon er en brutal opplevelse som ikke utføres riktig uten at det knekker noen ribbein. Men tro meg, pasienten vil takke deg for det om han overlever. Ingen av oss liker å komme i trøbbel med autoriteter, men det må ikke hindre oss i å gjøre gode og høyst nødvendige handlinger. Det er løftet om tilgivelse og nåde for alle ting som gjør at vi i god tro kan ta dristige sjanser på Guds vegne.

Aldri så godt at det ikke er galt for noen

2011-04-01T08:00:00.011+02:00

Matteus 8,28–34

I våre dager brukes begrepet besettelse nesten bare i overført betydning, om altoppslukende interesser. Det kan være sport, dataspill eller aksjekurser. Felles for besettelser er at de før eller siden går ut over helsa og fellesskapet med andre. De det rammer, blir ikke til å ha i hus. Som Jesus synes vi at mennesker som har slik, trenger hjelp. Hvilken diagnose de to villstyringene i gravhulene ville fått hos oss, er ikke godt å vite, men antydingene om oppførsel og språkbruk kan kanskje gi oss hint.

Jesus dro dit hvor de døde, de gale og også grisene holder til i hele flokker. (Hvorfor holdt egentlig et folk som mente grisen var uren og uspiselig, hele flokker av slike dyr?) – Uansett viser dette nok en gang at Jesus ikke skydde noe for komme mennesker i møte. Han brøt med «hellige bud», menneskebud og gikk på akkord med sin egen sikkerhet. For ham var ikke den gode hyrden bare en god tanke. Det var måten han levde på. Vil vi være med på ferden, er fred og ro kanskje det siste vi kommer til å finne.

Sover du godt om natten?

2011-03-31T08:00:00.005+02:00

Matteus 8,23–27

Jeg har hørt mange religionskritiske røster vitse med denne og andre av Jesu undere. Andre igjen forsøker å komme med naturlige forklaringer på hva som hendte der ute på sjøen. Problemet er at enkelte av disse teoriene blir vel så fantasifulle som det de selv hevder at beretningen er. Da er det enklere å forholde seg til dem som mener at det hele er en bløff. Men hvordan man kan bløffe nære venner og lokalkjente så ettertrykkelig at historien står seg et par tusen år senere, har jeg ikke fått noen forklaring på.

Det er ganske vanlig å miste nattesøvnen når man er urolig for noen eller har mye å tenke på. Selv sover jeg godt om natten selv om Bibelen til tider utfordrer både hjerte og hjerne til det ytterste. Det finnes absolutt sider ved åpenbaringen som jeg tror på tross av heller enn på grunn av. Årsaken er at Jesus er med meg i funderingene som han var med disiplene i båten. Og selv om han ser ut som han sover, er han likefullt min Herre og frelser. Det redder natteroen når som helst.

Gudstjenesteenker og andre pårørende

2011-03-30T08:00:00.005+02:00

Matteus 8,14-22

DDet er ikke mye vi vet om privatlivet til disiplene. Min oppfatning var at de ustanselig var på vandring med Jesus, alltid klare å lytte og lære. Det tok sin tid før dette avsnittet lot det gå opp for meg at f.eks Peter faktisk var gift. Vi vet ikke navnet eller noe annet om fruen, men hun må ha vært usedvanelig tapper som lot ham si opp jobben og gå med Jesus på heltid. En ekte Jesus-enke slik vi har fotball- og lakseenker i våre dager.

Eller var hun den første gudstjenesteenka? Ingen av oss lever uten å være knyttet til andre eller forpliktet på en eller annen måte. Selv om du skulle ha muligheten til å bryte med alt og alle, vil det være noen som savner deg. Vi har det på samme måte med andre. Før eller siden spør vi oss hvor det ble av dem, selv bøllene på barneskolen.

Å følge Jesus helhjertet er ikke en sak for dem som ikke liker å prioritere. Derfor er det viktig å avklare dette med deg selv og de som bryr seg om deg. Du får større frihet når de du elsker forstår hva Jesus betyr for deg.

Grenseløs kjærlighet gir et profetisk løfte

2011-03-29T11:30:00.001+02:00

Matteus 8,5-13

Hvem i all verden kan finne på å si nei takk når en kjendis i A-klassen svarer ja, og tilbyr seg å komme for å hjelpe som du har bedt om? Og her gjelder det ikke bare en hvilken som helst kjendis, men en som har vist at han kan utrette det underet du trenger.
Den romerske offiseren har nok sine grunner når han ikke inviterer Jesus hjem. Han har en stilling som gjør det vanskelig for ham å flagge troen på Jesus:

Han jobber for romerne, som er en okkupasjonsmakt i Israel.
Han og tilhører en annen religion.
Han vet også hva det vil si å ha myndighet. En for nær kontakt mellom dem kan skape store problemer for begge.

Likevel er det nettopp Jesus han kommer til når livet blir vanskelig. Han har ikke åpent stått fram og bekjent at han tror på Jesus, men Jesus kjenner de innerste tankene hans og vet at han virkelig tror.

Kjenner du deg igjen i offiserens situasjon?

Det er som oftest viljen det står på

2011-03-28T09:14:00.002+02:00

Matteus 8,1-4

Det kan være mange grunner til å holde igjen. i noen situasjoner som den vi leser om i teksten kan det være direkte helsefarlig å strekke ut en hånd. Mannen som henvender seg til Jesus er spedalsk. Han har altså en sykdom som det var og fortsatt er knyttet smittefare og ikke så rent lite religiøs skam til. Det er ikke ulikt det mange HIV- og AIDS-rammede opplever i våre dager. Men også slikt som seksuell legning, abort, skilsmisse og politiske standpunkter gjør at mennesker blir isolert.

Det er mange uskrevne regler som styrer hverdagen vår. Selv om vi anser oss som «fullkomment frelst og fri fra loven», kan dessverre et slags moralsk vær varsom-spøkelse dukke opp. Det er som sand i det menneskelige maskineriet vårt. Jeg kjenner varsellampene som tennes av tvil, usikkerhet og hevede pekefingre, enten de er innbilte eller ikke, litt for ofte bremser meg i møte med andre menneskers ønsker og behov. Det er ord som skulle, burde eller våge som hindrer meg. Men når Jesus ville og kunne, så hvorfor ikke jeg?

Velsigning nok til alle

2011-02-11T00:00:00.003+01:00

Betraktning over Matteus 20,1-16, bibel.no

Det kan vere ei skremmande oppleving å gå på januarsal. Butikkane annonserar trengsel og opnar klokka sju slik at du rekke å alboge til deg godbitane før jobb. Dei som kjem litt ut på dagen får skylde seg sjølv for at det ikkje er varer i passande storleik att. Eg brukar 43 i sko og finn eg noko etter at den første stormen har lagt seg, er det lett å skjøne kvifor det paret sto att. Ein ekstra runde for å parkere bilen og dermed er det berre smular tilbake. Difor har eg også hatt mange rare sko oppetter åra. Nei, det gjeld å vere om seg, veit du. Vi trur til og med at det er rettvist.

På mange måtar blir vi alle lærte opp til å bli marknadsjefar. Før vi sett i gong med noko som helst sett vi opp ei kalkyle med pluss- og minusside. Dersom plussida ikkje blir stor nok, risikerer heile prosjekttet å bli skrinlagt før idéen i det heile tatt fekk tid til å modnast. Vi blir prega av finans- og marknadstenking på alle område. Tanken om beløning er noko av det første vi lærar oss. «Kva får eg for det, då?» kan du få høyre frå finansakrobatar som ikkje ein gong er ferdige med barnehagen. Og det gjeld ikkje berre for ting som har med pengar å gjere. Det er mykje det same når det gjeld både venetenester, etikk og livssyn. Kvifor skal ein vere snill og grei om det ikkje løner seg? Ein kvar får vere seg sjølv nærast.

Himmelriket er ikkje ei beløning for lang og tru teneste

Eg veit ikkje, eg, men ein vert så trøytt av å måtte vere på hogget til alle tider anten det gjeld varer, jobbar eller kakefatet på ein hyggekveld. Det er godt at Guds rike fungerer på ein annen måte, elles hadde vel himmelen vore så full at eg, når min tid kjem, berre så vidt får ståplass rett innfor porten. Framfor tronen blei det fullt allereie før Olav den Heilage kom til Stiklestad. For Gud tek ikkje stilling til når du stemplar inn. Himmelriket er ikkje ei beløning for lang og tru teneste. Det dreier seg om hjarterom. Velsigninga er den same om du kjem tidleg eller om kvelden. Og det er aldri for seint, utan at det skal vere nokon grunn til å vente.

God helg og Guds signing!

Opprinnelig skrevet for Firda og publisert den 11. februar 2011.

... det har en fiende gjort!

2011-02-06T01:57:00.002+01:00

Matteus 13,24–30

Dette er en merkelig fortelling for den som aldri har hatt mer å dyrke på enn ei verandakasse (f.eks. v. 26, 29 og 30). Jeg rensker ut ugress nesten før det er oppe – for å få størst mulig «utbytte» av det jeg har sådd. Like før denne teksten har Jesus forklart liknelsen om såmannen og de fire typene jord. Også i vår tekst er det sådd godt korn som spirer, men her ser vi at det er én såmann til, og det han har sådd slår også rot. Leser vi videre i vers 36–43, ser vi hvordan Jesus selv forklarer dette.

Betyr det at vi skal la alt «ugress» vi ser i Guds hage, stå? Leseteksten i Kol 3,12–17 hjelper oss et stykke på vei. Vi skal ikke unngå å tale til rette eller formane hverandre, det kan føre oss og menigheten på avveier (2 Tim 4,2; Tit 3,10). Men den endelige dommen skal vi overlate til Herren.

Stor glede og usunn skepsis

2011-02-05T01:54:00.001+01:00

Matteus 9,18–26

Jesus kunne vel spart seg bryet med å be blinde og stumme ikke å fortelle hva som var skjedd etter at han helbredet dem? Det er umulig å skjule at blinde ikke lenger trenger hjelp til å finne fram, og den stumme forsnakket seg garantert så fort han åpnet munnen. Store gleder er van- skelige å holde for seg selv, særlig når det også gir utslag i en ny frihet for noen som ellers var fullstendig avhengige av andre. Muligheten til å velge sine egne veier og ordlegge sine egne meninger kan ikke overvurderes.

Men skeptikerne vil vi alltid ha med oss. Det er ikke rart at fariseerne reagerer. Jeg reagerer på samme måten selv når det dukker opp fantastiske tilbud på e-post om rask og lettvinn rikdom. På samme måte er det mange som utrettelig leter etter naturlige forklaringer på overnaturlige hendelser. Skepsis til det utrolige er sunt og godt, og Guds gjerninger tåler å bli gått etter i sømmene. Men når sunn kritisk sans bikker over i vond mistro og dulgte beskyldninger er en grense passert. Konspirasjonsteorier har aldri brakt noe godt til fellesskapet.

Det er lov å prøve seg

2011-02-04T01:48:00.001+01:00

Matteus 9,18–26

«Frimodig» er et honnørord i den kristne ordboka. Et søk på nettstedet bibel.no gir tretti steder i Bibelen hvor ordet blir brukt. Alle stedene er det brukt som en oppfordring; Vær frimodig! Legger vi til alle situasjonene ellers i Skriften hvor enkeltpersoner eller grupper tar sjansen på Guds godhet og vilje til å hjelpe, blir det litt rart at mange troende synes å stå med lua i hånda når ting går på tverke. I norsk kultur, og den strekker seg langt inn mellom kirkebenkene, har beskjedenhet tradisjonelt vært en dyd og man skal ikke ligge andre til last. Ofte forveksles frimodighet og frekkhet.

Det går en fin grense mellom frimodighet og frekkhet. Mens det bak frekkheten ligger en kravmentalitet og gjerne en plan for oppnå noe på bekostning av andre, bygger frimodigheten på håpet og avfinner seg med at det er andre som avgjør. Både forstanderen og kvinnen med blødninger viser hvilken rolle frimodighet spiller når mennesket møter Gud. I tro og trygghet kan vi gå til Gud med alle ting og gripe de anledningene som byr seg. Det har ikke noe med frekkhet eller vantro å gjøre.

Blanke ark og fargestifter

2011-02-03T01:43:00.001+01:00

Matteus 9,14-17

Som Johannes’ disipler og fariseerne har vi et nesten religiøst forhold til tradisjoner. Vi har vanskelig for å godta dyptgripende og brå omveltninger. Bare tenk på hvor kolossale diskusjoner det blir innen idrett ettersom nytt utstyr og nye teknikker gjør sitt inntog. Vi liker å vite hvor ting kommer fra, og har ikke helt sluttet å reparere klær og annet som slites. Og om det ikke kan repareres, putter vi det unna på loftet eller i garasjen. Det kan jo være kjekt å ha en gang.

Men enkelte ganger er oppbrudd unngåelig. Gammelt og nytt lar seg ikke alltid kombinere. Skal du sette nye batterier i lommelykta hjelper det ikke bare å skifte det ene. Da vil det andre tappe den nye for kraft og snart lyser lykta like dårlig som før. Det går heller aldri bra hvis du blir stående med en fot på land og en ombord i båten når den legger fra kaia. De viktige tingene i livet krever ro, konsentrasjon og en klar målsetting. Ingen er tjent med at du går baklengs inn i framtiden. Et nytt liv med Jesus forutsetter at du ikke er sentimental.

Dårlig rykte ingen hindring

2011-02-02T01:39:00.004+01:00

Matteus 9,9–13

Jesus var så visst ikke redd for å havne i dårlig selskap. Tvert imot, her er det tydelig at han faktisk oppsøker det. Og igjen er de fromme og forsiktige på plass med pekefingeren. At Matteus reiste seg og la en innbringende jobb bak seg for å følge Jesus, kom helt i skyggen da moralens voktere så at han fortsatt holdt seg med dårlige venner. Men hvem skulle han ellers invitere? Dette var vennene han hadde, og Jesus var ikke redd for dem.

Vi skal ikke lage for mye teologi av at Jesus ofte forsvarer de utstøtte i samfunnet og refser dem som søker å holde en viss standard. Det er jo ikke galt i å oppføre seg skikkelig. Problemet ligger mer i at de såkalt vellykkede overser at de trenger Jesus like mye som de elendige for å bli frelst. Folk som ikke vil innse at de er syke, går jo heller ikke til legen. Dermed kan de ikke bli friske. Jesus bruker heldigvis ikke «bare de beste råvarene». Han kaller alle som stiller opp.

Kva ventar du på?

2010-12-03T00:00:00.002+01:00

Betraktning over Lukas 21,25-33, bibel.no

- Berre vent! Slik kan enkle ord ta motet frå ein stakkar, og gjere framtida mørk og dyster. Ventetida kan vere tung. Dette er truleg grunnen til at venterom ikkje har særleg høg status, i alle fall ikkje dei hos tannlegen eller på Firda billag etter at siste bussen har gått på julafta. Kva kvalitet det er på ventetida heng altså nøye saman med forventingane vi har. I lyset frå utstillingsvindauga i adventstida er det lett å sjå kva ein går glipp av om ein ikkje fell inn i mønsteret. Aldri elles i året er det så lett å bli kjend med skuggesidene i livet. For mange er tida frå no og fram til jula er over ei sann mare.

- Berre vent! Det kan óg ligge håp og trøyst i desse orda som gjer det mogleg å halde ut. Eit levande håp som flytter merksemda frå det som berre dreier seg om å ha det fint og reint og nypussa, og løfter blikket opp og fram. Det kan vere eit drag i lufta som tyder på at eit brett småkaker snart er klart for prøvesmaking, eller små hint i ei samtale som gjer deg glad og nysgjerrig. Det kan óg vere eit vérteikn som fortel deg kva morgondagen bør brukast til. Til og med kraftig motbør eller fare er til å leve med når det fører deg vidare mot nye mål. Ein kan sjøvsagt ikkje alltid vite sikkert, men om det finst ein spire av håp er det god nok grunn til å stå på.

Advent er ikkje berre fire søndagar med ventetid kvart år fram til butikkane stengjer og pinnekjøtet kjem på bordet. Ventetida fram mot feiringa er ei påminning om at han som oppfylte alle Guds løfter etterlot seg eit nytt; Han skal kome attende, og då med ein ny himmel og ei ny jord. For nokon vil det vere ein draum som viste seg å vere sann, mens andre vil sjå det som ei katastrofe av dimensjonar. Men vi ventar alle, same kva vi trur eller ikkje trur om dette. Det som skil oss, er kva det vil bety for oss når det skjer, om det skjer. Men frå sist er invitasjonane sendt ut, dørene til gjestbodet står framleis opne og det er ledige plassar ved eit dekka bord. Kva ventar du på?

God helg og Guds signing!

Opprinnelig skrevet for Firda og publisert den 3. desember 2010.

Døde ikke Jesus på korset?

2010-10-09T00:01:00.016+02:00

1.Kor 15,3-7 (Siesta 4-2010, del 6:6)

Tanken på at Gud ble menneske og døde for vår skyld var og er tung å svelge. Så møtte da også Paulus og de første kristne mange som ristet på hodet når de vitnet om oppstandelsen. Det hang ikke på greip noe sted, men de lot det stå til likevel. Det skal vi skal være evig takknemlige for. Men tanken møter fremdeles motstand, og det mangler ikke teorier og alternative løsninger.

Paulus måtte vise til både Det gamle testamentet og at det fortsatt finnes levende øyenvitner da han slo fast hvor viktig det var at Jesus virkelig døde og sto opp igjen. For gir vi slipp på dette, rakner hele frelsesgrunnlaget. Derfor er det også nøye tatt med i trosbekjennelsen; «Korsfestet, død og begravet. Sto opp fra de døde tredje dag.» Ingenting av dette kan tas bort uten at vi gjør Gud til løgner, og da står vi selv igjen på bar bakke i møte med synd og skyld. Se 1. Kor 15,12-19

Les mer:
Les mer:
Oskar Skarsaune: Døde ikke Jesus på korset?
Espen Ottosen: Sto han virkelig opp?

Var Maria Magdalena Jesu elskerinne?

2010-10-08T00:01:00.019+02:00

Markus 15,40-41 (Siesta 4-2010, del 5:6)

Nei, hun var ikke det. Det er ingen ting, hverken i Bibelen, andre historiske kilder og ellers som gir oss grunn til å tro det. Spekulasjonene rundt dette er faktisk av såpass ny dato at vi vet hvor og når de oppsto. Men for dem som helst vil ha en annen Jesus og et annet syn på frelsen enn den kirken forkynner er denne myten fristende.

For Maria fra Magdala er en viktig skikkelse i NT selv om hun ikke er omtalt så mange ganger. Hun var nær Jesus ved alle de viktige hendelsene. Det var hun som salvet ham før de andre disiplene skjønte hva som skulle skje og hun ble stående ved korset mens han led. Hun var den første som møtte Jesus etter oppstandelsen og fortalte det til Peter og de andre. Sånn sett er Maria apostlenes apostel og i kirkehistorien har hun til tider vært vel så populær som jomfru Maria.

Les mer:
På nettet:
Oskar Skarsaune: Maria Magdalena
davincikoden.info Nettportal med stoff og linker om påstander i boka og filmen "Da Vincikoden".

Bøker:
Den ukjente Jesus, Oskar Skarsaune
Skaperkoden, Oskar Skarsaune
Oskar Skarsaune er professor i kirkehistorie ved Menighetsfakultetet i Oslo,
Da Vinci dekodet, Bjørn Are Davidsen

Er ikke alle religionene like bra?

2010-10-07T00:01:00.003+02:00

Romerbrevet 5,8 (Siesta 4-2010, del 4:6)

I alle religioner er det en søken etter noe mer, en retning og et mål utenfor det vi står og går i mellom fødsel og død. Dette er så gjennomgående i alle kulturer til alle tider at det ser ut til å være kodet inn i genene våre. Så er det da også brukt som et utgangspunkt for såkalte deistiske gudsbevis. Men om lengselen er felles, er det likevel uoverstigelige forskjeller. Alle kan umulig ha rett om man skal yte dem full respekt.

Jødene bærer fram sine offer og venter på at Messias skal komme og fri dem fra fiendene som omringer dem. Muslimene underkaster seg blindt Allahs vilje og ser på tilbedelsen av Jesus som avgudsdyrkelse. Så når Jesus hevder at ingen kommer til Faderen uten gjennom ham, har det ingen hensikt å glatte over skillene. Det spesielle ved kristendommen er løftet om Gud evige kjærlighet og at han kom oss i møte gjennom Jesus Kristus. Hans død og oppstandelse er ikke til å komme utenom.

Les mer:
Arild Romarheim: Synet på frelse i kristendommen sammenlignet med andre religioner

Kan vi vite helt sikkert at Gud finnes, og at Jesus er hans Sønn?

2010-10-06T00:01:00.001+02:00

Hebreerbrevet 1,1-4 (Siesta 4-2010, del 3:6)

Gudsbevis er kompliserte og krever tunge, filosofiske tankerekker. Det finnes gode forsøk, og enkelte mener i alle fall selv at de er kommet veldig nær. Andre avviser dette og hele idéen om Gud totalt, og vil bare forholde seg til naturvitenskap. De mener at den sammen med historie og erfaring gir oss svarene vi trenger. Men du kan studere et maleri til bunns ved hjelp at mål, vekt, kjemi, fysikk og kunsthistorie uten at det beviser kunstnerens identitet, tanker eller hensikt.

Vi kan altså ikke finne Gud i mikroskopet mer enn vi kan regne ut meningen med livet. Vi er helt overlatt til å tro, og det vi tror vil påvirke det vi gjør. Bibelen forteller at Jesus sa at han var Guds sønn, og at vi bare kan frelses gjennom å tro på ham. Det er en så sterk påstand at vi enten kan stole på det og alt annet han sa, eller avvise dette og alt annet han sto for som løgn av verste sort. Det er egentlig de eneste alternativene vi har.

Les mer:
På nettet: Jon Arne Karstensen: Eksisterer Gud egentlig
Bok: Se det i øynene (Mere Christianity) av C.S. Lewis.
Du må nok på et bibliotek eller i en bruktbokhandel for å finne denne, men den er verdt det.

Det er mye som ikke stemmer i juleevangeliet

2010-10-05T00:01:00.018+02:00

Matteus 1,18-25 (Siesta 4-2010, del 2:6)

Ved alle høytider dukker det opp bøker, artikler og TV-programmer som presenterer sensasjonelle avsløringer om Jesus. Det gjelder særlig ting som setter spørsmålstegn ved Bibelen eller kristen tro. Men vanligvis er det ikke noe nytt i det hele tatt. Journalisten har bare funnet fortolkninger og synspunkter som er lite kjent fordi de har lite for seg. Bibelen er tross alt blitt gransket veldig nøye av veldig mange både innenfor og utenfor kirken i nesten to tusen år.

For forskjellene dreier seg ikke om selve saken; At Jesus ble født. Detaljene omkring hvor, når og hvordan blir først viktige når du ser på hvem tekstene er skrevet for. Mange av «feilene» er resultat av ulik vektlegging. Se bare på diskusjonene etter en fotballkamp. Man skulle ofte ikke tro folk hadde vært på samme sted. Bibelen er skrevet for oss, men ikke til oss. Vi lever et annet sted, i en annen tid og stiller andre spørsmål. I tillegg har vi fått så tunge og inngrodde tradisjoner inn med morsmelka at vi fort leser inn ting det faktisk ikke står noe om.

Les mer:
Jon Arne Karstensen: Juleevangeliet er fullt av feil

Kan vi stole på at Bibelen er sann og ikke oppdiktet?

2010-10-04T00:01:00.020+02:00

Matteus 11,13-15 (Siesta 4-2010, del 1:6)

Troverdigheten er en utfordring for alle historiske verk. Det finnes mindre enn femti kjente deler av beretningen om Cæsars krig mot gallerne. Men vi har mange tusen bibeldeler som sammen bekrefter Bibelen slik vi leser den i dag. Selvsagt er dette kopier av kopier av kopier igjen, men noen av dem kan være så gamle at den som skrev bare var noen generasjoner unna originalen. Kopieringen foregikk for hånd der skriftene skulle brukes, og man brukte ikke dyrebare ressurser på tull og tøys. Derfor var det bare det riktige og viktige som ble fornyet.

Bibelen er ikke én manns verk og den har ikke blitt til i et vakuum. Det gamle testamentet er et samlet vitnesbyrd om Guds og menneskenes felles vandring gjennom historien, fortalt og gjenfortalt av generasjoner. I det nye testamentet inntar Jesus plassen profetiene hadde i GT, men det er fortsatt de troende som passer på og bærer budskapet videre. Men du kan ikke bevise at Bibelen er sann. Du må lese den, løfte blikket, bruke hodet og se om det står til troende.

Les mer:
Torleif Elgvin: Dødehavsrullene og menigheten bak dem

Ut av vanens makt

2010-09-24T00:50:00.000+02:00

Tekst for 18. søndag e. pinse, Johannes 8,31-36

- Kjell Aukrust er eller skal bli maler - Går på malerskole. Slipp ham inn! Med denne korte meldinga, handskriven på ein lapp, fortel Kjell Aukrust i biografien sin at han slapp inn på Frogner stadion. Der fekk han sjå skøyteløparen Ivar Ballangrud sette ny verdsrekord på 5000 meter i 1936. Lappen var skriven av den legendariske kunstnaren Henrik Sørensen. Riktignok var den myndige meldinga mynta på Kunst- og handverksskulen, men ein idrettsinteressert Aukrust så sitt snitt til å prøve lykka. Det gjekk, for alle visste kven Henrik Sørensen var, og han hadde ein slik autoritet at hans ord gjaldt som lov langt utover omgangskrins og fagområde.

I våre dagar har respekten for slike autoritetar krympa voldsomt. Sjølv ein kulturminister på offisielt besøk må pent betale for seg i Fjærlandsbommen, og riksavisane kasta seg over kronprinsen då han dro ut i båt utan redningsvest. Men på andre område har tradisjonar og vanetenking eit godt tak på oss. For å halde oss til Aukrust, så bur det ein Ludvig i oss alle. Pinnsvinet frå Flåklypafilmen er inngrodd pessimist og redd for gjennomgripande forandringar. Difor vekte innføringa av fargefjernsyn i si tid hard debatt, og det var ikkje nordmenn som var først ute med plastski, skøyting i langrenn eller V-stil i hopp. Vi likar å halde stilen.

Men form kan aldri erstatte innhald. Sjølv stolte tradisjonar blir ei tvangstrøye om vi mister den opprinnelege meininga av syne. Hos israellittane var Guds løfte om frelse uløseleg knytta til slektskapet med Abraham. Men dette gjorde samtidig vanskeleg å sleppe Abraham då Gud oppfylte løftet gjennom Jesus. Historielause tradisjonar er ikkje bare meningslause, dei held oss att i fortida og stenger for framtida. Det er ikkje fritt for at vi gjennom kyrkjehistoria óg kan ha hengt vel mye pynt på treet, i beste meining og med ein god tanke bak. Men søndagens tekst utfordrar oss til å møte Jesus ansikt til ansikt, heilt utan filter. Det er han som er viktig, ikkje alt det andre.

God helg og Guds signing

Skrevet for Firda og publisert der 24.09.2010

Lytt til erfarne fjellfolk

2010-07-23T02:33:00.003+02:00

Tekst for 9. søndag e. pinse, Matteus 7,21-29

På mange område er vi kommet svært langt sidan Jesus gjekk på jorda. Berre tenk på utviklinga dei siste tretti åra. Datamaskiner er blitt allemannseige. Alle genene i kroppen vår er kartlagt, og det er meir reknekraft i ein mobiltelefon enn det var i farkosten som frakta astronautane til månen. Vi kan berekne vind og ver, kartleggje utkantane i universet og komme på sporet av dei minste bestanddelane i eit atom. Ein dag kan kan vi kanskje påvise Higgs Boson, den siste teoretiske biten innan fysikk om kva universet eigentleg er forma av.

Vi sit på så enorme mengder kunnskap at det er viktigare enn nokon gong at vi ikkje forvekslar evna til å berekne og beskrive med moglegheita til å kontrollere. For enkelte ting kan du ikkje lære på skulen, og du kan ikkje lese deg til det i bøker eller på nettet. Du må berre ha det i deg. Kvifor det er så godt å ha ei hand å halde i? Kva er det som gjer at vi vågar liv og helse for å redde vilt framande? Korleis kan ein song få den sterkaste og tøffaste til å bryte ut i gråt? På TV ser slikt utruleg tåpeleg ut, men vi kjenner oss att. Sjølv om nokon kan forklare ein ting for meg, kan dei framleis ikkje skjøne det for meg. Og det er sørgjeleg lite trøyst å finne i Eisteins relativitetsteori om alle vender meg ryggen.

For som alt anna treng óg kunnskap noko fast å stå på. Om vitenskapen no kan beskrive skaparverket med tal og bokstavar, er det ingen grunn til å sende Jesus ut av kvardagen og arkivere han på historisk museum saman med flintøkser og dampmaskinar. Vitskapsfolka er ikkje nærere enn nokon andre til å vite kva det dei forskar på skal vere godt for. For kven er det som har sagt at berre det som kan bevisast er verkeleg? Om du har topp moderne turutstyr må du likevel lytte til erfarne fjellfolk. Dei veit når du bør gå utanom stien og dei kjenner om veret snur før meteorologane har oppdatert verkarta sine. Vi har kanskje fått mange nye dingsar og metoder, men naturkreftene er dei same no som på Jesu tid. Difor er fast grunn under føtene framleis livsviktig, og fastare grunn enn Jesus er det ikkje råd å finne.

God helg og Guds signing!

Skrevet for Firda og publisert der 25.07.2010

Snakk om omvendelse!

2010-07-10T00:00:00.000+02:00

Apg. 9,1-9 (Siesta 3-2010, del 6:6)
Før Paulus står fram som en slags superhelt i Det nye testamentet, var han absolutt ikke en mann kristne ville ha besøk av. Tvert imot var han dusørjeger som reiste rundt og arresterte dem (Apg. 26,9-11). Og han var enig da de steinet Stefanus (Apg. 22,20). Her måtte Jesus ta virkelig kraftig i for å få mannen til å melde overgang.

Engasjerte mennesker har sterke meninger, og sterke meninger følges gjerne av vilje til å gjøre noe. Så selv om andre er dundrende uenige med deg, så er dere i alle fall opptatt av den samme viktige tingen. Derfor sier Jesus oss at vi skal be for våre fiender, og særlig når noen reagerer mot det du tror på. Hvis du kjenner at det er ting i menigheten eller spesielle sider ved troen som engasjerer deg, er du på sporet av den plassen på laget Jesus vil bruke deg på.

Innstillingen betyr alt

2010-07-09T00:00:00.007+02:00

Lukas 23,37-43 (Siesta 3-2010, del 5:6)

«Det er bedre å være takknemlig for lyset enn å forbanne mørket.» Det er aldri lurt å komme med gode forslag til noen som fryktelig stressa. De er stort sett ikke i humør til å høre etter. Røverne viser hvor forskjellige folk kan være. De var røvere begge to. Arrestert, dømt og nå i ferd med å dø. Men der den ene forsvarer seg med bitterhet og sarkasme, innser den andre at han egentlig ikke har noen andre å skylde på enn seg selv.

Når Jesus vil noe med livet ditt, vil det alltid ha både positive og negative sider. Hvilken av disse sidene du ser størst og tydeligst er avhengig av holdningen og innstillingen din. Den som liker å bestemme alt selv, vil oppleve Jesus som en innbruddstyv. Hvis du derimot holder humøret oppe og er innstilt på at glupe ting kan komme utenfra, kan du bokstavelig talt oppleve at himmelen åpner seg for deg.

Alt har sin pris

2010-07-08T00:00:00.011+02:00

Matteus 10,16-22 (Siesta 3-2010, del 4:6)

Hvordan vil du reagere hvis du ikke fikk mat, klær eller lov til å bo hjemme fordi du er kristen? Jesus er så brutalt ærlig med disiplene sine. Ingen skal være i tvil om at det kan komme til å gå voldsomt for seg når vi setter Jesus øverst på rangstigen. I Norge og det vi kaller den vestlige verden får kristne stort sett gå i fred, men selv i de beste familier kan det bli bråk omkring troen når den påvirker valgene du gjør. På skolen og ellers finnes det dem som ynder å terge på og krangle med kristne.

I andre deler av verden er det verre. Enkelte steder er det forbudt å gå med en bibel eller et korssmykke synlig. Verden over er det kristne som blir stemplet som forrædere, banket opp eller drept nesten hver dag. Troen vil alltid bli prøvet i smått eller stort. Spørsmålet er bare hvor tett inntil Jesus du ønsker å leve.

Det gjelder å ha klar bane

2010-07-07T00:00:00.000+02:00

Lukas 9,57-62 (Siesta 3-2010, del 3:6)
Mange butikker lokker med rabatter og annet for å lokke til seg kunder. Jesus er derimot dønn ærlig på at en disippel ikke bør ha for mye annet å ta hensyn til. Ingen av de tre Lukas forteller om, var helt klare til å ta spranget. Det er mye lettere å ta imot kallet hvis du allerede har tenkt gjennom forholdet til Jesus opp mot andre ting som vil dukke opp; Utdanning, karriere, hjem og familie.

Når Jesus kommer inn i livet ditt, vil det nødvendigvis få følger også for dem omkring deg, enten det er foreldre, søsken eller kanskje en kjæreste. Noe halvhjertet vil verken de eller du bli fornøyd med. Det går aldri bra å ha en fot i båten og den andre på land. De viktige tingene i livet krever ro, konsentrasjon og en klar målsetting. Ingen er tjent med at du går baklengs inn i framtiden.

Dårlig rykte ingen hindring

2010-07-06T00:00:00.012+02:00

Markus 2,13-17 (Siesta 3-2010, del 2:6)

Hos tolleren Levi havnet Jesus i veldig dårlig selskap. Der traff han folk som ingen andre ville ha noe med å gjøre. Men det var de eneste vennene Levi hadde. For fariseere og skriftlærde var det å spise uren mat og handle med romerne like galt som løgn, tyveri, mord og overgrep. Det var synd uansett, og sånne folk skulle man helst ikke snakke med engang. Men det blåser Jesus i.

