Aldri så gal at det ikke er godt for noe

2. Mos. 11,1-10:
(Logos 1-2009, del 11:11)
Det var egentllig synd på egypterne som hadde en sånn stribukk til konge. Han dro hele landet med seg ned i elendigheten mens han landeplagene drev ham fra skanse til skanse. Det var ikke alle som delte hans syn. Mange husket sikkert Moses som en prins. Men farao var konge, og til sjuende og sist var det han som måtte gi israelittene grønt lys. Og det satt forferdelig langt inne.

Moses hadde også gått en lang vei i denne prosessen. Fra å være fylt av komplekser og dårlig selvtillit, framsier han med fynd og klem profetien om at alt førstefødt i Egypt skal dø og at faraos folk skal bønnfalle dem om å dra. Tvekampen med farao var god trening for ham når han skulle lede folket ut i ødemarka.

Alle trenger å se Gud handle, ellers tror noen at de ustraffet kan gjøre som de vil, mens andre føler seg alene og forlatt. Vi troende trenger å kjenne Guds ord og vilje gjennom lesning, forkynnelse og bønn. Bare da kan vi se det som skjer med Hans øyne og sette ord på det for de blinde og døve.

Mørket senker seg

2. Mos. 10,21-29:
(Logos 1-2009, del 10:11)
Lys er et grunnleggende behov. Isolerer du et menneske i totalt mørke, vil det gå fra forstanden i løpet av kort tid. Helt isolert var ikke egypterne da lyset forsvant, men de turde ikke flytte på seg. Det var ille nok til at farao firte på kravene, men samtidig gjorde han det klart at dette var absolutt siste bud.

Ordene «Men Herren forherdet farao» går igjen flere ganger. Er det slik å forstå at Gud gjør farao gjenstridig for så å straffe ham for det? Det er lett å tolke teksten slik. Men det er farao selv som skaffer seg plagene. Han velger å lukke sitt sinn og utfordre Gud. I min tanke aksepterer Gud utfordingen og sier «OK, er det slik du vil ha det, så får det bli sånn.»

Lufta vi puster i omgir oss på alle kanter. Vi trenger bare å åpne munnen, så fyller den lungene våre. Slik er det også med Guds kjærlighet og velsignelse. Åpner vi oss, vil den fylle oss med liv. Men holder vi pusten og lukker øynene, kan selv ikke Gud hjelpe oss.

Tilgivelse - en lettvinn løsning?

2. Mos. 10,1-20:
(Logos 1-2009, del 9:11)
Stemningen i palasset er i ferd med å snu. Omkostningene ved å stå imot Guds vilje begynner å bli så store at faraos rådgivere våger å heve stemmen. Farao aner at dette blir for tøft, men prøver å forhandle. Han vil ha kvinner, barn og dyr tilbake, så kan mennene få dra. Forslaget blir blankt avvist i himmelen. Farao må krype til korpset og be om tilgivelse.

Sånne som farao gjør bønn om tilgivelse vanskelig å tro på. Når bøllene ikke kan rømme fra konsekvensene av det de har gjort, ber de om tilgivelse. Men angeren stikker ikke dypere enn at de fortsetter som før straks man snur ryggen til dem. De tror tydeligvis at tilgivelse og dårlig hukommelse er det samme.

Tilgivelsen glatter ikke over synden. Den dekker skaden slik får såret tid til å gro og vi fortsatt kan leve med hverandre. Av skade blir man klok, så vil ettertiden vise hva du har lært. Synd vil uansett være skadelig.

På livet løs

2. Mos. 9,13-35:
(Logos 1-2009, del 8:11)
Farao var en mektig konge, og arkeologenes utgravinger kan fortelle oss at han i praksis var gud for sitt folk. Hittil hadde jo trollmennene hans kvittert med de samme tegnene som Moses og Aron viste opp. Litt plagsomt, javel, men ikke verre enn at han kunne handskes med det. Farao var villig til å gå over lik for å holde på rikdom og prestisje.

Det er som et ekko fra Edens hage. Gud sa at Adam og Eva skulle dø den dagen de spiste av kunnskapens tre, men de døde jo ikke. Ikke med en gang i alle fall. Hver gang jeg blir minnet på det, kan jeg ikke unngå å tenke over hvordan det ville vært hvis synden ikke var en realitet og døden en selvfølge. Sannsynligvis ville det vært det reine paradiset.

De som tok Guds ord på alvor, kom seg i hus og berget livet. For dem som blåste av det hele og heller ikke advarte andre, gikk det på livet løs. Heller ikke det ulikt våre dager.

Alle er vi like. Men er noen likere enn andre?

2. Mos. 9,1-12:
(Logos 1-2009, del 7:11)
Dette spørsmålet tvinger seg fram når plagene i Egypt dreier fra å være generelle til bare å gå ut over egypterne. Som bibellesere får vi forklaringsproblemer når Gud åpenbart handler etter en annen standard enn vi er vant til. Egypternes husdyr dør og folk får verkebyller. Hos isrealittene går livet som før. Kan Gud være rettferdig nå han likevel gjør forskjell på folk?

I vår kultur, sterkt preget av evangelisk kristendom og sosialdemokratisk politikk, er vi vant til at rettferdighet skal innebære likhet for loven og at alle har rett på samme behandling. Det harmonerer dårlig på det som skjedde i Egypt, og mange mener det samme gjelder spørsmålet om frelse og fortapelse.

