13 mai 2006

Joh. 15,10-17 - Berre allminneleg folkeskikk

Andakt for fjerde søndag etter påske, tekstrekke II
Joh 15,10-17 - www.bibelen.no

I desse brannfarlege tideneeit knusktørt Vestland trår mannskap frå brannvern, sivilforsvar, heimevern og andre til for å redde liv og verdiar når skog- og lyngbrannar raser. Dei risikerer eige liv og helse utan å tenkje på kor mykje eller lite dei likar skogeigaren eller om dei berre skal late huset til ein kranglete nabo bli tatt av flammane. På ein leir eg var med på for mange år sidan samla vi kvar morgan speidarane i små grupper der dei skulle snakke saman om deler av Speidarlova knytt opp til tekster frå Bibelen. Søndagens tekst frå Johannes evangelium var knytt til «Ein speidar er hjelpsam og viser omsyn.». I gruppa mi hadde eg to gutar som slett ikkje trivdes i lag. Det var ei utfordring for meg som leiar å handskas med desse to som snudde ryggen til kvarandre hvis dei ikkje hadde noko å slåst om. Men innerst inn budde noko anna. «Om den tosken der skulle ramle i vannet og helde på å drukne er det klart at eg ville prøve å redde han sjølv om eg ikkje likar trynet på han» sa plutseleg den ein mens den andre nikka stilt. Dei hadde forstått det.

Ingen av oss er villige til å avskrive det når Jesus ber oss om å elske kvarandre. Det er djupt grunnfesta i oss gjennom århundrer med forkynning i kyrkja og heime. Ja, faktisk før den tid òg. Sjølv i den hardbalne og heidenske vikingtida var truskap og venskap heidra som dyder. Om uvenskapet stakk aldri så djupt blei ei hand strekt ut om livet sto på spill. Heile den norske kulturhistoria, både før og etter kristning og reformasjon, er prega av dette; Vi skal tar vare på kvarandre, hjelpe kvarandre og ikkje stikke kjepper i hjula for kvarandre. Folkeskikk kallar vi det til dagleg og det gir seg mellom anna utslag i noko så særnorsk som organisert dugnadsarbeid.

Det kan lett dra seg eit gravalvor inn over oss når det blir snakk om elske kvarandre. I alle fall når Jesus blander seg opp i det. Det skal liksom vere noko guddommeleg altoppslukande og fullstendig sjølvutslettande. Det blir absolutt og heilt utan utvegar; At vi skal elske alle like høgt og like inderleg som dei næraste heile tida. Eg trur ikkje det er meininga. Vi menneske er skapte med eit så stort mangfald at alle ikkje kan gå like godt saman til ei kvar tid og på kvar plass. Sjølv Jesus ga uttrykk for at det var somme han ikkje heilt klarte å spele på lag med. Men til sjuande og sist døyde han og sto opp at for dei òg. Så om du klarar å halde følgje med speidarguten så er det verste gjort. Då har du kjærleiken i deg som overvinn mistru og svik. Det er Guds bod gjennom Jesus, og du kan løfte hovudet med godt samvit.

God helg og Guds signing!
Publisert i Firda 12. mai 2006 © Jan Roar Sekkelsten

24 februar 2006

Joh. 12,24-33 - Kor e' alle helter hen?

Andakt for søndag før faste, tekstrekke II
Joh 12,24-33 - www.bibelen.no

OL i Torino går mot vegs ende og i riksmedia begynner desperasjonen over tapte gullmedaljar å spreie seg langt utanfor sportsredaksjonane. Nokon meiner at vintersportsnasjonen Noreg ikkje har fått det vi fortente. Atter andre meiner tvert om at det var akkurat det vi sjølgode ski- og skøytenerdar frå Noreg fekk.
Jan Eggum, som eg har lånt overskrifta frå, saknar heltane sine frå barndommen og ber tynt om at Supermann og Zorro skal komme tilbake for å hjelpe han med tapt kjærleik og knuste illusjonar. Frå tusentals TV-stolar lyder sukk og forbitring som påkallar Wirkola, dei fire S-ane, Oddvar Brå og Bjørn Dæhli.

Men slike bøner er nok fånyttes. Pondus og Nemi har tatt over serierutene til dei gamle superheltane, medan Brå og Dæhli nok er i Torino, men berre for å selje ski og kle. Dei kjem ikkje tilbake i sporet.
Då er det annleis med Jesus. Han er det umulig å bli kvitt anten du likar han eller ikkje. Over to tusen år etter at orda i søndagsteksten blei uttalte ber millionar av menneske korset som ei gullmedalje, og pyntar hus og heim med det som var eit torturinstrument.
Snakk om å vende eit nederlag til siger. Aldri før i historia har det vore så mange truande kristne på jorda som no. Og Jesus trekkjer framleis folk frå alle verdsdelar.

Dette skjer trass i at kyrkjehistoria ikkje har vore nokon dans på roser. Romarar, grekarar og andre gjorde sitt beste for å utrydde dei kristne forsamlingane i den første tida. Då det ikkje gjekk prøvde keisarane å kjøpe opp kyrkja og sette seg sjølv i høgsetet, men heller ikkje det var nokon varig suksess.
Seinare splitting, forfølging og lovforbod har heller ikkje fått inn noko avgjerande slag. Det er fordi ingen kan sjå bort frå Jesus, sjølv ikkje dei som ikkje likar religion og heller ikkje trur på eit liv etter døden.

Vi har eit idol som har vunne over døden og ikkje bleiknar i møte med filosofi eller vitskap. Dessutan får han aldri formsvikt og kjem heller ikkje til å legge opp av mangel på motivasjon.
Og takk for det!

God helg og Guds signing.

Publisert i Firda 24.02.2006 © Jan Roar Sekkelsten

10 februar 2006

1. Mos 11,1-32 - Om att og om att

Tekstbetraktning over 1. Mos 11,1-32

Så ble det ikke slutt på problemene etter flommen, om Gud hadde tenkt det. Etterdønningene etter syndefallet la seg ikke, selv om vannet trakk seg tilbake fra jorden. Ikke før var menneskeslekten trygt tilbake på tørt land, så skulle et bokstavelig talt himmelstormende prosjekt prøve å gjøre Skaperen rangen stridig. Men tålmodig som han er, holdt Gud regnbueløftet sitt. Denne gangen ble opprøret bare druknet i språkproblemer, og med hvert sitt språk fordelte en frustrert menneskeslekt seg utover kloden.

Man skulle tro at Gud nå hadde lært at menneskene på jorden var dårlige og upålitelige partnerer. Men Gud er ikke bare tålmodig, han elsker menneskene så inderlig selv ikke gjentatte feiltrinn kan holde ham borte fra dem. Tross alvorlige tilbakeslag leter han opp nye, fortrolige venner og henter dem inn til sin tjeneste. Det viser oss virkelig en far å se opp til. Han lar ugagnskråkene smake konsekvensene av problemene de steller i stand, men han er fremdeles glad i dem. Det finnes grenser for hva slags oppførsel han aksepterer, men han avskriver ingen som vil komme hjem igjen. Og i Ur i Kaldea fant han en han kunne stole på.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten