Som et bål i vinternatten

Foto av nathamanath under Creative Commonslisens

Gud er som et bål, og det bålet brenner i en mørk og lun vinternatt. Månen som har lånt sitt lys fra sola, sender akkurat så mye lys at vi kan se oss rundt i en snødekket verden. Til tross for dette bleke lyset er det mørkt. Dette lyset varmer heller ikke. Det er kaldt og blålig. Men innved bålet er det strålende varme. Du kan kjenne den gode varmen fra bålet selv om du er et stykke unna. Det varmer for alle som kommer nær nok.

Innved Gud er det også lys. Dette lyset er rødlig i skjæret. Det varmer, og faktisk smelter snøen her så nær bålet. Og når vi kommer ordentlig nær kjenner vi at kulda slipper taket i kroppen. Musklene slapper av, lungene koser seg med varm luft og rimet i håret og på klærne forsvinner. Sinnet roer seg også når det får hvile seg ved flammene som virvler opp mot en nattsvart himmel. Varmen hjelper også på et frossent humør, og trøttheten blir til en god, søvnig ro. Hos Gud er det varme og hvile.

Det er der du er skapt til å være, innved Guds bål. Du er såvisst fri til å gå hvor du vil, men jo lenger unna du går, jo mer vil du merke at kulda dominerer. Men legg ikke skylda på bålet. Det er der det alltid har vært. Det sender sitt lys ut i mørket og roper «Her er lys. Her er liv. Her er varme.» Du har valget, og lever du ved Guds bål vil du kunne holde varmen, lyset og livet. Da kan du være en av dem som tar med seg av ilden, som en fakkel, og drar ut for å møte noen som trenger det du har funnet. Men ikke gå for langt. Fakkelen din vil ikke vare evig om du ikke vender tilbake til Gud og lar den få ny næring av flammene i bålet. Men da er du klar til en ny tur.

Lev nær Gud, så vil din gnist aldri slukne!

Lev nær Gud, så kan din gnist lede andre til bålet, lyset, varmen og livet!

Endeleg!

Tekst for 1. søndag i advent, Lukas 4, 16-22a - www.bibelen.no

Å, denne søndagen har vi venta på så lenge. Sjølv om eg tek til å bli vaksen og ungane er blitt så store at eg ikkje lenger veit kva som er populært i leikebutikken, sluttar eg aldri å glede meg til jul. Allereie når eg tek i bruk ein ny kalender etter ei veke med julemat, juleprat og julefest veit eg at der, på bakerste bladet, ventar ei ny jul med nye gleder. «Om ingen går i fella, men passer seg for den, skal alle om et år få feire jul igjen.» Berre vent!

For mange er ventetid ei liding sjølv om du ventar på noko godt. I skrivande stund går ein kjenning og ventar på å bli pappa for første gong. Han er rastlaus og sit heilt frampå kanten av stolane, klar til å springe. Eg veit kva han går gjennom, for eg har sjølv vore der tre gonger. Men det er ikkje alltid naudsynt ikkje dele forventingane for å kunne dele gledene. Eg syntes det var stas at Førde rykte opp til 2. divisjon tidlegare i haust, sjølv om eg personleg ser på fotball som ei landeplage. Opprykket var noko som mange har venta på og drøymt om lenge.

Då tala han til dei og byrja slik: «I dag vart dette skriftordet oppfylt medan de høyrde på.» Alle tala vel om han og undra seg over dei nådeorda som kom frå hans munn.

Men av og til, når vi har venta på noko frykteleg lenge, hender det at sjølve ventinga blir ein livsstil. Løftet om ein frelsar går som ein raud tråd tvers gjennom det gamle testamentet heilt frå 1. Mosebok. På Jesu’ tid hadde jødane venta så lenge på Messias at ventinga var blitt ein del av trua. Så då Jesus las frå Jesaja, ein av dei viktigaste profetiane, og sa at løftet no var oppfylt, fekk tilhøyrarane hakeslepp og blei sittande og glippe med augene. Det kom på dei som julekvelden på kjerringa. Mange nekta å tru det, og dei nektar framleis.

Men for oss er ventinga over. Postordrekatalogane med juletema kom i september, julemarsipanen har vore i butikkane sidan oktober og dei første julekalendrane dukka opp tidleg i november. Men denne søndagen kan vi tenne det første lyset, og så er adventstida i gang. For snikkarsonen i synagogen fór ikkje med laust prat. Gud held det han lovar.

God advent og Guds Signing!

---

Skrevet for Firda og publisert der 27.11.2009

Samtidig feirer vi at dette er innlegg nr. 100 i tekstarkivet. Man klapper seg ydmykt på skuldra og sier «flink gutt».

Altfor mye kjekt å ha

Tekst for søndag 20. september 2009: Matt. 6,24-34 - www.bibelen.no

«Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde? Og hvorfor er dere bekymret for klærne? Se på liljene på marken, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem.» - Matt. 6,27-29

Det var moro å vere på konsert med Øystein Sunde i Førdehuset fredag for ei veke sidan. Han er framleis ein glimrande gitarist og minst like kjapp i kjeften no som han var for førti år sidan. Som få andre maktar han å sette ein humoristisk diagnose på oss nordmenn. Du kjenner deg att i songen om alt vi skaffar oss eller tek vare på fordi det, ja nettopp, kan vere veldig kjekt å ha. Det er tre grunnar til at vi skaffar oss alt dette, seier han. Det er fordi vi treng det, fordi vi trur vi treng det, og for å gjere naboen misunneleg. Det er viktig å ha overtaket.

Slik er loftet vårt blitt ein kombinasjon av museum og arkiv. Opp dit har vi gjennom gode år putta mest alt som vi har vokse i frå, slutta å bruke og ting som rett og slett er for gode til å kvitte seg med. Det kan jo tenkjast at vi får bruk for det ein dag. Men no er det fullt, og vi må ta harde avgjerder om kva vi skal behalde og kva som må ut. Eg blir stressa av å ta slike valg, og ønskjer av og til at eg kunne byte plass med kattane i huset. Dei kan liggje å dra seg heile dagen utan å ofre rotet ein tanke. Dei har ikkje noko budsjett å passe, ingen rekningar som forfell eller ambisiøse planar for framtida. Dei søv, dei et, tek ein snurr ut før dei kjem inn att og sloknar på sofaen.

Det er vanskeleg å velgje. Valkampen var sterkt prega av bekymring, men óg forventning. Det høyrdes ut som det ikkje måte på kor elendig det står til her i landet. Samtidig var det heller ikkje måte på kor bra det vil bli om berre dei rette kjem til makta. Eg trur alle partia er i stand til «å redde Noreg» berre vi vaknar opp og skjønar at dei siste tretti åra har vore ein draum. Det er ein god ting å ta vare på det Gud har velsigna oss med, men å gøyme det bort for å halde andre unna vil han ikkje vere med på. Sjansen for at vi har for mykje er større enn at det blir for lite. Det heile dreier seg om leve i tru og tillit.

God helg og Guds signing!

---

Publisert i firda.no, fredag 18. september 2009