Job 20 - Ekstremsport på troens grunn

Tekstbetraktning over Job 20

Generalisering er en risikosport når man bedriver det på troens grunn. Som de to forgående talerne mener Sofar at «juksa viser seg». Ingen ugudelige vil lykkes i lengden og sykdom og ulykke er i seg selv Guds straff. Det er en ulykkelig tendens som finnes innen alt trosliv å ville skjære alt man ikke liker over en kam, og lukke øynene for det som ikke passer inn vårt forenklede idealbilde.

Gud har skapt en verden av mangfold. Den er full av futt og fart, farger, former, lyder og alle slags dufter. Ikke alt dette er uten videre like tiltalende, men hva så? Sofar har rett i at det er et stress å lyve på seg suksess. Lever man på en løgn, må man huske hva man har sagt til hvem, hvor og når for ikke å forsnakke seg. Det kan bryte ned den sterkeste på mye mindre enn en menneskealder. Men å trekke det dit hen at den ulykkelige alltid har syndet? Nei, den blir for drøy.

Vi går glipp av mye skjønnhet hvis vi ser verden bare i svart-hvitt. Mange velsignelser er også uoppnåelige hvis vi aldri våger å slippe maska, hevde upopulære synspunkter eller gå en mil ekstra når det trengs.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

Job 19 - En god taper viser sin styrke

Tekstbetraktning over Job 19

På beundringsverdig vis holder Job fatningen etter runde på runde med kvasireligiøs filleristing. Han har ikke mye igjen å skryte av, men tviholder med beundringsverdig kraft på overbevisningen om at Gud tross alt ikke har forkastet ham. Jeg tror jeg ville ha omskrevet det skalden Snigle-Halle sa til kong Harald Hårdråde til noe slikt som «Drep meg, venner, men ikke med ord.» Taleflommen de serverer Job er like lite matnyttig som grøten kongen bød sine menn på.

Et feiltrinn sjelesørgere kan begå er at de i sin iver etter å hjelpe slutter å lytte til hva som egentlig blir sagt, og henger seg opp i det de tror de hører. På den måten skapes flere sår enn de leger. Med slike leger skal man ha jernhelse for å være syk. Ofte er det enkle best, selv om det ikke høres høres like overbevisende ut. Av og til er man henvist til å tro på tross av heller enn på grunn av.

«Jeg vet at min gjenløser lever!» Takk skal du ha, Job, for at du klarte å levere denne kraftsatsen. Det er ingen skam å klamre seg til et halmstrået når Gud holder i den andre enden. «Jeg priser deg, Far, himmelens og jordens herre, fordi du har skjult dette for de vise og forstandige, men åpenbaret det for de umyndige.» Matt 11:25

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten

Job 18 - «Altså er mor Nille en sten»

Tekstbetraktning over Job 18

Neste kamerat, Bildad, står på talelisten og fortsetter belæringen av stakkars Job der Elifas avsluttet. Resonnementet er som hentet rett ut av Holbergs teaterstykke Erasmus Montanus. «En sten kan ikke fly. Mor Nille kan heller ikke fly. Altså er mor Nille en sten!» Bildad oppfatter tap av ære, helse og velstand som et uttrykk for at Job bak en fin fasade har vært er et ugudelig krek hele tiden. Derfor har Gud trukket tilbake sin velsignelse.

Men det er en logisk kortslutning. Så enkelt kan vi ikke gjøre et komplisert samspill i skaperverket. Det er livet og Guds kjærlighet mennesket ble velsignet med ved skapelsen, ikke diverse frynsegoder livet kan bringe med seg når alt annet klaffer. Det er sant at vi kan komme til Gud som til en far med alle våre ønsker og behov. Men Han er ikke en maskin som automatisk utbetaler materielle velsignelser bare vi taster inn en moralsk riktig kode.

Vi skal vokte oss vel for å gå i den samme tankefella som vennene til Job. Ingen blir en barmhjertig samaritan ved å følge deres eksempel. Vi befinner oss i hverandres varetekt, og en manns ulykke kan like godt skyldes en kald skulder fra andre som egen uforstand.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten