Tekstbetraktning over Markus 4, 26-34, såmannssøndag, 5. februar 2012
-De’ e’ itt’no som kjæm tå sæ’ sjøl. Læraren min på ungdomsskulen sto framme ved tavla og forsøkte å få 28 austlendingar i tenåra til å gjere ein innsats. Han siterte altså Hans Rotmo for å mane fram arbeidslyst og innsatsvilje nok til å få ein ståkarakter i sidemål, som for oss var nynorsk. Eg er ikkje sikker på om han nådde inn, for vi trudde ikkje at nokon av oss ville få bruk for kunnskap om kløyvd infinitiv og a-endingar. For min eigen del var det lite hjelp i dei gramatikalske utleggingane hans. Eg måtte finne min eigen veg. Med blanke ark og eksamensoppgåva foran meg var det språkøret som redda meg; Korleis ville dei sagt det på radio og TV?
Det var desse små frøa frå Totto Osvold i Nitimen, Herbjørn Sørebø i Dagsrevyen og hallodama Ragnhild Sælthun Fjørtoft som vokste seg store nok til å hauste ein M i karakterboka. Eg var nok litt sær som faktisk likte å høyre nynorsk og beit meg merke i det. Eventyret om Askeladden og prinsessa ingen kunne målbinde byggjer på akkurat det same. Kven kunne ane kva nytte han skulle få for alt det rare han plukka med seg undervegs. Alt liv startar i det små og veks på seg etterkvart. Somme tider er det vanskeleg å sjå at det er grunnlag for liv i det heile. Men er det berre luft, lys og vatn, så vil det før eller sidan slå ut i full blomst. Det kjem opp, nesten av seg sjølv, og blir berekraftig.
Ein iskald fredag i starten av februar mykje sjå mørkt ut, men om berre få veker vil snøklokkene bryte seg opp gjennom brøytekanten og varsle ein ny vår. Det går av seg sjølv om berre frøet har kommet i jorda. Vi treng ikkje vite kvifor eller korleis. Vi kan ikkje lære frøet noko, og ingen av oss kan trekkje eit strå opp av jorda om vi vil aldri så mykje. Du må gjerne ha både ambisjonar og store draumar, men hardt arbeid er ikkje alltid nok. Du kjem alltid lengst ved å byggje på det som fell naturleg for deg. Gud har velsigna deg med eigenskapar som berre ventar på å få springe ut. Det finnst ein plass og ei tid for alt, og berre du kjenner det når du er på rett veg, til beste for deg og alle rundt deg.
God helg og Guds signing.
Opprinneleg skrive for Firda og publisert der fredag 03.02.2012
Viser innlegg med etiketten vekst. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vekst. Vis alle innlegg
03 februar 2012
05 september 2011
Veien opp og fram er alltid en motbakke
Siesta uke 36-2011: Jakobs brev 1,1-2,7
Hvem er Jakob? Det kan diskuteres, men lillebroren til Jesus som ble leder for menigheten i Jerulsalem er en god og ganske akseptert kandidat. Hele brevet er et oppgjør med det som kalles dobbeltmoral, altså en holdning om det er det indre som teller. Hvis jeg bare tror det rette inni meg, kan jeg oppfører meg som jeg vil. Med andre ord; «Gjør det jeg sier, ikke se på hva jeg gjør.» Sånn kan det ikke være i menighetene, mener Jakob, og tar opp flere praktiske eksempler.
Jesus om det samme:
I Matteus 7 tar Jesus opp mye av det samme; Ikke alle er det de utgir seg for, og at det alltid er en sammenheng mellom det indre og det ytre. Og når vi mennesker skjønner vitsen med å være gode med hverandre, så kan vi være dønn sikre på at Gud skjønner det. Så vær ærlig med deg selv og andre, og bruk tida på det som er viktig.
Jakobs brev 1,1-4
Det er mange som skriver dikt for skrivebordskuffen. Dikt som inneholder flotte tenker, dype refleksjoner og gode poeng. Men nede i skuffen får ingen andre glede av dem. Det er litt skummelt å la andre få lese det du har på hjertet. Kanskje vil de le av det. Kanskje vil de finne feil og kritisere det. Men aller verst er det hvis det ikke gjør inntrykk i det hele tatt.
På Jakobs tid var det få kristne. De hadde ingen lang historie eller innarbeidet tradisjon å støtte seg til. Derimot møtte de motstand, mobbing og fordømmelse nesten hvor de gikk. Da var det like fristende som i dag å feie troen under teppet og heller jatte med de andre. Men gjør vi det, kommer vi til å bli like bleike og slappe som det gresset som havner i skyggen. Både gress og tro trenger lys, luft og litt motstand for å vokse seg sterkt.
Skrevet for Bibelleseringen og publisert i bibelleseplanen Siesta uke 36-2011
Hvem er Jakob? Det kan diskuteres, men lillebroren til Jesus som ble leder for menigheten i Jerulsalem er en god og ganske akseptert kandidat. Hele brevet er et oppgjør med det som kalles dobbeltmoral, altså en holdning om det er det indre som teller. Hvis jeg bare tror det rette inni meg, kan jeg oppfører meg som jeg vil. Med andre ord; «Gjør det jeg sier, ikke se på hva jeg gjør.» Sånn kan det ikke være i menighetene, mener Jakob, og tar opp flere praktiske eksempler.
Jesus om det samme:
I Matteus 7 tar Jesus opp mye av det samme; Ikke alle er det de utgir seg for, og at det alltid er en sammenheng mellom det indre og det ytre. Og når vi mennesker skjønner vitsen med å være gode med hverandre, så kan vi være dønn sikre på at Gud skjønner det. Så vær ærlig med deg selv og andre, og bruk tida på det som er viktig.
Jakobs brev 1,1-4
Det er mange som skriver dikt for skrivebordskuffen. Dikt som inneholder flotte tenker, dype refleksjoner og gode poeng. Men nede i skuffen får ingen andre glede av dem. Det er litt skummelt å la andre få lese det du har på hjertet. Kanskje vil de le av det. Kanskje vil de finne feil og kritisere det. Men aller verst er det hvis det ikke gjør inntrykk i det hele tatt.
På Jakobs tid var det få kristne. De hadde ingen lang historie eller innarbeidet tradisjon å støtte seg til. Derimot møtte de motstand, mobbing og fordømmelse nesten hvor de gikk. Da var det like fristende som i dag å feie troen under teppet og heller jatte med de andre. Men gjør vi det, kommer vi til å bli like bleike og slappe som det gresset som havner i skyggen. Både gress og tro trenger lys, luft og litt motstand for å vokse seg sterkt.
Skrevet for Bibelleseringen og publisert i bibelleseplanen Siesta uke 36-2011
Abonner på:
Innlegg (Atom)