Likevel er det ikke sånn at Jesus ikke bryr seg om de som oppfører seg skikkelig. Det er bare det at de gode ofte ikke tror de har bruk for Jesus. Folk som nekter å innse at de er syke, går ikke til legen. Da kan de heller ikke bli friske. Mens de skriftlærde var fordømmende og redde for å bli urene, glemte Jesus alt sånt for å få kontakt. Jesus bruker ikke «bare de beste råvarene». Han kaller på alle som ønsker å bli brukt.

Ikke for hva det er, men for hva det kan bli

2010-07-05T00:01:00.026+02:00

Markus 1,16-20 (Siesta 3-2010, del 1:6)

Når en bedrift skal ansette nye, intervjuer de søkerne for å finne den som passer best. Store fotballklubber har talentspeidere som reiser rundt og ser på lovende spillere. På teater har de audition for å finne skuespillere, sangere og dansere som passer til rollene i stykket.

Men når Jesus skulle sette sammen disippelflokken sin, kalte han til seg helt vanlige folk, ikke spesialister, kjendiser eller fint folk. Det var heller ikke første gangen de møtte Jesus. Han hadde bodd og arbeidet sammen med dem i tretti år. Og han tegnet heller ikke opp noen store visjoner om religion og filosofi for dem. Det var ingen lokkemidler som rikdom, luksus og berømmelse i det Jesus kalte dem til. Han tilbød dem en oppgave, og mennesker tiltrekkes av muligheten til å gjøre noe meningsfylt. Derfor skal du ikke tenke så mye på hva du er, men på hva Jesus kan gjøre deg til.

Innledning for uke 27; Kalt av Jesus

2010-07-05T00:00:00.018+02:00

Når Jesus kaller, vil livet ditt bli snudd fullstendig opp-ned. Jeg trodde lange at dette skulle være noe voldsomt og dramatisk. Et skikkelig kall skulle være en mektig stemning, en himmelsk spotlight rett inn i hjertet og en kraftig røst som ga klar beskjed. Da ville det bare være å legge seg flat og ta imot. Derfor gikk jeg lenge og ventet på at Gud skulle «tvinge» seg på og gi meg den endelige, klare beskjeden. Når talere og møteledere kom inn på temaet «kall fra Gud», satt jeg alltid med skrekkblandet fryd og ventet på et guddommelig spark bak. Er det nå Jesus skal sende meg avgårde for å gjøre det umulige?

Men kommandoen eller ordren jeg fryktet, kom aldri. Derimot har han mange ganger grepet inn i livet mitt ganske enkelt ved å la meg se en mulighet jeg fikk kjempelyst til å gjøre noe med. Ja, ofte har det vært som å vinne den store gevinsten i et lotteri eller bli invitert til kjendisfest. Det var mye lettere å ta imot enn å la være.

Når Jesus kaller er heldigvis en god forventning vanligere enn forskrekkelse. Den som elsker kan ikke la være, og alle kristne har et kall til kristen tjeneste. Hva kallet innebærer, vil Jesus vise deg. Å følge Jesus er virkelig å nyte «det gode livet», men kanskje ikke helt slik avisene skriver om det.

Innleggene de neste dagene er skrevet for bibelleseplanen Siesta og publisert av Bibelleseringen i Norge. Bli abonnent, du også!

Allemannseige

2010-05-07T00:00:00.011+02:00

Tekst for 5. søndag e. påske, Matteus 6,6-13 - www.bibelen.no

I desse konfirmasjonstider vender tankane ofte tilbake til min eigen konfirmasjon i 1978. Eg kjenner lite til korleis undervisninga i Den norske kyrkja er lagt opp i dag, men for meg verka den gongen tru og kyrkjesaker ganske kjedelege. Likevel var det der eg for første gongen opplevde at Gud ville ha merksemda mi. I ein time nemnde sokneprest Sverre Nesheim i Bamble eit skriftord som fekk meg til å vakne frå slumringa på bakerste benk. Eg måtte somle litt etter timen slik at dei andre i klassen ikkje skulle sjå at eg ba han ta det opp att for meg. Om det ikkje blei noko gjennombrot av det då, blei tydelegvis ei lita glo liggande til seinare.

Det andre eg minnest frå konfirmasjonen var at Bibelen kom ut i ny oversetting dette året. Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato. «Helliget vorde Ditt navn» skulle ut og «La ditt navn holdes hellig» skulle inn. Vi måtte lære dette heilt på nytt utan at vi syntest det blei så mykje lettare å fatte. Forventinga om at ein skulle kunne dette på rams var ein arv frå den gongen overhøyringa var eit tredjegrads forhøyr med heile bygda til stades. For ein stakkars konfirmant kunne desse orda frå Jesus vere redningsplanken. Om han eller ho ikkje hadde fått med seg så mykje anna, kunne dei i alle fall sitt Fadervår.

Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato.

For Herrens bøn er eit felles eige for alle kristne, frå dei ortodokse kyrkjene via katolikkar, protestantar og inn i meir moderne avgreiningar. Om språk, teologi, historie og liturgi skiljer oss har vi denne bøna å samlast i. Som alle språk har óg bønespråket sine dialektar, men dei enkle setningane som Jesus lærde disiplane er sjølve kjernen i kva bøn går ut på. Det er ein fortruleg samtale der den som ber set seg på fanget til Gud Fader og fortel kva han har på hjartet. Det er ikkje noko trylleformular som ordnar mirakel av seg sjølv. Men det er greie knaggar å henge ord og tankar på i stunder der våre eigne ord ikkje strekk til og tankane ikkje heng saman. Ta dei og bruk dei. Det er allemannseige.

God helg og Guds signing.

Skrevet for Firda og publisert der 07.05.2010

Ikkje alltid snill og grei

2010-03-05T00:01:00.037+01:00

Tekst for 3. søndag i faste, Lukas 4, 31-37 - www.bibelen.no

Eg er eit utprega B-menneske og vekkjarklokka vekkjer mest motvilje hos meg. Med velutvikla lakenskrekk kan eg halde meg aktiv og sosial til langt på natt. Det er seine kveldar og lange netter som har lært meg det eg trass alt kan om databruk, musikk og anna moro. Men treng du hjelp ein tidleg morgon, bør du sjå ein annan veg. Vekkjerklokka er eit torturinstrument for folk med mi legning. Det er det same om ho byr på ilter piping eller mjuk musikk. Det gjer vondt langt inn i ryggmargen når levenet sett i gang. Men om det ikkje er godt å blir riven ut av søvn og sengevarme, veit eg at det må til. Eg skal vere takksam for at klokka held ut med meg og gjer jobben sin.

For av og til må det tøffe tak til for å få liv i folk. Det oppdaga eg då eg skulle lære hjarte-lungeredning. Instruktøren ba om seriar på tretti hjartekompresjonar og så to innblåsingar munn mot munn. Eg gjekk laus på dokka og syntest eg trykte brystkassa langt ned i golvet. Likevel blei eg bedt om å ta hardare i. Knekte ribbein er altså ein grei pris å betale for å berge livet. Du veit, redningsmannskapa sjekkar ikkje pris og årsmodell før dei går laus med krokar, kjettingar og svære, hydrauliske sakser for å få deg ut av bilvraket. Røykdykkarane bankar heller ikkje høfleg på og spør om dei kan komme inn når det brenner i huset. Nei, dei bryt opp døra og gjer det som må til.

Men Jesus truga ånda og sa: «Tei still og far ut av han!»

Jesus er heller ingen politimester Bastian fra Kardemomme by når menneske eller makter utfordra han. Det er ikkje tilfeldig at det kallast vekking når han grip radikalt inn i livet til folk og endrar mål og meining. Det same skal vi gjere når mannevonde haldningar og livsfientlege idéar ytrar seg. Sjølvsagt vil vi møte protestar og krasse anklager frå dei som ser seg tent med slikt, men det er ikkje då ein skal snu det andre kinnet til. Det er ei utakknemleg oppgåve å vere vekkjarklokke eller røykvarslar. Dessto betre løn er det når folk kjem seg opp og bergar livet.

God helg og Guds signing.

Skrevet for Firda og publisert der 05.03.2010

Oppgjør og utmarsj

2010-01-08T08:30:00.002+01:00

1. Mos. 3,8-24: (Logos 1-2010, del 8:8)
Det er noe profetisk over at Gud først fører menneskene ut av paradiset, og så lager klær til dem etterpå. Jeg er glad for at vi kom fra naskingen i Edens hage med livet, om ikke æren i behold. Tillitsforholdet mellom skaper og hans ypperste skapning ble lagt dødt. Fortroligheten og nærheten var borte, men ikke for alltid. Utvisningen fra hagen peker framover mot tilgivelse og forsoning gjennom Jesus.

Spørsmålet vi kan stille oss, er om Gud var dumsnill som lot oss slippe unna med utvisning og karantene. Skal jeg være helt ærlig, -og det skal man jo, tror jeg slik ettergivenhet i forhold til en veldig klar advarsel ville vært tungt å oppdrive hos meg selv. Adam og Eva visste hva de gikk til, men de gjorde det likevel.

Foreldre må tåle mye fra sine små, og heldigvis dekker kjærligheten opp for ganske solide rampestreker. Det er god pedagogikk å være prinsippfast og la den oppvoksende slekt føle hva det innebærer å ha ansvar. Men man lærer ingen ting av å være død. Tilgivelse lærer man dessto mer av. Ef. 3,14-21 er viktigere enn å statuere eksempler.

Fred, frihet og alt gratis, men hvor lenge var Adam i paradis?

2010-01-07T08:30:00.004+01:00

1. Mos. 3,1-7: (Logos 1-2010, del 7:8)
Betingelser og begrensninger har altså aldri vært vår sterkeste side. Gud skapte altså mennesket til frihet under ansvar. Vi kan bare fantasere hvordan ting ville vært hvis ikke Adam og Eva hadde falt for slangens listige markedsføring av forbuden frukt. Sjelden har en mindre tue veltet et større lass. Språket vårt er like fullt av henvisninger til syndefallet som hverdagen er av situasjoner der vi må ta etiske og moralske valg.

Jeg har hørt mange utfall mot Gud for at han plantet det treet i hagen og dermed innførte tabbekvoten. Han som skapte oss og ellers vet alt, måtte da forutse hvordan det kom til å ende? Det rare er at de samme som snakker høyest om personlig frihet og ansvar for egne handlinger er de første til å rope på tilsyn og kontroll. Nei til offentlig innblanding, men ja til mer politi i gatene.

Trangen å skyve skylda for ulykker og feilgrep over på andre kan dessverre ikke frita oss fra ansvaret vi fikk sammen med friheten til å tenke selv. At andre har gjort akkurat det samme eller verre ting mot oss er og vil alltid være en dårlig unnskyldning. Øye for øye og tann for tann er umulig å forene med tilgivelse og forsoning, selv om ingen av delene er det samme som dårlig hukommelse.

Like barn leker best

2010-01-06T08:30:00.006+01:00

1. Mos. 2,18-25: (Logos 1-2010, del 6:8)
Som nevnt for et par dager siden kan samvær med dyr og opplevelser i naturen gi en kolossal opplevelse av å være en del av det store bildet. Et puslespill der alle brikker må være på sin rette plass for at det skal gi mening. Selvfølgelig kan det av og til være godt, eller til og med nødvendig, å kunne trekke seg tilbake og være alene en stund. Men det er ikke noe ideal og kan heller ikke kalles normalt. Før eller siden blir vi innhentet av det grunnleggende behovet for å søke sammen. Selv eneboere har en funksjon i fellesskapet.

Det er når noen dør eller et barn vokser opp og flytter ut, at dette kjennes spesielt godt. Vi mister noe som var en naturlig del av hverdagen. Ofte beskrives det som at en vegg, noe vi regnet som stabilt, bærende og trygt har blitt borte. Denne delen av skapelsesberetningen peker ut samspillet mellom mann og kvinne som som selve grunnprinsippet. De er ikke to individer sammen, ikke to verdener som kolliderer. De er ett, slik at de spiller hverandre gode. Det finnes et sted hvor du er umistelig. Finn det, og du gjør både deg selv og alle omkring deg lykkelige.

Gartnerens ansvar

2010-01-05T08:30:00.003+01:00

1. Mos. 2,4b-17: (Logos 1-2010, del 5:8)
Rett etter skapelsesberetningen i 1. Mos 1 får vi en slags oppsummering her i kapittel 2. Denne gangen forbigås lys, mørke, hav, himmel, land, dyr, og vekster i ekspresstempo før vi lander på det som er vårt særpreg som mennesker; Evnen til refleksjon og dermed ansvar for egne avgjørelser. Blant en uendelighet av frihet finnes også muligheter som vi ikke skal benytte oss av. De er en del av Guds vesen og hører dermed til i livet og tilværelsen, men det er ikke opp til oss å disponere dem.

Men det er fristende å benytte slike sjanser rett og slett bare fordi vi kan. Det kan være å levere en skarp replikk som smeller døra igjen for videre diskusjon, eller å trå på et insekt som tilfeldigvis kom til å fange oppmerksomheten vår. Ofte tenker vi ikke over det i det hele tatt. Det gjør jo ingenting. Og når det gikk greit en gang, øker sannsynligheten for at vi benytter muligheten en annen gang og gjør det samme neste igjen. Før vi vet ordet av det er det blitt en vane, et prinsipp eller kanskje en hel forretningsidé. Hvem kan nekte deg å realisere ditt potesiale? Men ansvar gir oss ikke bare uante muligheter. Det betyr like mye respekt for begrensningene.

Her blir det liv. Rai-rai!

2010-01-04T08:30:00.002+01:00

1. Mos. 1,20-2,4a: (Logos 1-2010, del 4:8)
Parken er klar og skaperen fyller den med liv. Jeg er så fascinert av naturen at jeg har tatt deler av den i hus i form av hunder, katter, kaniner, fugler og akvariefisk. Det å slappe av med en katt på fanget eller å se fortroligheten i to mørke hundeøyne gjør noe med meg. Det er også en form for økologi, den ubrytelige avhengigheten mellom ulike livsformer, som er selve forutsetningen for liv og vekst.

Det er inderlig godt for sjelen å føle ubetinget samhørighet med noe eller noen. Denne trangen til fellesskap og samhold uttrykker selve limet i skaperverket. Bibelen poengterer at mennesket ikke er mann eller kvinne. Mennesket er som kvinne og mann. De utfyller hverandre, og derfor er det ikke rart at dette blir trukket inn i Ef. 5,30-32 for å beskrive forholdet mellom menigheten og Kristus, brud og brudgom. Vi har hørt sammen siden tidenes morgen.

Bare litt til, mamma!

2010-01-03T08:30:00.000+01:00

Lukas 2,41-52: (Logos 1-2010, del 3:8)
Stakkars Maria og Josef. Jeg føler med dem, men her er det bare å gå i seg selv. Tid og sted forsvinner lett når du har det gøy og er sammen med folk som er helhjertet opptatt av det samme som deg. Har jeg ikke selv båret med meg protesterende smårollinger som nekter å innse at festen er over? Siden er det blitt «Vent litt, jeg skal bare...» når vi egentlig er for seint ute allerede. Jeg er ikke bedre selv når alt kommer til alt.

Dermed kan jeg også godt leve meg inn i hvor interessant det må ha vært for Jesus å få være der hvor eksperter og spesialister møttes til faglig oppdatering. At han vakte oppsikt med sin innsikt i dette selskapet viser bare at han som tolvåring allerede var på god vei i forberedelsene til sin livsoppgave. «Your home is where your heart is» står det i en sang, og hjertet kan ikke ha et bedre hjem enn i Guds nærhet. Skynd deg å finne det stedet!

Et sted å være

2010-01-02T08:30:00.001+01:00

1. Mos. 1,1-19: (Logos 1-2010, del 2:8)
På mindre enn fire hundre norske ord er scenen er satt og historien begynner. Med bred pensel spennes hele landskapet ut som skal bli et hjem for oss. En skapende Gud som vet hva godt er innreder tilværelsen med hav, himmel og tørt land med busker og trær. Og allerede før han er kommet så langt er lys og mørke, natt og dag, satt på plass. Beretningen er like forbløffende som den er kort og presis.

I andre (religioners) hellige skrifter finner vi skapelsesberetninger som er mye mer utfyllende og påkostet enn den Bibelen byr oss. Det er heller ikke den eneste forskjellen. Her er bare èn gud, og hverken sol, måne eller stjerner tillegnes noe guddommelig. Hvor tok de det fra, de som formet denne arven og ga den videre? Men om den er lite utbrodert er det er ingen grunn til å føle seg snytt. Et enkelt bilde forteller mer enn tusen ord og kan gjøre oss målløse.

- Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingrer, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske, siden du kommer det i hu, et menneskebarn, siden du tar deg av det? Salme 8,4f

En nødvendig håndsrekning utenfra

2010-01-01T00:01:00.000+01:00

Matt. 1,20b-21: (Logos 1-2010, del 1:8)
Jomfrufødselen er et takknemlig tema for humorister som vil gjøre seg morsomme på bekostning av kristen tro. Josef ville nok også helst ha sluppet å forklare slekt og venner hvordan forloveden var blitt gravid uten ham. Englehistorier hadde ikke allverdens troverdighet den gangen heller. Moderne, opplyste mennesker burde i alle fall legge «unnfanget ved Den hellige ånd» bak seg. Men avskriver vi jomfrufødselen, ryker også oppstandelsen og himmelfarten. Da står vi ribbet tilbake uten håp om en ny himmel og en ny jord. Se 1. Kor. 15,13-19

For første gang siden skapelsen skulle Gud og mennesker dele tid og sted. Så Jesus ble født som oss. Han opplevde fristelse, sult, redsel og glede på samme måte som oss. Han blødde da han ble pisket og han døde på korset. Det som skiller Jesus fra hvermannsen er at han er født, men ikke skapt. Jesus delte alle livets sider med oss, men han gjorde det uten synd for å rette opp Adams feiltrinn. En redningsmann må nødvendigvis ha andre forutsetninger enn dem han skal hjelpe.

- Det som var umulig for loven, fordi den sto maktesløs på grunn av vårt kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss. Rom. 8,3

Før vi begynner...

2010-01-01T00:00:00.001+01:00

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Slik starter Bibelen og dermed den skriftlige åpenbaringen vi har av Guds vesen. Det er en arv vi har fått, først fra jødene og siden omsorgsfullt brakt videre av vitner opp gjennom århundrene. Dermed hviler troen på at Gud sendte sin sønn Jesus Kristus for å frelse verden også på disse ordene.

Siden den gangen har dette vitnesbyrdet blitt gransket og prøvet av hver ny generasjon. Politikk, kultur og vitenskap har endret seg i takt med nye impulser og nyvunnet kunnskap opp gjennom historien. Dermed er gamle sannheter til enhver tid blitt utfordret. I dag mener mange at vi er kommet så langt at beretningene om skapelsen og syndefallet må avskrives til fordel for fakta som kan etterprøves og dokumenteres.

Men selv om vi en dag kanskje klarer å forske oss fram til hvordan vår verden og resten av universet er skrudd sammen, vil vi fremdeles trenge svar på hva det hele skal være godt for. Det spørsmålet kan ikke vitenskapen med sitt materielle fokus svare på. Det er her Bibelen og Den hellige ånd kommer oss til hjelp, og løfter menneskets egenart og ansvar opp i lyset.

Betrakningene jeg publiserer de neste dagene er skrevet for bibelleseplanen Logo som utgis av Bibelleseringen i Norge. Du finner informasjon om virksomheten og publikasjonene deres på www.bibelleseringen.no Du kan også følge dem på Facebook og Twitter

Som et bål i vinternatten

2009-12-05T15:24:00.006+01:00

Foto av nathamanath under Creative Commonslisens

Gud er som et bål, og det bålet brenner i en mørk og lun vinternatt. Månen som har lånt sitt lys fra sola, sender akkurat så mye lys at vi kan se oss rundt i en snødekket verden. Til tross for dette bleke lyset er det mørkt. Dette lyset varmer heller ikke. Det er kaldt og blålig. Men innved bålet er det strålende varme. Du kan kjenne den gode varmen fra bålet selv om du er et stykke unna. Det varmer for alle som kommer nær nok.

Innved Gud er det også lys. Dette lyset er rødlig i skjæret. Det varmer, og faktisk smelter snøen her så nær bålet. Og når vi kommer ordentlig nær kjenner vi at kulda slipper taket i kroppen. Musklene slapper av, lungene koser seg med varm luft og rimet i håret og på klærne forsvinner. Sinnet roer seg også når det får hvile seg ved flammene som virvler opp mot en nattsvart himmel. Varmen hjelper også på et frossent humør, og trøttheten blir til en god, søvnig ro. Hos Gud er det varme og hvile.

Det er der du er skapt til å være, innved Guds bål. Du er såvisst fri til å gå hvor du vil, men jo lenger unna du går, jo mer vil du merke at kulda dominerer. Men legg ikke skylda på bålet. Det er der det alltid har vært. Det sender sitt lys ut i mørket og roper «Her er lys. Her er liv. Her er varme.» Du har valget, og lever du ved Guds bål vil du kunne holde varmen, lyset og livet. Da kan du være en av dem som tar med seg av ilden, som en fakkel, og drar ut for å møte noen som trenger det du har funnet. Men ikke gå for langt. Fakkelen din vil ikke vare evig om du ikke vender tilbake til Gud og lar den få ny næring av flammene i bålet. Men da er du klar til en ny tur.

Lev nær Gud, så vil din gnist aldri slukne!

Lev nær Gud, så kan din gnist lede andre til bålet, lyset, varmen og livet!

Endeleg!

2009-11-27T00:01:00.009+01:00

Tekst for 1. søndag i advent, Lukas 4, 16-22a - www.bibelen.no

Å, denne søndagen har vi venta på så lenge. Sjølv om eg tek til å bli vaksen og ungane er blitt så store at eg ikkje lenger veit kva som er populært i leikebutikken, sluttar eg aldri å glede meg til jul. Allereie når eg tek i bruk ein ny kalender etter ei veke med julemat, juleprat og julefest veit eg at der, på bakerste bladet, ventar ei ny jul med nye gleder. «Om ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle om et år få feire jul igjen.» Berre vent!

For mange er ventetid ei liding sjølv om du ventar på noko godt. I skrivande stund går ein kjenning og ventar på å bli pappa for første gong. Han er rastlaus og sit heilt frampå kanten av stolane, klar til å springe. Eg veit kva han går gjennom, for eg har sjølv vore der tre gonger. Men det er ikkje alltid naudsynt ikkje dele forventingane for å kunne dele gledene. Eg syntes det var stas at Førde rykte opp til 2. divisjon tidlegare i haust, sjølv om eg personleg ser på fotball som ei landeplage. Opprykket var noko som mange har venta på og drøymt om lenge.

Då tala han til dei og byrja slik: «I dag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.» Alle tala vel om han og undra seg over dei nådeorda som kom frå hans munn.

Men av og til, når vi har venta på noko frykteleg lenge, hender det at sjølve ventinga blir ein livsstil. Løftet om ein frelsar går som ein raud tråd tvers gjennom det gamle testamentet heilt frå 1. Mosebok. På Jesu’ tid hadde jødane venta så lenge på Messias at ventinga var blitt ein del av trua. Så då Jesus las frå Jesaja, ein av dei viktigaste profetiane, og sa at løftet no var oppfylt, fekk tilhøyrarane hakeslepp og blei sittande og glippe med augene. Det kom på dei som julekvelden på kjerringa. Mange nekta å tru det, og dei nektar framleis.

Men for oss er ventinga over. Postordrekatalogane med juletema kom i september, julemarsipanen har vore i butikkane sidan oktober og dei første julekalendrane dukka opp tidleg i november. Men denne søndagen kan vi tenne det første lyset, og så er adventstida i gang. For snikkarsonen i synagogen fór ikkje med laust prat. Gud held det han lovar.

God advent og Guds Signing!

Skrevet for Firda og publisert der 27.11.2009

Samtidig feirer vi at dette er innlegg nr. 100 i tekstarkivet. Man klapper seg ydmykt på skuldra og sier «flink gutt».

Altfor mye kjekt å ha

2009-09-18T22:10:00.006+02:00

Tekst for søndag 20. september 2009: Matt. 6,24-34 - www.bibelen.no

«Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.» - Matt. 6,27-29

Det var moro å vere på konsert med Øystein Sunde i Førdehuset fredag for ei veke sidan. Han er framleis ein glimrande gitarist og minst like kjapp i kjeften no som han var for førti år sidan. Som få andre maktar han å sette ein humoristisk diagnose på oss nordmenn. Du kjenner deg att i songen om alt vi skaffar oss eller tek vare på fordi det, ja nettopp, kan vere veldig kjekt å ha. Det er tre grunnar til at vi skaffar oss alt dette, seier han. Det er fordi vi treng det, fordi vi trur vi treng det, og for å gjere naboen misunneleg. Det er viktig å ha overtaket.

Slik er loftet vårt blitt ein kombinasjon av museum og arkiv. Opp dit har vi gjennom gode år putta mest alt som vi har vokse i frå, slutta å bruke og ting som rett og slett er for gode til å kvitte seg med. Det kan jo tenkjast at vi får bruk for det ein dag. Men no er det fullt, og vi må ta harde avgjerder om kva vi skal behalde og kva som må ut. Eg blir stressa av å ta slike valg, og ønskjer av og til at eg kunne byte plass med kattane i huset. Dei kan liggje å dra seg heile dagen utan å ofre rotet ein tanke. Dei har ikkje noko budsjett å passe, ingen rekningar som forfell eller ambisiøse planar for framtida. Dei søv, dei et, tek ein snurr ut før dei kjem inn att og sloknar på sofaen.

Det er vanskeleg å velgje. Valkampen var sterkt prega av bekymring, men óg forventning. Det høyrdes ut som det ikkje måte på kor elendig det står til her i landet. Samtidig var det heller ikkje måte på kor bra det vil bli om berre dei rette kjem til makta. Eg trur alle partia er i stand til «å redde Noreg» berre vi vaknar opp og skjønar at dei siste tretti åra har vore ein draum. Det er ein god ting å ta vare på det Gud har velsigna oss med, men å gøyme det bort for å halde andre unna vil han ikkje vere med på. Sjansen for at vi har for mykje er større enn at det blir for lite. Det heile dreier seg om leve i tru og tillit.

God helg og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 18. september 2009

Det enkle er ofte det rette

2009-08-08T00:01:00.000+02:00

2. Pet 3,14-17

(Siesta 3-2009, del 6 : 6)
«Du tror kanskje dette er enkelt, du? Bare vent til jeg har forklart det for deg.» Dette var en populær vits blant da jeg studerte kristendom.
Teologi og slikt går for å være vanskelige greier. Men det største problemet er muligheten til å bli mer opptatt av hva som kan leses mellom linjene enn hva som faktisk står på dem. For Gud er ikke interessert i å gjøre det vanskelig for oss. Han vil at alle skal bli frelst, og har tatt hensyn til at ikke alle takler filosofi og lange, tunge tankerekker.
Så hvis du kjenner at en tanke står mellom deg og Jesus, så kan det være at det er tanken det er noe feil med. Neste gang noen mener at det kreves noe mer enn Jesus for å komme til himmelen, kan du bruke KISS-testen; Keep It Simple, Stupid.

Gud makter alt sitt ord, og har fortsatt ordet i sin makt

2009-08-07T00:01:00.002+02:00

2. Pet 3,10-3

(Siesta 3-2009, del 5 : 6)
I begynnelsen sa Gud «bli lys» og så ble det lys, for Gud skaper virkelighet med det han sier. Så når Gud har sagt at Jesus skal komme tilbake og at det skal bli en ny himmel og en ny jord, er det akkurat det som kommer til å skje. Gud holder nemlig løftene sine. Det spiller ingen rolle at vi ikke vet når tiden er inne, for vi har uansett ikke den oversikten Gud har. Det må vi overlate til ham.
I Bibelen blir det å vente på Jesu gjenkomst sammenlignet med å vente på våren. Når lauvet begynner å sprette på trærne, vet vi at våren er i anmarsj. Og når Peter skriver om det som skal skje når Jesus kommer tilbake, er det for å vekke "vårfornemmelser" i oss så vi ikke slutter å vente. De som ikke tror, kan ikke se det selv, men de kan se det på oss.

Gud er ikke død, selv om han ikke lar seg stresse

2009-08-06T00:01:00.000+02:00

2. Pet 3,1-9

(Siesta 3-2009, del 4 : 6)
«Justervesenet 2009» Jeg studerer disse små klistremerkene på bensinpumpene hver eneste gang tanken må fylles. Noe må man ha å feste øynene på. Det er derfor det ligger stabler med gamle ukeblader på alle venterom. Ikke for at du skal glemme hvorfor du sitter der, men fordi vi trenger noe å fordrive ventetiden med.
Peter vet bedre enn de fleste hvordan det er å vente. Det var han som sovnet da Jesus var i Getsemane for å be, men han fikk likevel tillit av Gud. Så selv om det snart er to tusen år siden Jesus forlot disiplene, er gjenkomsten ikke avlyst selv om mange tydeligvis tror det. Vi vet at han kommer til å holde det han har lovet. Den tida vi får skal vi bruke godt til å samle venner vi kan ha med til himmelen.

Keiserens nye klær

2009-08-05T00:01:00.001+02:00

2. Pet 2,17-22

(Siesta 3-2009, del 3 : 6)
Når jeg leser denne teksten, tenker jeg på eventyret om keiserens nye klær. Den klesgale keiseren i eventyret var så opptatt av å ha det fineste og beste at han til slutt gikk uten klær. Han turde rett og slett ikke innrømme at han var blitt lurt. I våre dager skal alle realisere seg selv, sprenge grenser og bryte tabuer. Hvis ikke, er du bakstreversk, sneversynt og intolerant. Presset kommer fra alle kanter, ikke minst innenfra oss selv. Det er lett å bli fanget i en vond sirkel: Hva skal til for å henge med neste gang?
Jesus gjør derimot ingen til moteslave, eller slave av noe annet for den saks skyld.

Jesus vil at vi skal følge ham, og ikke trender som skifter stadig vekk. Det er ikke noe galt i å pynte seg av og til, men hvis klærne blir viktigere enn den som har dem på, går det til slutt på trynet.

Det er lett å ta feil. Men for å innse feilen, trenger vi den hjelp vi kan få

2009-08-04T00:01:00.004+02:00

2. Pet 2,9-16

(Siesta 3-2009, del 2 : 6)
Det var mange på Peters tid som mente å kjenne Gud bedre enn andre, og det er sannelig ikke bedre i dag. Moderne profeter står fram med nye åpenbaringer mens andre sår tvil om etablerte sannheter. Gjør du et raskt søk på internett etter 'evangelie', får du servert mange flere enn de fire som har fått plass i Bibelen. Det er så mange meninger og så vanskelig å skille mellom rett, urett og ren svindel.

Peter langer kraftig ut mot dem som forsøker å villede, for han vet bedre enn noen hvor lett det er å trå feil. Han har opplevd det på kroppen selv. Vi har fått mange nye oppfinnelser og mye kunnskap på to tusen år. Men som mennesker er vi akkurat som før, på godt og vondt. Derfor virker fremdeles Peters enkle medisinen mot all religiøs forvirring:

Hold blikket godt festet på Jesus, og stol på ham.

Med slike venner, hvem trenger fiender?

2009-08-03T10:36:00.005+02:00

2. Pet 2,1-8
(Siesta 3-2009, del 1 : 6)

Blant alle forbrytelser står svik, forrædreri og bakholdsangrep som noe av det skammeligste som finnes. Ikke bare er det lovbrudd, men det er selve definisjonen på djevelskap. Vi kan erstatte gjenstander som blir ødelagt hvis vi ikke klarer oss uten dem. Men brytes tilliten vi har til hverandre, er det verre enn noe. Da står vi plutselig helt alene og kan ikke slappe av noen steder.

Gjennom Jesus gjenopprettet Gud fellesskapet med menneskene som ble brutt i Edens hage.

Dermed er fellesskap og fortrolighet selve kjernen i Guds rike. Da er det bare naturlig at Peter sammenligner tillitsbrudd i menighetsfellesskapet med de største katastrofene Bibelen forteller om.

Om det er noe sted vi skal være garantert trygge, så er det blant andre som også er tilgitt av Gud og frelst gjennom Jesus. Der har djevelskap ingen plass.

Forord til betraktinger rundt 2. Peters brev

2009-08-03T10:28:00.005+02:00

I de følgende dagene vil jeg legge ut tekstbetraktninger som er skrevet for Siesta, Bibelleseringens leseplan for tenåringer. Publiseringene følger datoene og tekstene for denne uka. Mer info om Siesta finner du på www.bibelsiesta.no

Hvor mange ganger har du hørt noen lese eller tale fra 2. Peters brev? Ikke så mange, nei. Egentlig er det litt rart. For med alle de tankene, idéene og forestillingene vi støter på når det gjelder tro og livssyn i våre dager, har vi masse å hente i her. De første som leste brevet levde i en jungel av ulike folkeslag og kulturer, romerske guder, gresk filosfi og jødisk tradisjon. Derfor oppmuntre denne lille boka i Bibelen deg til å stole på at Gud har gitt deg det som skal til for å leve for ham. Peter ber hver av oss om å være nøye med det vi er med på og ta tak hvis liv og lære sklir fra hverandre.

Å møte åpenbare motstandere er en ærlig sak. Men når det er venner som havner på ville veier er det verre å si stopp, og verst av alt er det når noen bruker troen og menighetsfellesskapet som om det var en realityserie på TV. Det gir kirken et dårlig rykte og gjør det vanskelig å nå ut med evangeliet.
Fakta om 2. Peters brev:
Det er skrevet ca. 64 e. Kr. Forskerne har ikke funnet noen avgjørende grunner til å tro at det er skrevet av noen andre enn Peter. Brevet er ikke rettet til noen spesiell menighet, men er beregnet på alle kristne mennesker og menighetene der de finnes.

Den som ventar på noko godt...

2009-06-13T17:04:00.004+02:00

Tekst for søndag 14. juni 2009: Luk. 16,19-31 - www.bibel.no

Det har hengt ei tung og grå sky av misnøye over delar av juniorlaget her heime i det siste. Det har ingen ting med eksamen eller andre alvortunge emne å gjere, men det pregar likevel stemninga. Saken er at den nye Star Trek-filmen hadde premiere 8. mai, men blir ikkje å sjå i Førde før langt ute i juni. Lenge etter at ‘alle andre’ har sett den og jubla seg ferdige. Handlinga, effektane og replikkane er omtalte og analysert på internett. Frustrasjonen har altså ikkje med kva som går på kino, men med kva som ikkje blir vist. Når teppet går til sides om ei veke er det berre smulane att av spenninga ved å oppleve ein ny klassikar innan science fiction.

Det er ikkje greit å kjenne seg satt tilsides. Vi lever i ei utålmodig tid og er vant til å kreve det vi vil ha med ein gong. Må vi vente ein dag eller stå ti minutt i kø, kjem det raskt misnøgde kommentarar. Tålmodigheit og eit auge med kva andre strir med har trange kår. Dette kjem ikkje minst til syne i debatten rundt piratkopiering og fildeling. - Kva rett har film- og musikkbransjen til å bestemme kva eg skal sjå og når eg vil sjå det? Kvifor kan ikkje dei nye TV-seriane visast her samstundes som i USA? Før var det å sleppe andre til ein god ting å gjere. I dag risikerer du å bli stempla som spak og lite brukeleg. Smil til verda, og verda brølar tilbake.

Bibeltekstane på søndagane etter pinse prega av tekstar som fortel noko om livet med Guds ande. Poenget i likninga Jesus fortel om den rike mannen og Lasarus er ikkje at det er noko galt i å vere rik og unne seg gode dagar. Den rike mannen gjer ikkje Lasarus noke vondt. Han utnyttar han ikkje og jagar han ikkje på dør. Problemet er at han ikkje gjer noko som helst verken av godt eller vondt mot stakkaren. Lasarus er berre ein del av landskapet og lite akta på. Slik er det ikkje hos Gud. Han ser deg. Sjølv om du ikkje får svar på bøna di med det same, vil han sørge for alt du treng heilt inn i evigheita. Så slapp av og sjå om det er nokon som treng deg.

God helg og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 12. juni 2009

Då Gud kasta perler for svin

2009-04-03T00:01:00.001+02:00

Tekst for søndag 5. april 2009: Joh. 12,1-13 - www.bibel.no

Denne veka var eg i Solund for første gong. Det er over tjue år sidan eg fór på friarføter frå austlandet til Hyllestad og snart tolv år sidan eg busette meg i Sunnfjord. Men eg fann altså ikkje høve tidlegar til å køyre bilen min i land på Krakhella. No har eg med sjølvsyn sett kva vegstyresmaktene synest er godt nok i forhold til trafikkgrunnlag og folketal. Sjølv om asfalten er så smal at speglane nesten tek i brøytestikkene på begge sider sitt bevilgningane langt inne. Og får Riksantikvaren frede vegen, må det vel byggast ein ny. Men er det lettare å få det inn i budsjettet?

«Vi har gang- og sykkelsti. Det er ein veg vi manglar.» Det sa ein lokal politikar som var med samferdslekomitéen på Stortinget på synfaring langs riksvegen mellom Førde og Askvoll. Det er skremmande akseptert politikk at folk i grisgrendte strøk må tåle færre og dårlegare ytingar frå fellesskapet enn meir tettbygde stader. Eg kan tydeleg høyre ekkoet fra kasseraren Judas i bibelteksten når eg les oppslag om budsjett og økonomi i avisene. Maria svidde faktisk av ei heil årsløn på Jesus den kvelden. Nardussalven ho helte ut over føtene hans var ei eksklusiv importvare forbeholdt rikfolk og høgtidlege høve, som oftast gravferder. Sjølv om Judas var ein hyklersk tjuvradd med utstrakt dobbeltmoral, skjønar eg at han reagerte. Jesus var trass alt framleis høgst oppegåande og midtpunktet i festen.

Det har aldri vore god økonomi å kaste perler for svin. Men kven som er kastarar, perler eller svin er ikkje alltid like sjølvsagt. Det er opp til auget som ser og kva verdiar ein legg til grunn for vurderinga. Eg er bokstaveleg talt sjeleglad for at Jesus ikkje brukte Judas som konsulent før inntoget i Jerusalem. Då er eg redd vi ikkje hadde hatt nokon palmesøndag å feire. Guds eigen son reid med opne auge rett inn i løvens hule. Det kunne ikkje gå bra. Det var ikkje meint å gå bra. For bra for Jesus ville vore fortaping for oss. Maria var den einaste som skjøna kva som skulle til og handla i samsvar med det.

God påske og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 3. april 2009

Aldri så gal at det ikke er godt for noe

2009-02-27T00:01:00.000+01:00

2. Mos. 11,1-10:
(Logos 1-2009, del 11:11)
Det var egentllig synd på egypterne som hadde en sånn stribukk til konge. Han dro hele landet med seg ned i elendigheten mens han landeplagene drev ham fra skanse til skanse. Det var ikke alle som delte hans syn. Mange husket sikkert Moses som en prins. Men farao var konge, og til sjuende og sist var det han som måtte gi israelittene grønt lys. Og det satt forferdelig langt inne.

Moses hadde også gått en lang vei i denne prosessen. Fra å være fylt av komplekser og dårlig selvtillit, framsier han med fynd og klem profetien om at alt førstefødt i Egypt skal dø og at faraos folk skal bønnfalle dem om å dra. Tvekampen med farao var god trening for ham når han skulle lede folket ut i ødemarka.

Alle trenger å se Gud handle, ellers tror noen at de ustraffet kan gjøre som de vil, mens andre føler seg alene og forlatt. Vi troende trenger å kjenne Guds ord og vilje gjennom lesning, forkynnelse og bønn. Bare da kan vi se det som skjer med Hans øyne og sette ord på det for de blinde og døve.

Mørket senker seg

2009-02-26T00:01:00.000+01:00

2. Mos. 10,21-29:
(Logos 1-2009, del 10:11)
Lys er et grunnleggende behov. Isolerer du et menneske i totalt mørke, vil det gå fra forstanden i løpet av kort tid. Helt isolert var ikke egypterne da lyset forsvant, men de turde ikke flytte på seg. Det var ille nok til at farao firte på kravene, men samtidig gjorde han det klart at dette var absolutt siste bud.

Ordene «Men Herren forherdet farao» går igjen flere ganger. Er det slik å forstå at Gud gjør farao gjenstridig for så å straffe ham for det? Det er lett å tolke teksten slik. Men det er farao selv som skaffer seg plagene. Han velger å lukke sitt sinn og utfordre Gud. I min tanke aksepterer Gud utfordingen og sier «OK, er det slik du vil ha det, så får det bli sånn.»

Lufta vi puster i omgir oss på alle kanter. Vi trenger bare å åpne munnen, så fyller den lungene våre. Slik er det også med Guds kjærlighet og velsignelse. Åpner vi oss, vil den fylle oss med liv. Men holder vi pusten og lukker øynene, kan selv ikke Gud hjelpe oss.

Tilgivelse - en lettvinn løsning?

2009-02-25T00:01:00.000+01:00

2. Mos. 10,1-20:
(Logos 1-2009, del 9:11)
Stemningen i palasset er i ferd med å snu. Omkostningene ved å stå imot Guds vilje begynner å bli så store at faraos rådgivere våger å heve stemmen. Farao aner at dette blir for tøft, men prøver å forhandle. Han vil ha kvinner, barn og dyr tilbake, så kan mennene få dra. Forslaget blir blankt avvist i himmelen. Farao må krype til korpset og be om tilgivelse.

Sånne som farao gjør bønn om tilgivelse vanskelig å tro på. Når bøllene ikke kan rømme fra konsekvensene av det de har gjort, ber de om tilgivelse. Men angeren stikker ikke dypere enn at de fortsetter som før straks man snur ryggen til dem. De tror tydeligvis at tilgivelse og dårlig hukommelse er det samme.

Tilgivelsen glatter ikke over synden. Den dekker skaden slik får såret tid til å gro og vi fortsatt kan leve med hverandre. Av skade blir man klok, så vil ettertiden vise hva du har lært. Synd vil uansett være skadelig.

På livet løs

2009-02-24T00:01:00.000+01:00

2. Mos. 9,13-35:
(Logos 1-2009, del 8:11)
Farao var en mektig konge, og arkeologenes utgravinger kan fortelle oss at han i praksis var gud for sitt folk. Hittil hadde jo trollmennene hans kvittert med de samme tegnene som Moses og Aron viste opp. Litt plagsomt, javel, men ikke verre enn at han kunne handskes med det. Farao var villig til å gå over lik for å holde på rikdom og prestisje.

Det er som et ekko fra Edens hage. Gud sa at Adam og Eva skulle dø den dagen de spiste av kunnskapens tre, men de døde jo ikke. Ikke med en gang i alle fall. Hver gang jeg blir minnet på det, kan jeg ikke unngå å tenke over hvordan det ville vært hvis synden ikke var en realitet og døden en selvfølge. Sannsynligvis ville det vært det reine paradiset.

De som tok Guds ord på alvor, kom seg i hus og berget livet. For dem som blåste av det hele og heller ikke advarte andre, gikk det på livet løs. Heller ikke det ulikt våre dager.

Alle er vi like. Men er noen likere enn andre?

2009-02-23T00:01:00.001+01:00

2. Mos. 9,1-12:
(Logos 1-2009, del 7:11)
Dette spørsmålet tvinger seg fram når plagene i Egypt dreier fra å være generelle til bare å gå ut over egypterne. Som bibellesere får vi forklaringsproblemer når Gud åpenbart handler etter en annen standard enn vi er vant til. Egypternes husdyr dør og folk får verkebyller. Hos isrealittene går livet som før. Kan Gud være rettferdig nå han likevel gjør forskjell på folk?

I vår kultur, sterkt preget av evangelisk kristendom og sosialdemokratisk politikk, er vi vant til at rettferdighet skal innebære likhet for loven og at alle har rett på samme behandling. Det harmonerer dårlig på det som skjedde i Egypt, og mange mener det samme gjelder spørsmålet om frelse og fortapelse.

Det første vi må innrømme, er at Gud fader, himmelens og jordens skaper, er den som bestemmer. Han handler ikke etter hva vi mener er rettferdig. Det er hans ord og handlinger som bestemmer hva som er rettferdig. Som skapninger på Guds jord må vi bøye oss for det. Vi mennesker kan ikke sette oss til å dømme noen, men Gud kan gjøre det med all mulig rett. «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet!» (Job 1,21)

Gud er kjærlighet

2009-02-22T00:01:00.001+01:00

1. Kor. 13,1-13:
(Logos 1-2009, del 6:11)
Det er i 1.Joh.4,8 vi finner overskriften. At denne definisjonen er riktig bekreftes hvis du setter ordet «Gud» inn der det står «kjærlighet» i teksten fra korinterbrevet. Logosmetoden oppfordrer oss til å lete etter hva skriften forteller osss om Gud, og her i kjærlighetens kapittel er det mye å ta av og tenke over.

Det beste som kan sies om et menneske er de tingene som du ikke kan si om deg selv. Du kan oppfatte deg selv som en venn, men det er de rundt deg som avgjør om du er vennlig. Du kan mene om deg selv at du er flink, men det er andre som bestemmer om du er god. Ingen i verden kan kreve å bli elsket. Det er helt og fullt opp til andre om de kjenner kjærlighet til deg.

Begrepet kjærliget er mye misbrukt i våre dager. Gud også, sånn sett. Alle slags innfall og ønsker krever aksept når det knyttes til kjærlighet. Men kan ikke Gud stå inne for det med sitt ord, så er det ikke kjærlighet.

Sjanse på sjanse

2009-02-21T00:01:00.001+01:00

2. Mos. 8,12-32:
(Logos 1-2009, del 5:11)
Situasjonen i Egypt ligner et gisseldrama der gisseltakerne krever fritt leide mot å sette fangene fri. Men så fort de aner en mulighet til å komme seg unna, stikker de av og tar gislene med seg. Elver av blod, sleipe frosker, mygg og klegg over alt har ikke fått farao til å skjønne noe som helst. Tegneseriefiguren Fantomet er «hard mot de harde». Gud gir derimot kongen sjanse på sjanse, men farao har sovnet bak rattet.

Det er dem som synes Gud er slem som utsetter alle egypterne for sånne plager bare fordi kongen er et stabeist. Men slik er det å ha ansvar. Når du setter deg bak rattet får handlingene dine følger både for de som sitter på og de som kommer kjørende imot. Gjør du feil, kan du ikke skylde på at veien var for dårlig.

Guds vilje er som tyngdeloven. Den gjelder alle, over alt og til alle tider. Det blir ris til egen bak å trosse den. Vil du vite Guds vilje må du lese Guds Ord, lytte og be.

Hovmot står for fall

2009-02-20T00:01:00.000+01:00

2. Mos. 7,14-8,11:
(Logos 1- 2009, del 4:10)
Det sto klart for Moses og Aron at farao ikke hadde den minste respekt verken for dem eller deres gud. Farao var så på hjemmebane at slaver som klaget og ba om fri ikke ble tatt alvorlig i det hele tatt. Teksten sier ingen ting om hvilke tanker Moses gjorde seg etter det første møtet, men når han blir mønstret foran neste runde er han klar til å gå.

Det kreves tålmodighet når store forandringer skal skje. Enda mer tålmodighet trengs det når vi selv er hellig overbeist om hva som er det rette, mens andre er mer opptatt av å ta andre hensyn eller ikke bryr seg. Det kan synes unødvendig av egypterne å utfordre Guds vilje, men det var deres valg. Ville de måle krefter, så fikk det bli på den måten.

Dette gjelder like mye der Jesus kaller oss til å gå mot strømmen og heve stemmen mot det populære, det politisk korrekte og allment aksepterte. Det koster å stå på Guds Ord, men når man er blitt kjent med Jesus frister ikke alternativene.

Det er ikke ubrukelig alt som vakler, og heller ikke gull alt som glimrer

2009-02-19T00:01:00.001+01:00

2. Mos. 6,28-7,13:
(Logos 1-2009, del 3:11)
Scenen er satt, oppdraget er gitt, men Moses er fylt av komplekser. Ikke tror han på seg selv, ikke tror folket hans noe særlig på ham og slett ikke farao. I utgangspunktet er det håpløst, og han gir seg ikke. Ene og alene på Guds ord gjør han det og går til farao sammen med Aron.

I faraos rådssal kolliderer to viljer front mot front. Guds tale forberedte Moses og Aron på at det ville gå hardt for seg. Rett for øynene deres ble Guds tegn og under effektivt kopiert av faraos trollmenn. Forvirrende, ikke sant? Det er altså ikke tegnene som skiller mellom gud og ugudelig. Ser vi oss blinde på sånt, blir vi like gjerne forført som frelst.

I Matt.7,22-23 forbereder Jesus oss på det samme. Han skal bli kopiert i det ytre, men forfalskningene vil blekne når de møter originalen, akkurat som Arons stav bokstavelig talt gikk utenpå alle de andre. Får ikke Gud sin vilje ved at mennesker blir frelst, er tegn og under bortkastet tid.

Å kjenne sin bakgrunn er å kjenne seg selv

2009-02-18T00:01:00.003+01:00

2. Mos. 6,14-27:
(Logos 1-2009, del 2:11)
Mosebøkene er ikke bare hellig skrift. For Israel er det også folkets historie, hvem de er og hvor de er kommet fra. Teksten i går fortalte at Abraham, Isak og Jakob kjente Gud som 'den allmektige'. Gjennom Moses åpenbarte Gud seg som 'Herren'. Det er altså ikke snakk om at Gud stryker ut det som har vært kjent i generasjoner. Men som 'Herren' kommer Gud nærmere folket sitt og tar faraos plass som hersker over dem. Nå er Den allmektige herre.

Dagens vers tegner opp linjene fra Abraham, Isak og Jakob fram til Moses og Aron som nå stiller seg foran farao på vegne av et utslitt folk. Løftet som ble gitt til forfedrene gjelder fortsatt. Abraham førte sitt folk til Kanaan, og nå er det på tide at Moses og Aron fører dem tilbake dit fra Egypt.

I oppbruddstider er det viktig å holde fast på hva og hvorfor. Det er menneskers tro og tjeneste for Gud som har lagt grunnlaget for at vi kan bygge videre og nå nye generasjoner med vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Kirkebygg og -benker kan aldri si oss hvem vi er og hva vi står for. Der må vi ty til historiens skikkelser og stå på deres skuldre.

Å bringe budskapet til en tunghørt verden

2009-02-17T00:02:00.001+01:00

2. Mos. 5,22-6,13:
(Logos 1-2009, del 1:11)
Farao hadde tungt for å fatte alvoret, så vondt blir bare verre for isrealittene. Derfor vender Moses tilbake til Gud i fortvilt bønn. Og svaret er at Guds uttalte vilje står fast. I tillegg gir han seg tilkjenne med et nytt navn; Herren. Israelittene var vant til å ha herrer over seg, men for egypterne var dette sjokkerende nytt. Skulle slavenes gud ha noe han skulle ha sagt i faraos eget rike?

Gud, den allmektige er herre ikke bare for dem som tror, enten farao liker det eller ikke. Vår Gud, Jesu Kristi Far, er Herren over alle, enten de erkjenner det eller ikke. Makter og myndigheter kan nok lage ubehagelig støy og virvle opp skremmende mye støv, men før eller siden faller også det til bakken.

Når Gud taler, skaper han. Derfor er det hverken Moses, Aron eller vi som skal få ting til å skje i en tunnghørt verden. Vi kan vitne, plante og gjødsle ordet fra Gud, men det er Herren som får virkeligheten til å vokse.

Innledning til 2. Mos 6-11, -Møte med tekstene:

2009-02-17T00:01:00.003+01:00

2. Mos 6 - 11:
Landeplagene i Egypt er tekster hvor vi kommer nært innpå temaer som tro, vantro, politikk og religion i tillegg til fundmentale spørsmål omkring Guds allmakt, rettferdighet og vårt ansvar som mennesker i forhold til valgene vi må ta. Det er sannelig ikke bare barnemat, selv om historien opplagt hører med til pensum på søndagsskolen.

Som skribent har det vært en utfordring å trenge inn bak selve hovedhandlingen for å se hva tekstene hver for seg bærer i seg. Her er stoff nok til en hel avhandling, så jeg har vært nødt til å velge med pinsett i forhold til de store dybdene som enkelte deler åpenbart inviterer til. Her ligger muligheter for den enkelte til å trekke linjer helt opp til vår tids debatt omkring f.eks stat og kirke.

Betraktningene som følger de neste dagene er skrevet til bibelleseplanen "Logos" som utgis av Bibelleseringen i Norge. For å få fullt utbytte av betraktningene bør du lese gjennom skriftavsnittet, sette deg selv inn i situasjonen og gjøre deg noen refleksjoner selv før du ser gjennom mine.

Stille før stormen

2009-01-09T00:01:00.003+01:00

Tekst for søndag 11. januar 2009: Matt. 3,13-17 - www.bibel.no

Då Johannes tok til å forkynne omvending og dåp for angrande syndarar i elva Jordan hadde det vore «stille frå himmelen» i fire hundre år. Ikkje ein profet hadde i mellomtida kome med ord frå Gud. Fire hundre år er lenge, men ikkje lenger enn at vi har eit forhold til det. Sjølv ikkje i våre dagar kan vi tillate oss å gløyme det som skjedde innan politikk, kunst, kultur og vitenskap på 1600-talet. Vi ville rette og slett ikkje vore der vi er i dag om det ikkje hadde vore for dei hendingane, kunstskattane og oppdagarane. Men når det ikkje skjer noko på ei stund blir vi som ungane på kyrkjebenken. Det kriblar og klør i hender og føter. No må det berre må skje noko snart!

Vi har nett feira at Jesus blei født. Sidan har vi gått inn i eit nytt år og i teksten for denne sundagen kjem Jesus att. Tretti år er gått sidan han låg i krybba. Det einaste Bibelen fortel oss om tida mellom er at han som trettenåring var i templet i Jerusalem. Der forundra han farisearane og ga dei skriftlærde hakeslepp. No står han på elvebredden saman med allminnelege menneske som kjenner at Johannes til tross eit uflidd ytre og krasse ord teiknar opp ei ny tid. Det er gjennom dåpen i Jordan at Jesus står offentleg fram og tek fatt på frelsargjerninga. Verda blir aldri den same etterpå og ingen kan sei at det ikkje angår dei.

Gjennom heile verdshistoria er det knytt store ting til Midt-Austen. Her har storslagne kulturar og sivilisasjonar vokst fram og gått til grunne. Det har alltid vore ein skodeplass for kunnskap, handel og storpolitikk. Tre verdsreligionar har si tru og sine heilage stader knytt til dette området, og i følgje Johannes openberring, den siste boka i Bibelen, skal dommedagsslaget ved Harmageddon, det endelege oppgjeret mellom godt og vondt, stå her. Midt-Austen er sterke kjensler og store interesser. Så når det skjer noko der, vil konsekvensane sette tidsskilje i historiebøkene. Difor angår det som skjer i Israel og i Gaza oss, for verda kjem ikkje til å vere den same etterpå.

God helg og Guds signing.

Publisert i firda.no, fredag 9. januar 2009

Kor skal dette ende?

2008-10-31T00:01:00.004+01:00

Tekst for søndag 2. november 2008: Joh. Op. 21,1-7 - www.bibel.no

Hausten er tid for refleksjon. Veret på Vestlandet innbyr helst ikkje til å opphalde seg utandørs meir enn naudsynt, så med utsikt rett inn i regnskodda gjer eg opp status. Ei oppteljing syner at livet har stelt bra med meg trass alt. Eg har hus, bil, båt, kjekk kone og ungar som gjer det bra på skulen. Men eg har nok budd for lenge i Sunnfjord, for eg lar meg ikkje rive med sjølv om livet smilar til meg frå øyre til øyre. Det blir det nesten for mykje av det gode. Kor skal dette ende?

Men frå radio, TV og aviser kjem andre signal. Der er det drap, finanskrise og amerikansk valkamp. -Sparepengane dine er sikre, erklærer Jens og Kristin mens konkurstruga finansfyrstar får krisehjelp. Var det nokon som sa sikkert som banken? På andre frontar er det like eins. -Vi skulle gjerne laga gul stripe på heile E-39, men ressursane strekk ikkje til. Det er heller ikkje vanskeleg å fjerne pasientkøar og ventetid, men det er ikkje midlar på budsjettet. Før dreidde det seg om å skaffe folk og ha pengar å løne dei med. No er det berre snakk ressursar og midlar. Kor skal dette ende, om vi misser menneska og kva dei eigentleg treng av syne?

For mykje eller for lite skjemmer alt, heiter det. Mange ser berre dommedag og skremsel i Johannes openberring, men bak alt vanstell, undertrykking og terror vi kan oppleve ser Johannes eit håp. Gud som ein gong skapte oss i Edens hage, vil ein dag skape alt på nytt, og då skal vi ikkje ein gong minnast det vonde. For ei menneskeslekt som ikkje kjenner noko anna enn strevet med å skaffe seg utkomme, kan dette vere for stort til å ta inn over seg. Kristen tru kjend for så mykje, men det Jesus gav oss var håp om ein ny himmel og ei ny jord.

- Men vi har denne skatten i leirkrukker, så den veldige krafta skal vera av Gud og ikkje koma frå oss. Alltid er vi utsette, men ikkje kringsette, rådville, men ikkje rådlause, forfølgde, men ikkje forlatne, nedslegne, men ikkje ihelslegne. 2. Kor 4,7-9

God helg og Guds signing.

Publisert i firda.no, fredag 31. oktober 2008

«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»

2008-09-05T00:01:00.000+02:00

Apg 28,16-31
(Logos 3-2008, del 10:10)
Nyheten om at de var underveis hadde løpt foran Paulus og Lukas. Da de endelig fikk fastland under føttene, ble de møtt av kristne som hadde reist mange mil før å ta imot dem. Ikke rart at Paulus fikk nytt mot.

Og Paulus fornekter seg ikke. Han tar straks kontakt med de jødiske lederne på stedet, akkurat som han har gjort på hvert eneste nytt sted han er kommet til gjennom mer enn tretti års virksomhet. Selv om dette alltid har gitt ham både sorg og smerte viser han dem kjærlighet ved å tilby dem håpet og troen på at Jesus er Messias først. Når de første lukker døra, åpnes det samtidig for andre folkeslag. Det finnes en orden i alt Gud har skapt, også i frelsesverket.

Her slutter Apostlenes Gjerninger uten at Lukas forteller hva som siden skjedde med Paulus. Han har holdt sitt løfte om å skrive om hvordan vitnesbyrdet ble båret fram fra Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender, akkurat som Jesus hadde sagt dem. Det var et Guds under.

I dag er det vi som er teltmakerne, fangene og vitnene som forteller om Guds nåde og Kristi oppstandelse. VI er aldri alene, for Han som er selve budskapet er med oss som han var med Paulus.

De to første fra «Leger uten grenser»?

2008-09-04T00:01:00.001+02:00

Apg 28,1-15
(Logos 3-2008, del 9:10)
Alle strabasene og forliset til tross, det er velsignelsene som får oppmerksomheten når Lukas skriver om oppholdet på Malta og reisen videre til Rom; Velsignelsene og på hvilken måte Den Hellige Ånd arbeider i Paulus. Vel var han seg bevisst at han var kalt av Gud til apostel og evangelist, likevel er han ikke den som setter seg ned og overlater det praktiske til andre. Den skriftlærde teltmakeren fra Tarsus som reddet alle på skipet med sin sinnro og gudstro går og henter ved til bålet. Når så slangen hogger ham i hånden, rister han den av seg uten å gjøre noe oppstyr av det. Jeg spør som lokalbefolkningen; Er det ingen ting som biter på denne mannen?

Helbredelsen av far til Publius førte flere syke til dem. I grunnteksten står det at «de som kom fikk medisinsk behandling». Ikke umulig at den skriveføre legen Lukas som forteller dette også fikk mulighet til å gjøre nytte for seg.

På samme måte blir vi utfordret til å ta tak i anledningene som byr seg mens vi er på vei til det målet. Vi skal være hellige for Gud, men likevel tjene andre med den samme kjærligheten han har vist oss.

Tar du Jesus med deg ut i hverdagen vil du få bruk for alle prekner du noensinne har hørt.

2008-09-03T00:01:00.002+02:00

Apg 27,27-44
(Logos 3-2008, del 8:10)
Dette minner meg om da Jesus sov rolig i båten mens vind og bølger gjorde disiplene desperate av angst (Matt. 8,23-27). Selv som fange fortsetter Paulus å være situasjonens herre. Han er helt prisgitt til vaktsoldatene og mannskapet på skipet, men tenker likevel klart og rolig. Han vet at Gud har gitt ham disse mennene for at de skal få ham til Rom og fram for keiseren. Da han så at sjøfolkene vil rømme skuta så fort anledningen bød seg, fikk han de romerske soldatene til å hindre det. Alle sammen var nødvendige redskaper i evangeliets tjeneste, troende eller ikke. Verken han eller vi kan ikke avse noen som Gud har sendt oss.

Derfor er det så viktig at vi har fulgt med i timen og gjort hjemmeleksene. Læreren kan være så knusktørr han vil og det er gørr kjedelig å pugge gloser, gangetabellen og byer i Belgia, men det er ute i blant mennesker at alt det kjedelige og unyttige får mening. Slik er det også med forkynnelse og bibelundervisning i menigheten. Trist og kjedelig der og da, men gull verdt i møte med menneskene Gud gir deg. Alt og alle spiller en rolle.

Du skal ikke la noen avvise deg fordi du er kristen.

2008-09-02T00:01:00.000+02:00

Apg 27,14-26
(Logos 3-2008, del 7:10)
At Gud griper inn til hverdags er ikke noe vi bare tror, det er et løfte som gjelder uansett hva virkeligheten skulle by på. Dette avsnittet forteller mye om vær, vind, navigasjon og datidens sjømannskap. Men det viser oss også en jødisk teltmaker som midt i storm og kaos tar sjøfolkene i skole. Hva visste vel han om farvannene rundt Kreta, og hvorfor skulle garvede sjømenn og keiserens sendebud bry seg om hva han mente?

Fangen seg med et mot av en annen verden og lar troen tale for seg. Jeg vet med meg selv at jeg har brent inne med mitt i situasjoner som var mindre kristisk enn dette. Det skjedde fordi jeg, «et uvitende gudsord fra landet», mente jeg ikke hadde noe jeg skulle ha sagt eller tenkte at 'nå kan de ha det så godt'. Men levende kristentro er aldri uvesentlig eller uten dekning.

Når det går galt for dem som har makt og setter dagsorden, har de ikke andre å ty til enn dem de tidligere ville avskrive. «Da skal noen som er de siste, bli de første, og noen som er de første, bli de siste.» (Luk 13,30) Det er din tur nå. Vær så god!

Tell velsignelsene Gud gir deg, spesielt når det er vanskelig å få øye på dem

2008-09-01T00:01:00.002+02:00

Apg 27,1-13
(Logos 3-2008, del 6:10)
Å ikke se skogen for bare trær ikke uvanlig, men absolutt dumt. Men like galt blir det hvis du ikke oppdager stien og småfuglene fordi skogen er så stor og skremmende. Selv om Paulus har tapt slaget om friheten til å velge tid og sted selv, ser vi at Gud ikke på noen måte har forlatt ham. Vel er han romernes fange, han er truet på livet av jødene og opplever at «en annen binder beltet rundt deg og fører deg dit du ikke vil» (Joh. 21,18), men likevel dekker Herren bordet for ham. Den romerske offiseren som skal vokte fangen på en lang og strabasiøs ferd er mer enn bare snill og lar Paulus både besøke venner og få hjelp av dem.

Inn i dette bildet kommer også Aristarkos fra Tessalonika. Den eneste måten han kan ha kommet med på ferden var ved å knytte seg til Paulus som tjener for ham, og at den romerske offiseren aksepterte det også.

Herren sørger for sine. Jeg er sikker på at Paulus noterte seg disse lyspunktene i en ellers dyster tilværelse og takket Gud for dem. Skulle evangeliet føre deg opp i vanskeligheter, finner du sikkert muligheter til å gjøre det samme.

Bærekraftig tro

2008-08-31T00:01:00.002+02:00

Matt 6,19-24:
(Logos 3-2008, del 5:10) Bærekraftig tro; Er det noe som holder noe deg igjen når Jesus ber deg om å gå?
Jeg vet ikke om det var Gro Harlem Brundtland som fant opp begrepet «bærekraftig utvikling», men i mine øyne er det slik. Hun har i alle fall æren for at det er blitt et moteuttrykk innen miljøpolitikken. I kjølevannet av dette møter vi avisenes spørsmål til fem på gaten: «Er du villig til å selge bilen for å redde miljøet?»

De fleste skjønner at spørsmålet er viktig og svarer deretter, men når vind, sludd og kuldegrader trenger seg gjennom marg og bein viser det seg å være et stykke mellom liv og lære. Utsikten til dovne dager med sol, sjø og badetemperaturer i januar kan friste hvem som helst. Selv ikke alvorlige klimatrusler får oss til å droppe friheten til å kjøpe bekvemmelighet.

I teksten er Jesus opptatt av klimatrusselen på innsiden av oss. Skaffer vi oss så mange ting å passe på at vi blir folkesky av redsel for å bli rundstjålet? Blender velstanden oss så fullstendig at vi ikke er i stand til å se forskjell på luksusproblemer og virkelig nød?

I Luk.9,23 sier Jesus at en ekte disipel må «fornekte seg selv, ta sitt kors opp hver dag og følge ham». Det sier vi gladelig ja til, for selv om vi overgir alt til ham, er det ikke sikkert at han vil ribbe oss til skinnet. Og den sjansen er det verdt å ta, eller...? Svaret vil fortelle om vi har bærekraftig tro eller ikke.

Guds kraft snur saken på hodet

2008-08-30T01:09:00.002+02:00

Apg 26,19-32:
(Logos 3-2008, del 4:10)
Paulus sløser ikke med ordene når han beskriver hvordan han er kommet i denne situasjonen; Han har forkynt et budskap som setter ord på synd og framelsker en omvendelse som viser seg i gjerninger som matcher omvendelsen.

Sann, kristen omvendelse gir et inderlig ønske om å gjøre det rette for ikke å såre Guds hjerte. Den erstatter ikke loven vi har brutt med en annen lov. Hvis du tror meg på meg når jeg sier at dette toget går dit du vil, så går du på toget. Da har du hørt budskapet, trodd på det og vist det i handling. Hvis ordene du bruker ikke stemmer med det du faktisk gjør, er det handlingene som forteller omverden hva du egentlig tror.

Agrippa og Festus lytter ikke til Paulus som en som en typisk lutrygget forbryter i lenker. De er preget av autoriteten han taler med og rystes av tyngden i argumentene hans. Paulus stiller dem mer til ansvar enn han forsvarer seg selv. Etter rettsmøtet sitter påtalemyndighetene igjen med mindre grunn til å siktelse enn noen gang. Det er Guds kraft i evangeliet og Paulus' eget valg som sender ham til keiseren i Rom. Toget har gått.

Lev i lyset. Det er ingen grunn til å be om unnskyldning for å tro

2008-08-29T01:31:00.001+02:00

Apg 26,1-18
(Logos 3-2009, del 3:10)
Ofte sies det om kristne at de står med lua i hånda og ber om unnskyldning for at de er til. Det er ingen grunn til når vi ser hvordan Paulus legger an i forsvarstalen sin. Han går direkte til verks og gir kong Agrippa Hebreerbrevet i kortversjon. Han bruker sin egen historie, sitt eget rykte og kunnskap han vet kongen har til å forkynne Jesus Kristus som frelser og Messias.

Her ligger hele hemmeligheten ved å «leve i lyset». Det du sier, det du gjør og hva som hender med deg blir sett, hørt og fortalt videre. Det er selvfølgelig risikabelt, - nær sagt med livet som innsats, men gevinsten er at Guds Rike blir synlig for alle. «Bare spør dem!» inviterer Paulus i v.5. «Gå til Johannes og fortell hva dere ser og hører!» sier Jesus i Matt 11,4. Det er vanskelig å se bort fra det ingen kan nekte for, og det du opplever gjennom troen er like troverdig som det andre fornekter gjennom tvilen.

Tidenes come-back: Fra fangehullet til kongelig audiens

2008-08-28T00:36:00.001+02:00

Apg. 25,13-27

(Logos 3-2009, del 2:10) Det var ikke daglig kost at noen anket til keiseren i det gamle romerriket. Sammen med fangen skulle det sendes en grundig utredning av saken og en siktelse keiseren kunne ta tak i. Fra Cesarea var det en lang og krevende reise, så her gjaldt det å ikke ta snarveier.

Festus var fersk i guvernørjobben og følte presset, derfor var det heldig for ham at kong Agrippa og søsteren Berenike kom på besøk. Agrippa, som fortsatt kunne herske over et lite kongedømme fordi romerne tillot det, var på sin side sikkert like glad for å være til nytte som rådgiver med jødisk tro og tradisjon som spesialfelt. Alt som kunne krype og gå av myndighetspersoner, romerske offiserer og andre av betydning var samlet.

Forhørsdagen oppfylte Jesu' dystre profeti i Mt. 10,18 i overmål. Etter at Festus har oppsummert saken for forsamlingen rimelig upartisk, overlot han ordet til Paulus. Den lille, jødiske teltmakeren som var hentet opp fra fangehullet hadde riktignok lenker på hender og føtter, men han hadde all oppmerksomheten og ordet var fritt. I en låst situasjon hadde Gud samlet innflytelsesrike mennesker fra øverste hylle og satt dørene på vid vegg for evangeliet. «For ingen ting er umulig for Gud.»

En troløs krever sin rett

2008-08-27T07:38:00.002+02:00

Apg 25,1-12
(Logos 3-2009, del 1:10) Paulus sitter i skvis mellom romerske myndigheter og jødiske ledere. Autoritetene står i kø for å ta ham. At dette ikke er noen god situasjon kan mange kristne i Midt-Østen, kanskje særlig i Iran, Irak og Tyrkia, men også i de palestinske områdene skrive under på.

Likevel får ikke Paulus panikk eller mister fatningen. Ettersom han ikke har begått noen forbrytelse mot de romerske myndighetene kan de ikke utlevere ham til en lokal rett hvis han anker saken til keiseren. Det ligger ingen garanti for liv og helse i det, men han kan i alle fall vinne tid og møte nye mennesker.

Det lyser Guds fred og dyp tro av Paulus når han bestemmer seg for å utnytte sjansen det romerske rettssystemet byr ham. Blant 'sine egne' i Jerusalem ville han vært sjanseløs. Selv der hvor det ikke finnes noen redningplanker eller sikre utveier finnes gir Gud hvile og styrke til å øyne muligheter for evangeliet.

Apg. 25 - 28; Siste reis for apostelen Paulus

2008-08-27T07:37:00.000+02:00

Innledning
Paulus siste «misjonsreise» er annerledes enn tidligere reiser. Denne gangen er det andre som bestemmer tid, sted og retning. Han har fått alle «makter og myndigheter» på nakken.

I disse fire siste kapitlene av Apostlenes gjerninger går Paulus opp til endelig eksamen. «Vær kloke som slanger og troskyldige som duer!» anbefaler Jesus (Matt 10,16). Her viser Paulus oss hvordan det kan og må gjøres.

Betraktningene som følger de neste dagene er skrevet til bibelleseplanen "Logos" som utgis av Bibelleseringen i Norge. For å få fullt utbytte av betraktningene bør du lese gjennom skriftavsnittet, sette deg selv inn i situasjonen og gjøre deg noen refleksjoner selv før du ser gjennom mine.

GPS: Trygt heim til alle tider

2008-08-08T22:23:00.005+02:00

Tekst for søndag 10. august 2008: Salme 40,2-6 - www.bibel.no

Eg er gamal speidar, det veit dei fleste som har fulgt meg i denne spalta tidlegare. Og noko av det som fenga meg mest i speidarlivet var turane ut i skog og mark, ofte med sparsom oppakking. Det var iblant ein slags konkurranse om å gjere det enklast mogleg. Vi kunne legge ut på tur med handtekna kart, ein plastduk til telt og ikkje meir mat enn det vi kunne få med oss i lommene. At vi fekk lov, skal vi berre takke uvitande og godtruande foreldre for. At det tross alt gjekk bra, vil eg i dag takke GPS for; Gud Passar Sine.

I moden alder har speidaren i meg vakna att av dvalen. På det stadiet i livet der ein del andre skaffar seg tung motorsykkel og ny kone, har eg kjøpt meg samme slags kano som Lars Monsen brukar. Sidan slutten av mai har eg tilbrakt fleire netter under open himmel enn dei siste tjue åra til saman. Men noko anna er også nytt i høve til dei ville kartskissene vi brukte som gutungar. I kampen mellom kart og terreng berer eg no med meg fasiten. Det er ein dings, ikke større enn eit vanleg kompass, men som med støtte i himmelrommet viser meg kvar eg er og kvar vegen går heim til varme og tørre kle. Det er ein mobiltelefon med kamera og GPS; Global Positioning System.

For ein ting er å vere ute og oppleve naturen på kroppen. Gli lydlaust langs land og sjå auren vake, streve for harde livet for å halde kursen i vind og piskande regn eller kjenne gleda over å finne ein god leirplass i det sola går ned. Ei heilt anna side av tilveret er den dagen du innser at krefter og helse ikkje strekk til for å oppnå det du trudde var grei skuring. Då er det ein som drar meg opp, same kor djupt eg synk. Eg har ein vegvisar i himmelen som held av meg og hjelper meg å legge om kursen. Og ut av hovudtelefonane syng rockegruppa U2 orda frå søndagsteksten i salme ‘40’ for meg om frelsaren. GPS; Godheit, Pålitelegheit og Sanning.

God helg og Guds signing

Publisert i firda.no, fredag 8. august 2008

Matt 28,16-20 - Trygg guiding i dårleg ver og på utrygge vegar

2008-05-16T00:33:00.003+02:00

Søndag etter pinse, tekst: Matteus 28,16-20 - www.bibel.no

På bilmarknaden er merke som Moskvitch og Lada borte. Tsjekkiske Skoda gjer det etterkvart bra, men sjølv nesten tjue år etter at skillet mellom Aust- og Vesteuropa fall heng enno uttrykket "Kvifor køyre Skoda når du kan gå da?" att i minnet. Nye modellar, positive testar og nøgde kjøparar kan ikkje heilt ta vekk skuggen frå fortida. Kjem du uheldig ut, skal du slite lenge med å vinne tillit. Det kan vere øydeleggande for all framtid og ei elles lysande karriere.

Innan den kristne læra har særleg jomfrufødselen og at Jesus døde og sto opp att fått hard medfart. Mistru og stygge rykte har heldt seg godt. Avsnittet før teksten fortel at vaktene som skulle passe på grava blei rundeleg betalte for å spre løgn. Det var ein stor sjanse å ta, for ein romersk soldat kunne miste hovudet for mindre tenesteforsøming enn å sovne på vakt. Men kva anna kunne dei gjere?

Spekulasjonar og konspirasjonsteoriar rundt dei mest mirakuløse sidene ved Jesu liv er mange og seigliva. Nesten to tusen år etter hendingane i Jerusalem brukte Dan Brown eit utval av desse i boka "Da Vinci-koden". Sjølv om han berre kokte suppe på gamle spikrar, kunne han glise heile vegen til banken. Men trass filosofiske sidesprang, teologiske sjølmål og juridiske grisetaklingar opp gjennom historia vinn evangeliet om frelsaren Jesus Kristus stadig nytt terreng. Sjølv blant disiplane var det tvilarar, så kristentrua har ikkje alltid kome lett til det.

Løgn og spekulasjonar har det til felles at dei må tilpasse seg tid, stad og kva tilhøyrarar ein har med å gjere. Sanninga treng derimot ingen advokatar eller store tenkjarar. Det greier seg med vitne som ikkje let seg kneble, sjølv om dei blir oppfatta som politisk ukorrekte. Går ein på tur med ungar, kan kvistar og steinhaugar gje grobotn for dristige teoriar om korleis det blei slik. Det er moro å dikte fritt, men det enkle er oftast det beste. Eit bål og ein varde seier meg at nokon har vore der før.

Då Jesus sende disiplane sine ut i all verda for å vere vitne, lova han at han skulle vere med dei alle dagar. Og over alt fann dei at det var gjort i stand for dei. Så óg når ein austlending ser attende på ti år i Sunnfjord og ei kyrkjeplanting som kanskje ikkje blei heilt som forventa. Kvar einaste dag ser eg at Jesus legg ting til rette. Ryktet om Guds død er sterkt overdrevet og eg er ikkje på villspor.

God helg og Guds signing!

Publisert i firda.no, fredag 16. mai 2008

Joh. 6,24-36 - Alle vil ha ein bit av Jesus

2008-02-29T00:01:00.001+01:00

4. søndag i faste, tekst: Joh 6,24-36 - www.bibelen.no

I reklamen seier Coca Cola at logoen deira er kjend på fleire stader i verda enn Jesus er. The Beatles meinte i si tid at dei var meir populære enn Jesus. Det er mange brukar Jesus som målestokk og referanse. For kristne er han Guds son, frelsaren. Jødene ser ein dyktig skriftlærd eller ein profet for sin Messias. Muslimane kjenner Jesus som den siste store profeten før Muhammed. I hinduismen er Jesus ein av fleire guddommelege meistrar. Sjølv ateistane framhevar Jesus som moralsk forbilde og rettferda sin talsmann.

I den amerikanske presidentvalkampen er det óg viktig å presentere seg som skikkeleg kristne og gudfryktige. Neste år er det stortingsval her på berget. Då kan vi sjå det same langt utanfor Kristeleg folkeparti sine rekkjer. Allereie på 70-talet laga Ole Paus ei nidvise om alle partileiarane som valfarta til kristne stemne for «å angre synder, gjøre bot og sanke stemmer.» Det må vere noko utanom tid og rom som gir denne mannen slik tyngde og gjennomslagskraft. Ingen vitskapeleg revolusjon har gjort han overflødig. Trass politiske omveltingar, kyrkjesplitting, teologisk korrupsjon og ideologisk forfølgjing satsar framleis millionar liv og helse for trua på at Jesus er Guds son.

Rett før jul såg Ole Christian Norevik i Homor Jesus for seg som ein 30 år gamal rånar med med langt hår, skjegg og ein heller suspekt bodskap. Utan hjelp frå Facebook og SMS-kampanjar hadde Jesus klart å få folk over heile verda til å tru at sjølvaste Gud er far hans sa han. Det var ironisk meint, men det er langt på veg rett. I teksten sier Jesus at «-Det er Far min som gjev dykk det sanne brødet frå himmelen. Guds brød er det brødet som kjem ned frå himmelen og gjev verda liv.» ... «-Eg er livsens brød. Den som kjem til meg, skal ikkje hungra, og den som trur på meg, skal aldri tørsta.» Anten er kvart ord fullt og heilt sant, eller så lyg han verre enn nokon annen i verdshistoria. Jesus kallar på noko innerst inne i oss. Vi strekkjer oss mot han som blomar mot vårsola, opp gjennom kulde, snø, slaps og skit. Ikkje alltid veit vi kva vi det er i dette som tiltrekkjer oss, og ikke alltid veit vi kva det vil med liva våre. Men vi veit at vi «må ha det, berre må ha det», meir enn mjølk frå Tine. Eller kva trur du?

God helg og Guds signing!

Publisert i Firda fredag 29. februar 2008

Joh 1,16-18 - Ingen god skugge utan skikkeleg lys

2007-12-23T17:52:00.000+01:00

Søndag etter jul, tekst: Joh 1,16-18 - www.bibelen.no

Eg har hund. Ein rimeleg stor ein med mykje svart pels, men med kvite og brune teikningar. Desse kontrastane er med å gjere rasen spesiell og særdeles tiltrekkande i mine auge. Kontrastar er viktige. Utan dei ville tilveret vore aude, tomt og dørgande kjedeleg. Ikkje slik at eg helst held meg i skuggen når andre sit ute og nyt sola ein sommardag. Eg er sanneleg ingen sjølvplagar. Ingenting er verre når eg er ute på ski enn at lyset blir flatt slik at konturane i snøen forsvinn. Då ser ein ikkje kular eller staup, men havnar på trynet i laussnøen. På kino og teater er det på same måten. Det dei vil vise fram på skjerm eller scene blir mykje meir synleg når det er mørkt i salen.

Det er nokon som synest å meine at synda kom til verda då Moses kom berande på dei ti boda. Det var liksom då «du skal...» og «du skal ikkje...» blei oppfunne. I det heile likar vi ikkje at Moses eller andre utanfrå skal komme med peikefingeren og si «nei, nei» når vi sjølv meiner vi har både lyst, behov og rett til å velgje utan innblanding. Heller ikkje muslimane i Førde sitt ønskje om eit forsamlinglokale eller EU sine krav om tilpasningar i landbruket utsett oss for nye trugsmål. Men som utfordringar i kvardagen kastar dei effektivt lys på ting vi til vanleg ikkje ofrar mange tankar. Dei får fram tankar og meiningar vi elles ikkje visste vi hadde. Kristopher Schau sin TV-serie om dei sju dødssyndene sette eit ubehageleg lys på ting som hender, men som vi ikkje hadde lyst til å vite.

På same måte som doktorane tek prøver og finn ut kva sjukdom som plagar oss, gav Gud oss diagnosen med ti bod inngraverte i stein. Legane skriv ut medisin, startar for behandling eller sender deg vidare til spesialister. Guds inngrep mot sjukdomen som rir verda var å sende sin eigen son. Mange snakkar om å sjå lyset når dei fortel om korleis dei opplevde å ta imot Jesus som frelsar, og det er noko i det. På eit solur er det skuggen som fortel kva tid det er på dagen, men utan lyset frå sola er det ubrukeleg. Augekontakt med horisonten er viktigare for ein flygar enn alle instrument i verda. Gud kan vere vanskeleg å forstå seg på, «men den einborne, som er Gud, og som er i fanget til Far, han har synt oss kven han er». På veg mot nytt år og neste jul kan du la barnet i krubba vokse opp og bli ein flygeleiar som tar deg trygt inn for landing på riktig stad.

God helg, godt nytt år og Guds signing!

Publisert i Firda fredag 28. desember 2007

Frå døden til livet, - ikkje berre filosofisk tomprat

2007-10-20T21:08:00.000+02:00

Jesus seier det, Paulus gjentek det og utdjupar det, mens vi stort sett syng om det i møte og gudstenester. Uttrykket «å gå frå døden til livet» er ein del av barnelærdommen som uttrykk for å begynne å tru på Jesus som frelsar for oss som hadde bibelkunnskap på skulen. Utover dette har det vel i beste fall berre filosofisk tyding, i verste fall er det meiningslaust for dei vi snakkar med. Men det treng ikkje vere det, for verken Jesus og Paulus var spesielt filosofiske av seg.

Mi personlege oppleving av røyndommen bak dei fine orda fann stad i Moskva på midten av 90-talet. Kommuniststyret og jernteppet som dei brukte til å skille aust frå vest var borte, men framleis var mykje som før i den russiske hovudstaden, -ugjennomtrengjeleg byråkrati, uendeleg fattigdom hos mange og overdådig rikdom hos dei få. Slitne bygningar og ei stemning av håpløyse og lovløyse. Kjensla av å vere under oppsikt følgde meg over alt der vi gjekk. For alt eg visste, kunne aggresive tiggarar, prostituerte, mafia eller korrupte politifolk når som helst gjere turen til eit mareritt. Vi var augevitne til hendingar som fortalde at åtvaringane heimefrå ikkje var meint som spøk. Eg var ikkje nervøs, -eg var livredd.

-med eigne auge
På denne tida jobba eg som landssekretær i Norsk Misjon i Øst, det tidlegare Misjon bak Jernteppet. Leiinga i misjonen meinte at at eg ville vere tent med å ha sett nokre av misjonsprosjekta med eigne auge og møtt sentrale samarbeidspartnerar når eg sidan skulle rundt i norske kyrkjer og bedehus for å informere om arbeidet. Sjølvsagt var det ein god grunn og ei riktig vurdering. For misjonssekretæren eg reiste saman med var dette rein rutine. Men eg kikka meg over skuldra kor hen eg sto eller sat. Eg kjende meg bortkomen og fortapt som om eg var hamna på feil planet.

