Matteus 1,18-25 (Siesta 4-2010, del 2:6)
Ved alle høytider dukker det opp bøker, artikler og TV-programmer som presenterer sensasjonelle avsløringer om Jesus. Det gjelder særlig ting som setter spørsmålstegn ved Bibelen eller kristen tro. Men vanligvis er det ikke noe nytt i det hele tatt. Journalisten har bare funnet fortolkninger og synspunkter som er lite kjent fordi de har lite for seg. Bibelen er tross alt blitt gransket veldig nøye av veldig mange både innenfor og utenfor kirken i nesten to tusen år.
For forskjellene dreier seg ikke om selve saken; At Jesus ble født. Detaljene omkring hvor, når og hvordan blir først viktige når du ser på hvem tekstene er skrevet for. Mange av «feilene» er resultat av ulik vektlegging. Se bare på diskusjonene etter en fotballkamp. Man skulle ofte ikke tro folk hadde vært på samme sted. Bibelen er skrevet for oss, men ikke til oss. Vi lever et annet sted, i en annen tid og stiller andre spørsmål. I tillegg har vi fått så tunge og inngrodde tradisjoner inn med morsmelka at vi fort leser inn ting det faktisk ikke står noe om.
Les mer:
Jon Arne Karstensen: Juleevangeliet er fullt av feil
05 oktober 2010
04 oktober 2010
Kan vi stole på at Bibelen er sann og ikke oppdiktet?
Matteus 11,13-15 (Siesta 4-2010, del 1:6)
Troverdigheten er en utfordring for alle historiske verk. Det finnes mindre enn femti kjente deler av beretningen om Cæsars krig mot gallerne. Men vi har mange tusen bibeldeler som sammen bekrefter Bibelen slik vi leser den i dag. Selvsagt er dette kopier av kopier av kopier igjen, men noen av dem kan være så gamle at den som skrev bare var noen generasjoner unna originalen. Kopieringen foregikk for hånd der skriftene skulle brukes, og man brukte ikke dyrebare ressurser på tull og tøys. Derfor var det bare det riktige og viktige som ble fornyet.
Bibelen er ikke én manns verk og den har ikke blitt til i et vakuum. Det gamle testamentet er et samlet vitnesbyrd om Guds og menneskenes felles vandring gjennom historien, fortalt og gjenfortalt av generasjoner. I det nye testamentet inntar Jesus plassen profetiene hadde i GT, men det er fortsatt de troende som passer på og bærer budskapet videre. Men du kan ikke bevise at Bibelen er sann. Du må lese den, løfte blikket, bruke hodet og se om det står til troende.
Les mer:
Torleif Elgvin: Dødehavsrullene og menigheten bak dem
Troverdigheten er en utfordring for alle historiske verk. Det finnes mindre enn femti kjente deler av beretningen om Cæsars krig mot gallerne. Men vi har mange tusen bibeldeler som sammen bekrefter Bibelen slik vi leser den i dag. Selvsagt er dette kopier av kopier av kopier igjen, men noen av dem kan være så gamle at den som skrev bare var noen generasjoner unna originalen. Kopieringen foregikk for hånd der skriftene skulle brukes, og man brukte ikke dyrebare ressurser på tull og tøys. Derfor var det bare det riktige og viktige som ble fornyet.
Bibelen er ikke én manns verk og den har ikke blitt til i et vakuum. Det gamle testamentet er et samlet vitnesbyrd om Guds og menneskenes felles vandring gjennom historien, fortalt og gjenfortalt av generasjoner. I det nye testamentet inntar Jesus plassen profetiene hadde i GT, men det er fortsatt de troende som passer på og bærer budskapet videre. Men du kan ikke bevise at Bibelen er sann. Du må lese den, løfte blikket, bruke hodet og se om det står til troende.
Les mer:
Torleif Elgvin: Dødehavsrullene og menigheten bak dem
24 september 2010
Ut av vanens makt
Tekst for 18. søndag e. pinse, Johannes 8,31-36
- Kjell Aukrust er eller skal bli maler - Går på malerskole. Slipp ham inn! Med denne korte meldinga, handskriven på ein lapp, fortel Kjell Aukrust i biografien sin at han slapp inn på Frogner stadion. Der fekk han sjå skøyteløparen Ivar Ballangrud sette ny verdsrekord på 5000 meter i 1936. Lappen var skriven av den legendariske kunstnaren Henrik Sørensen. Riktignok var den myndige meldinga mynta på Kunst- og handverksskulen, men ein idrettsinteressert Aukrust så sitt snitt til å prøve lykka. Det gjekk, for alle visste kven Henrik Sørensen var, og han hadde ein slik autoritet at hans ord gjaldt som lov langt utover omgangskrins og fagområde.
I våre dagar har respekten for slike autoritetar krympa voldsomt. Sjølv ein kulturminister på offisielt besøk må pent betale for seg i Fjærlandsbommen, og riksavisane kasta seg over kronprinsen då han dro ut i båt utan redningsvest. Men på andre område har tradisjonar og vanetenking eit godt tak på oss. For å halde oss til Aukrust, så bur det ein Ludvig i oss alle. Pinnsvinet frå Flåklypafilmen er inngrodd pessimist og redd for gjennomgripande forandringar. Difor vekte innføringa av fargefjernsyn i si tid hard debatt, og det var ikkje nordmenn som var først ute med plastski, skøyting i langrenn eller V-stil i hopp. Vi likar å halde stilen.
Men form kan aldri erstatte innhald. Sjølv stolte tradisjonar blir ei tvangstrøye om vi mister den opprinnelege meininga av syne. Hos israellittane var Guds løfte om frelse uløseleg knytta til slektskapet med Abraham. Men dette gjorde samtidig vanskeleg å sleppe Abraham då Gud oppfylte løftet gjennom Jesus. Historielause tradisjonar er ikkje bare meningslause, dei held oss att i fortida og stenger for framtida. Det er ikkje fritt for at vi gjennom kyrkjehistoria óg kan ha hengt vel mye pynt på treet, i beste meining og med ein god tanke bak. Men søndagens tekst utfordrar oss til å møte Jesus ansikt til ansikt, heilt utan filter. Det er han som er viktig, ikkje alt det andre.
God helg og Guds signing
- Kjell Aukrust er eller skal bli maler - Går på malerskole. Slipp ham inn! Med denne korte meldinga, handskriven på ein lapp, fortel Kjell Aukrust i biografien sin at han slapp inn på Frogner stadion. Der fekk han sjå skøyteløparen Ivar Ballangrud sette ny verdsrekord på 5000 meter i 1936. Lappen var skriven av den legendariske kunstnaren Henrik Sørensen. Riktignok var den myndige meldinga mynta på Kunst- og handverksskulen, men ein idrettsinteressert Aukrust så sitt snitt til å prøve lykka. Det gjekk, for alle visste kven Henrik Sørensen var, og han hadde ein slik autoritet at hans ord gjaldt som lov langt utover omgangskrins og fagområde.
I våre dagar har respekten for slike autoritetar krympa voldsomt. Sjølv ein kulturminister på offisielt besøk må pent betale for seg i Fjærlandsbommen, og riksavisane kasta seg over kronprinsen då han dro ut i båt utan redningsvest. Men på andre område har tradisjonar og vanetenking eit godt tak på oss. For å halde oss til Aukrust, så bur det ein Ludvig i oss alle. Pinnsvinet frå Flåklypafilmen er inngrodd pessimist og redd for gjennomgripande forandringar. Difor vekte innføringa av fargefjernsyn i si tid hard debatt, og det var ikkje nordmenn som var først ute med plastski, skøyting i langrenn eller V-stil i hopp. Vi likar å halde stilen.
Men form kan aldri erstatte innhald. Sjølv stolte tradisjonar blir ei tvangstrøye om vi mister den opprinnelege meininga av syne. Hos israellittane var Guds løfte om frelse uløseleg knytta til slektskapet med Abraham. Men dette gjorde samtidig vanskeleg å sleppe Abraham då Gud oppfylte løftet gjennom Jesus. Historielause tradisjonar er ikkje bare meningslause, dei held oss att i fortida og stenger for framtida. Det er ikkje fritt for at vi gjennom kyrkjehistoria óg kan ha hengt vel mye pynt på treet, i beste meining og med ein god tanke bak. Men søndagens tekst utfordrar oss til å møte Jesus ansikt til ansikt, heilt utan filter. Det er han som er viktig, ikkje alt det andre.
God helg og Guds signing
Skrevet for Firda og publisert der 24.09.2010
Abonner på:
Innlegg (Atom)