Viser innlegg med etiketten bønn. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten bønn. Vis alle innlegg

01 februar 2014

Bønesvar er så mangt

Luk 2,22-40
Tekst for søndag 2. februar 2014
Regnet plaska ned i dagevis og elvane gjekk over breddene. Men den fromme mannen stolte på Gud, så han brydde seg ikkje om flaumvarselet. I staden takka han Gud for løftet om frelse frå alt vondt. Sjølv ikkje med vatn innover golvet oppetter veggane svikta tilliten til Gud. Etter å ha sendt bergningsfolk i båt avgarde, trakk han opp i andre høgda og fortsatte å be. Og vatnet steig. Endå eit redningslag blei avvist, sjølv om han no måtte opp på taket for å komme unna vatnet. Mens han satt der, kom dei med eit helikopter. Men mannen sende dei vekk, for Gud skulle berge han. Så han heldt fram med å be til huset braut saman og han drukna. Dermed kom han til himmelen og møtte St. Peter i porten. -Kvifor berga de ikkje livet mitt, klaga han. St. Peter såg på mannen, rista lett på hovudet  og sa: Var ikkje flaumvarsel, to båtar og eit helikopter nok?
Bønesvara du treng kjem heller ikkje fiks ferdige,
men veks fram gjennom tru og tillit

Forteljinga ovanfor er ei skrøne og ein karikatur. Men som i alle gode karikaturar er hovudlinene lette å kjenne att sjølv om særtrekka er overdrivne. Vi ønskjer oss bønesvar som passar våre planar og forventingar, og endar opp med å ha augene stivt retta mot himmelen mens Gud ryddar vegen framfor føtene våre. Der står vi og lurar på kvifor det ikkje skjer noko. Lenge gjekk eg og venta på det store Kallet, den himmelske visjonen med englar, basunar og heilag overtyding. Det kom aldri. Men eg lærte å ta små steg i tru og tillit, og sidan telle opp stadfestingane eller justere kursen.


Løftet om ein kommande frelsar går som ein raud tråd gjennom heile det gamle testamentet. Det gjorde at Israel holdt ut og holdt saman. Det var dette løftet forbedarane Simeon og Anna som vi møter i teksten, levde for å sjå bli oppfylt. Dei var heldigvis opne for Guds måte å gjere ting på. Så mens andre venta ein hærførar og ventar framleis, såg dei frelasaren komme i det nyfødde barnet til Josef og Maria. Bønesvara du treng kjem heller ikkje fiks ferdige, men veks fram gjennom tru og tillit. Så hvis du synes det er smått det Gud har gitt deg, så  fatt mot. Det er fordi han har tru på deg.


God helg, og Guds signing

Opphaveleg skriven for og publisert i Firda fredag 31. januar 2014

26 april 2013

Kjent og elska

Til ettertanke, 6. søndag e. påske 28. april 2013
Preiketekst: Johannes 17,6–11

Alle ønsker seg eit godt ettermæle. Det er ikkje lett, for ikkje noko held seg så lenge som eit dårleg rykte. Er du riktig uheldig, går det ikkje berre ut over deg sjølv, men óg dei du er glade i, arbeidsplassen eller til og med heimstaden din. Vi blir gåande som ein slags ambassadørar for alt vi engasjerer oss i. Eit namn er altså ikkje berre ein merkelapp for å kunne skilje Per frå Ola når vi snakkar om dei. Det er alt du veit og kjenner til om nokon. Eit ansikt, eit namn og eit omdøme som omverda plukkar opp og legg seg på minne, på godt og vondt.

Etter det forferdelege bombeåtaket mot løparar og tilskodarer i Boston fekk ein ambassadør det frykteleg travelt. På Facebook og Twitter forveksla den jamne amerikanaren Tsjetsjenia som dei mistenkte gjerningsmennene kom frå, med Tsjekkia. Difor måtte den tjekkiske ambassadøren rykke ut i media for å oppklare den uheldige samanblandinga. Som ambassadør var jobben hans å vere eit ansikt og eit namn for heimlandet, og rykke ut mot øydeleggjande misforståingar. Samstundes skal han hjelpe leiinga i heimlandet å forstå viktige hendingar i landet han er utsendt til. Ambassadørar har ansvar i to retningar.

Preiketeksten på søndag er ein del av avskjedstalen Jesus held til disiplane. Her oppsumerar han kva oppdrag han har hatt og korleis han har søkt å løyse det. Han har gitt Gud eit ansikt, -openberra hans namn, og vist oss ein sann Gud i levande live slik ein god ambassadør skal gjere. Men han stoppar ikkje der. Han går lenger og forpliktar seg andre vegen óg. Etter at han sto oppfrå dei døde vende ambassadøren heim, og har gitt oss menneske eit ansikt og eit namn i Himmelen. Gud veit korleis det er å vere menneske. Vi er kjent, og elska!

God helg, og Guds signing!

Opprinneleg skriven for avisa Firda og publisert der fredag 26. april 2013

07 mai 2010

Allemannseige

Tekst for 5. søndag e. påske, Matteus 6,6-13 - www.bibelen.no
I desse konfirmasjonstider vender tankane ofte tilbake til min eigen konfirmasjon i 1978. Eg kjenner lite til korleis undervisninga i Den norske kyrkja er lagt opp i dag, men for meg verka den gongen tru og kyrkjesaker ganske kjedelege. Likevel var det der eg for første gongen opplevde at Gud ville ha merksemda mi. I ein time nemnde sokneprest Sverre Nesheim i Bamble eit skriftord som fekk meg til å vakne frå slumringa på bakerste benk. Eg måtte somle litt etter timen slik at dei andre i klassen ikkje skulle sjå at eg ba han ta det opp att for meg. Om det ikkje blei noko gjennombrot av det då, blei tydelegvis ei lita glo liggande til seinare.
Det andre eg minnest frå konfirmasjonen var at Bibelen kom ut i ny oversetting dette året. Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato. «Helliget vorde Ditt navn» skulle ut og «La ditt navn holdes hellig» skulle inn. Vi måtte lære dette heilt på nytt utan at vi syntest det blei så mykje lettare å fatte. Forventinga om at ein skulle kunne dette på rams var ein arv frå den gongen overhøyringa var eit tredjegrads forhøyr med heile bygda til stades. For ein stakkars konfirmant kunne desse orda frå Jesus vere redningsplanken. Om han eller ho ikkje hadde fått med seg så mykje anna, kunne dei i alle fall sitt Fadervår.

Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato. 
For Herrens bøn er eit felles eige for alle kristne, frå dei ortodokse kyrkjene via katolikkar, protestantar og inn i meir moderne avgreiningar. Om språk, teologi, historie og liturgi skiljer oss har vi denne bøna å samlast i. Som alle språk har óg bønespråket sine dialektar, men dei enkle setningane som Jesus lærde disiplane er sjølve kjernen i kva bøn går ut på. Det er ein fortruleg samtale der den som ber set seg på fanget til Gud Fader og fortel kva han har på hjartet. Det er ikkje noko trylleformular som ordnar mirakel av seg sjølv. Men det er greie knaggar å henge ord og tankar på i stunder der våre eigne ord ikkje strekk til og tankane ikkje heng saman. Ta dei og bruk dei. Det er allemannseige.
God helg og Guds signing.

Skrevet for Firda og publisert der 07.05.2010