Fader Georgij
Ein av dei vi skulle møte, var fader Georgij Kotchetkov. Han hadde hoppa av ei lovande akademisk karriere og blitt prest i den ortodokse kyrkja i staden. Georgij Kotchetkov ville ikkje berre halde messer. Han starta skular og skaffa arbeidstrening for ungdomar. Han samla folk til bibelstudie og ba dei tenkje sjølv. I tillegg oversette han gudstenestene frå kyrkjeslavisk til russisk slik at folk kunne forstå kva som blei sunge og sagt i bønene. Det hende òg at han talte til forsamlinga, noko som heller ikkje var vanleg. Slik fekk han mange mektige motstandarar både innanfor og utanfor kyrkjeveggane. Politiet arresterte han, ransaka husveret hans og avhøyrde medlemmar av kyrkjelyden. Kvar gong han blei for populær på ein stad, sørga kyrkjeleiarane for å flytte han til ein ny og ukjend stad. Der starta fader Georgij på nytt, om att og om att. Maktapparatet kunne nok leggje hindringar i vegen for han, men Gud velsigna arbeidet og trua han la ned for medmenneska sine.

Talde timane til heimreisa
Uhyggestemninga låg rundt meg som ei klam hand då misjonssekretæren og eg traska gjennom Moskva sine gater på veg til møtet. Kyrkjelyden til Fader Georgij hadde nettopp overtatt ei kyrkje som var blitt brukt som marinemuseum i kommunisttida. Denne kvelden skulle dei markere overtakinga og feire ‘tranfigurasjonen’ eller Kristi forklaring (Matt 17,1-9). Som nemnt, eg kjende ingen utan reisekameraten min, eg hadde aldri vore i ei ortodoks kyrkje eller gudsteneste, og trivdest lite i Moskva. Det var ikkje forventingar eg hadde mest av då vi kom fram. Eg talde mest dagar og timar som var att til heimreisa.

Ei varm kjensle av å vere heime og blant vener
Utanfor kyrkja, som ikkje skilde seg mykje frå dei forfalne bygardane rundt, var det utruleg mykje folk samla. Inne heldt dei på å snekre saman stolpar og treplater til ikonostasen, bildeveggen som skil forsamlinga frå alteret, mens det berre var eit kvarter igjen til gudstenesta skulle ta til. I taket var det framleis motiv frå havet med måser og krigsskip. All innreiing fra museumstida var berre røska ut med hol i veggar og golv som resultat. Rundt på veggane og i taket hang provisoriske lysrør og pærer. Det som slo meg var likevel ei varm kjensle av å vere heime og blant vener. Angsten frå gata utafor var blåst bort og gleda over å skulle tilbe og lovprise Gud, fylte meg der eg stod som sild i tønne, -ei god forventing om å møte Jesus. Steget over dørstokken og inn var bokstaveleg å gå frå døden til livet.

Eg kunne ha blitt der natta over
Det er ikkje stolar i ei ortodoks kyrkje. Forsamlinga står gjennom heile gudstenesta som kan vare både to og tre timar, alt etter kva tid på dagen, kva dag det er og når det er i kyrkjeåret. Dei har faktisk eigne folk utdanna til å sette saman messe for kvart høve. Eg er til vanleg ikkje mykje liturgisk av meg, frikyrkjeleg som eg er. Men her var det godt å vere. Det var spanande å oppleve korleis forsamlinga følgde med i song og bøn utan tonefylgje, berre kyrkjesongarar. Desse song heile tida, berre avbrotne av prestane sine bøner og velsigningar. Eg kunne ha blitt der natta over. Alle verka å ha det som meg. Her inne var vi tatt til sides av Gud og kunne kvile i han. Alt vi elles måtte plagast med, forlot oss i døra. Tre gonger talte fader Georgij til kyrkjelyden i løpet av tre timar, og etter gudstenesta vart nesten alle verande att for å få nokre ord med han eller ein av dei andre prestane. Han lytta, snakka roleg med dei, ba for dei, la handa på panna deira og velsigna dei. Det var gjensidig tålmod og kjærleik. Kveldsmaten misjonssekretæren og eg var inviterte til, blei heller nattmat. Men det gjorde ingen ting. Eg var faktisk ikkje sliten av å stå på betonggolv i fleire timar heller.

-så det kjennest
Det var overveldande å oppleve korleis Gud kan møte ein på ein framand og utriveleg stad, føre deg inn blant ukjende menneske med eit språk du ikkje forstår, og likevel kjenner du deg som om du er komen heim. Vi delte trua på Jesus Kristus som Herre og Frelsar. Meir enn det skal ikkje til for å kjenne at ein verkeleg er kommen frå døden til livet.

Mark 10,2-9 - Ulurt

2007-10-20T20:47:00.000+02:00

Tekstbetraktning for 21. s.e. pinse, tekstrekke I
Mark. 10,2-9 - www.bibelen.no

Før Gud snudde opp ned på det eg trudde eg skulle bruke yrkeslivet til, fullførte eg tre år med naturfagleg fordjuping på vidaregåande skule og to år som kjemistudent i Trondheim. Kva eg sitt att med etter all denne tekniske utdanninga? Det er mange gode grunnar til at eg minnest tida som «vitskapeleg realist» med glede, men at det var ein krokveg fram til eit godt og meiningsfylt arbeidsliv er ikkje til å komme i frå. Sjølv ikkje eit solid overtak når det gjeld kunnskap når vi spelar Geni kan ta bort skuggen av ei slitesterk studiegjeld.

På den tekniske høgskulen i Trondheim hadde eg ein fabelaktig ein forelesar i matematikk. Han var rimeleg nok rasande flink med tal og likningar, men det eg hugsar han best for var at han innførte omgrepet «ulurt». Ein skuleflink medstudent protesterte høglydt mot raude strekar i ei oppgåve. Svaret var jo heilt rett. «Svaret ditt er rett nok,» sa læraren. «Men i neste oppgåve treng du mellomsvar frå utrekninga her, og dei svara vil ikkje metoden din gi deg. Så du har ikkje gjort noko gale, men metoden er ulur og gir deg ekstra strev.»

Det finnest altså noko som er fullt lovleg og rett, men som endar opp som ulurt. Det var på dette punktet farisearane som ville utfordre Jesus i staden møtte dei seg sjølve i døra. Svaret Jesus gir kverulantane er i tråd med moralen frå matematikken. Fordi menneska ikkje lenger er som Gud skapte dei, har Han opna smutthol i lova så den òg blir «menneskeleg». Likevel er slikt som skilsmål berre ein siste utveg. Det er kanskje ikkje juridisk eller moralsk gale lenger, men det sett sine spor i sinn og skinn anten vi likar det eller ikkje. Det er alltid eit ulurt brot på skaparordninga, sjølve grunntanken med oss.

Slike gule lappar som kan settast opp og takast vekk er ein genial oppfinning. Dårleg lim kan vere praktisk, men det held ikkje i lengda. Med tida blir limet borte eller fullt av støv og skit. Då vil ikkje lappen henge nokon plass og blir kasta. Også der vi har brukt skikkeleg lim går det an å tvinge limflatene frå kvarandre. Men det vil alltid skape sår og det sitt att restar av det som ein gong var. Det er ikkje meininga å ta frå kvarandre det som er limt i hop for å vare. Skaparen har gitt oss Ordet sitt og Sonen sin for at vi skal kjenne han og skapartanken hans betre. Men vi velgjer sjølv kva spor vi setter etter oss i historia.

God helg og Guds signing!

Engler, - Guds sendebud

2007-10-10T13:29:00.000+02:00

Det er mulig noen mener at engler og denslags bør være tilbakelagt for dem som ikke lenger går på søndagsskolen eller samler på glansbilder. Men sett i lys av at bare seks av Bibelens sekstiseks bøker ikke nevner slike himmelske vesener, er de vankelige å komme utenom. Som vi skal se, har de en viktig rolle i himmelen og i våre liv. At vi siden denne teksten ble skrevet til menighetsbladet i Stavanger baptistmenighet sommeren 1990 har fått en viden kjent skole for å kommunisere med engler og en påfølgende engledebatt i kongeriket Norge gjør den ikke mindre aktuell.

Opprinnelsen
Selve ordet engel har vi fått fra gresk via engelsk og tysk. Angelos var oversettelsen av det hebraiske begrepet mal´ak. Betydningen var, -og er imidlertid den samme, budbringer eller sendebud. Dette ble i sin tid brukt også om menneskelige sendebud, Mal. 2,7. I vår bibeloversettelse blir det derfor brukt sendebud om mennesker og engel om andre vesener. Også i Bibelen går mal´ak helt over til denne forståelsen.

Men alt er ikke sagt om englenes opprinnelse fordi vi har funnet hvor ordene kommer fra og er blitt til. Det er mer vesentlig å finne ut hvor disse vesenene kommer fra og hvordan. Og det er faktisk ikke så vanskelig for i Neh. 9,6 står det at Gud skapte himmelens og hele dens hær. Det støtter oppunder verset i Kol. 1 hvor det står at alt, både i himmelen og på jorden er skapt ved ham (Kristus) og til ham. Jesu hovedoppgave var å gjenopprette Guds Rike, og dermed kan vi slå fast at englene er skapt for å være medhjelpere i dette riket. De har altså sitt opphav som skapte vesener for å tjene Guds ærend.

Englestandens orden
Som vi så innledningsvis kommer vår betegnelse engel ut av forståelsen av en budbringer. Det er den vanligste oversettelsen, men ikke nødvendigvis den riktigste i alle sammenhenger. Ser vi alle stedene i Det gamle testamentet (GT) under ett, ser vi at disse budbreingerne har oppgaver som spenner over et vidt spekter, langt utover det å overbringe ulike budskap.

Det finnes et rangsystem, eller et hierarki blant Guds engler, og i teologien under middelalderen var det vanlig å dele englene inn i ni forskjellige kategorier. Det var fordi det dels ble brukt forskjellige andre betegnelser på dem i BIbelen og dels fordi de hadde svært ulike oppgaver. Vi møter dem som:

Rettleder og beskytter, 1.Mos.24,7+40, 1.Kong.19,5ff, 2.Kong1,3+15
Utfører straffereaksjoner fra himmelens konge, 2.Sam.24,26ff
Har dommermakt, 2.Sam.14,7+20, 2.Sam.19,28, Sak.3,1ff
Er Guds utsendte til hjelp for Israel, 2.Mos.14,19, 2.Mos. 23,20+23, 2.Mos. 32,34, 2.Mos. 33,2.

Billy Graham hevder å finne hele ti forskjellige klasser av engler på bakgrunn av det som er nevnt i Kol.1,16 og Rom.8,37. Han medgir likevel at dette er veldig usikkert og at feil lett kan oppstå. Uansett presenterer Bibelen oss for en rik variasjon av himmelske budbringere, hver til sin bruk. Vi skal nevne noen.

Erkeengelen Mikael er den ene av de to englene i Guds hær som vi vet navnet på. Han er den øverste i englehæren og den eneste med slik rang. Navnet betyr hvem er som Gud? og lar oss forstå at han har tatt plassen til en annen engel som var den øverste, men som misbrukte stillingen og falt. Dette var en engel ved navn lysbringer eller mer kjent som Lucifer. Mikael framstår først og fremst som skytsengel for Guds folk, Dan,12,1, men i Joh.Åp.12,7-12 leder Mikael an i kampen mot Satans hær, og 1.Tess.4,16 forteller at han skal ledsage Jesus når han kommer igjen for å reise opp dem som døde i Kristus.

Den neste på rangstigen er Guds helt, Gabriel. Han er den som kommer med åpenbaringer og forteller om Guds planer. Vi møter denne skikkelsen i Dan.8,15f, Dan.9,21 og Luk.1,9+26. Gabriel har skikkelse av en mann, og er bare for å ha nevnt det, den eneste av disse som er omtalt som flygende, Dan.9,21. Likevel er det ikke nevnt noe om at han hadde vinger slik vi er vant til å tenke oss engler.

VInger har derimot både serafer og kjeruber. De kommer under erkeengelen Mikael og budbringeren Gabriel i rang, men har likevel viktige oppgaver å fylle. Serafene møter vi bare i Jes.6,1-6, og Jesaja ser har tre par vinger. Serafenes plass er ved Guds trone i himmelen hvor de lovpriser Gud uten stans. Dessuten ser vi i v.7 at de renser profeten for synd slik at han kan stå for Guds åsyn.

Hos Esekiel møter vi fire livsvesener og beskrivelsen av disse minner mye om serafene selv om han ikke brukr dette ordet. Oppgavene er likevel mye det samme, lovprisning i himmelen.

Når det gjelder kjerubene forteller Bibelen at de har stor makt. I Esekiel 10 er de beskrevet ved at de har vinger, hender og føtter. De vokter under Guds trone, mens serafene svever over denne. Samtidig er dde med og gir Gud æren. Skjønt disse engletypene virker litt mystiske og tilhører hver sin kategori, er de sammen i forherligelsen av Herren.

Englenes tjeneste
I det nye testamentet går det klart fram at engler har et personlig forhold til deg og meg. jesus sier i Matt.18,10 at vi alle har vår egen engel som alltid ser Faderens ansikt. De omgir oss selv om vi ikke merker det eller forstår hvilken nytte vi har av dem. Det skal en dag bli åpenbart, 1.Kor.13,11ff.

Gud har gitt sine engler ordre om å tjene hans folk. Det er gjennom dem Gud sender sine bønnesvar når noen roper til ham. Det er englene som kjemper imot den onde når han forsøker å hindre en frelsessøkende å få møte Jesus. Uten denne innsatsen ville vanskelige stunder vært verre, og de slutter ikke å tjene deg etter at du er blitt frelst. Englene har stor betydning for våre liv som kristne, men vi skal være klar over at de er våre tjenere og derfor ikke skal tilbes eller kontaktes av oss. I Kristus trenger vi ingen mellommann for å nå inn til Guds hjerte og det er bare han som skal gi englene befaling.

Det er Gud selv som skal ha all oppmerksomhet og ære, for det er han som har skapt englene og gitt dem sine oppgaver. De sendes ut for å realisere Guds løfter. De leder an i lovsangen som også vi kan slutte oss til, og de er med på å bekjempe den onde og hans hær liksom vi gjør.

Nød læreren naken kvinne å spinne

2007-10-06T22:44:00.000+02:00

(Mark. 7,24-30) Noen mennesker setter seg ned i stum fortvilelse når problemene hoper seg opp. Andre har en driv i seg til å tviholde på den minste antydning til håp. Vi leser i avisene om barn som forsvinner. Når foreldrene aldri gir opp å lete, er det fordi de elsker barnet sitt så høyt at de nekter å gi opp håpet. Dette skriftavsnittet forteller om en god mors omsorg for en alvorlig syk datter. Hun gir seg ikke selv om Jesus i starten er ganske avvisende.

”Jeg slipper deg ikke før du har velsignet meg.” (1.Mos. 32,26) Det sa Jacob til Gud i Det gamle testamentet etter at de hadde kjempet hele natten og Gud måtte slå ham over hofta for å bringe ham i kne. Er det noe Gud ikke kan stå for, så er det folk som alltid ser etter muligheter selv der hvor natta er som svartest. For de vet å sette pris på velsignelsen lyset er når det blir slått på.

Publisert av Bibelleseringen i Norge, Siesta - uke 40: www.bibelsiesta.no

Velsignelsen ligger i innerlomma

2007-10-05T22:29:00.000+02:00

(Mark. 7,14-23) Selv om skriftlærde og fariseere altså kunne være en pest og en plage for Jesus, er det ingen som kan ta fra dem at de tok Guds ord på alvor. Derfor sier ikke Jesus at det er feil å gjøre det rette, men det mister hensikten hvis du stiller så strenge krav til deg selv at du gjør livet surt for alle omkring deg. Verdens største formue gjør ikke onkel Skrue lykkelig og det går stort sett ut over Donald.

Ingen mennesker lever ikke alene for seg selv. Ingenting av det du gjør har effekt bare på deg. Hvis du har en dårlig dag, smitter det garantert på alle som er rundt deg og etter hvert er det kanskje ikke så mange. Derimot er det deilig å være til stede når noen er i perlehumør, for der er det mye latter og moro. Da har det mindre å si om vedkommende ikke lukter sjampo og deodorant. Ingenting av det vi leser i vers 21 og 22 gjør meg glad og lykkelig. Derfor synes Jesus at jeg heller skal satse på det som gjør at både jeg og andre har det bra.

Publisert av Bibelleseringen i Norge, Siesta - uke 40: www.bibelsiesta.no

Å treffe midt i feil blink er fortsatt total bom

2007-10-04T00:52:00.000+02:00

(Mark. 7,5-13) Jeg husker ennå ansiktsuttrykket til skiskytteren som ledet inn på standplass og feide ned fem blinker på et blunk. Men tross feilfri skyting fikk han likevel fem strafferunder. Han hadde skutt på feil skive og hele løpet var ødelagt. De skriftlærde på Jesus tid var fullstendig hekta på regler. Det gikk så langt at de mente det var bedre å gi en gave til tempelet enn å hjelpe til hjemme. Jesus var ikke enig.

Det er en verden av forskjell på å vite og å forstå. Jeg har møtt mange som er så sprenglærde at de minner mest om vandrende bibelordbøker. Jeg blir helt matt av hva de kan og hva de husker. Men likevel stokker det seg for dem når kunnskapen skal brukes i hverdagen. Ole Brumm vet derimot at han er en bjørn med ganske liten forstand, men han er likevel den beste vennen Kristoffer Robin og Nasse Nøff har. For Brumm er flink til å leve.

Publisert av Bibelleseringen i Norge, Siesta - uke 40: www.bibelsiesta.no