Det første vi må innrømme, er at Gud fader, himmelens og jordens skaper, er den som bestemmer. Han handler ikke etter hva vi mener er rettferdig. Det er hans ord og handlinger som bestemmer hva som er rettferdig. Som skapninger på Guds jord må vi bøye oss for det. Vi mennesker kan ikke sette oss til å dømme noen, men Gud kan gjøre det med all mulig rett. «Herren gav, Herren tok. Herrens navn være lovet!» (Job 1,21)

Gud er kjærlighet

1. Kor. 13,1-13:
(Logos 1-2009, del 6:11)
Det er i 1.Joh.4,8 vi finner overskriften. At denne definisjonen er riktig bekreftes hvis du setter ordet «Gud» inn der det står «kjærlighet» i teksten fra korinterbrevet. Logosmetoden oppfordrer oss til å lete etter hva skriften forteller osss om Gud, og her i kjærlighetens kapittel er det mye å ta av og tenke over.

Det beste som kan sies om et menneske er de tingene som du ikke kan si om deg selv. Du kan oppfatte deg selv som en venn, men det er de rundt deg som avgjør om du er vennlig. Du kan mene om deg selv at du er flink, men det er andre som bestemmer om du er god. Ingen i verden kan kreve å bli elsket. Det er helt og fullt opp til andre om de kjenner kjærlighet til deg.

Begrepet kjærliget er mye misbrukt i våre dager. Gud også, sånn sett. Alle slags innfall og ønsker krever aksept når det knyttes til kjærlighet. Men kan ikke Gud stå inne for det med sitt ord, så er det ikke kjærlighet.

Sjanse på sjanse

2. Mos. 8,12-32:
(Logos 1-2009, del 5:11)
Situasjonen i Egypt ligner et gisseldrama der gisseltakerne krever fritt leide mot å sette fangene fri. Men så fort de aner en mulighet til å komme seg unna, stikker de av og tar gislene med seg. Elver av blod, sleipe frosker, mygg og klegg over alt har ikke fått farao til å skjønne noe som helst. Tegneseriefiguren Fantomet er «hard mot de harde». Gud gir derimot kongen sjanse på sjanse, men farao har sovnet bak rattet.

Det er dem som synes Gud er slem som utsetter alle egypterne for sånne plager bare fordi kongen er et stabeist. Men slik er det å ha ansvar. Når du setter deg bak rattet får handlingene dine følger både for de som sitter på og de som kommer kjørende imot. Gjør du feil, kan du ikke skylde på at veien var for dårlig.

Guds vilje er som tyngdeloven. Den gjelder alle, over alt og til alle tider. Det blir ris til egen bak å trosse den. Vil du vite Guds vilje må du lese Guds Ord, lytte og be.

Hovmot står for fall

2. Mos. 7,14-8,11:
(Logos 1- 2009, del 4:10)
Det sto klart for Moses og Aron at farao ikke hadde den minste respekt verken for dem eller deres gud. Farao var så på hjemmebane at slaver som klaget og ba om fri ikke ble tatt alvorlig i det hele tatt. Teksten sier ingen ting om hvilke tanker Moses gjorde seg etter det første møtet, men når han blir mønstret foran neste runde er han klar til å gå.

Det kreves tålmodighet når store forandringer skal skje. Enda mer tålmodighet trengs det når vi selv er hellig overbeist om hva som er det rette, mens andre er mer opptatt av å ta andre hensyn eller ikke bryr seg. Det kan synes unødvendig av egypterne å utfordre Guds vilje, men det var deres valg. Ville de måle krefter, så fikk det bli på den måten.

Dette gjelder like mye der Jesus kaller oss til å gå mot strømmen og heve stemmen mot det populære, det politisk korrekte og allment aksepterte. Det koster å stå på Guds Ord, men når man er blitt kjent med Jesus frister ikke alternativene.

Det er ikke ubrukelig alt som vakler, og heller ikke gull alt som glimrer

2. Mos. 6,28-7,13:
(Logos 1-2009, del 3:11)
Scenen er satt, oppdraget er gitt, men Moses er fylt av komplekser. Ikke tror han på seg selv, ikke tror folket hans noe særlig på ham og slett ikke farao. I utgangspunktet er det håpløst, og han gir seg ikke. Ene og alene på Guds ord gjør han det og går til farao sammen med Aron.

I faraos rådssal kolliderer to viljer front mot front. Guds tale forberedte Moses og Aron på at det ville gå hardt for seg. Rett for øynene deres ble Guds tegn og under effektivt kopiert av faraos trollmenn. Forvirrende, ikke sant? Det er altså ikke tegnene som skiller mellom gud og ugudelig. Ser vi oss blinde på sånt, blir vi like gjerne forført som frelst.

I Matt.7,22-23 forbereder Jesus oss på det samme. Han skal bli kopiert i det ytre, men forfalskningene vil blekne når de møter originalen, akkurat som Arons stav bokstavelig talt gikk utenpå alle de andre. Får ikke Gud sin vilje ved at mennesker blir frelst, er tegn og under bortkastet tid.

Å kjenne sin bakgrunn er å kjenne seg selv

2. Mos. 6,14-27:
(Logos 1-2009, del 2:11)
Mosebøkene er ikke bare hellig skrift. For Israel er det også folkets historie, hvem de er og hvor de er kommet fra. Teksten i går fortalte at Abraham, Isak og Jakob kjente Gud som 'den allmektige'. Gjennom Moses åpenbarte Gud seg som 'Herren'. Det er altså ikke snakk om at Gud stryker ut det som har vært kjent i generasjoner. Men som 'Herren' kommer Gud nærmere folket sitt og tar faraos plass som hersker over dem. Nå er Den allmektige herre.

Dagens vers tegner opp linjene fra Abraham, Isak og Jakob fram til Moses og Aron som nå stiller seg foran farao på vegne av et utslitt folk. Løftet som ble gitt til forfedrene gjelder fortsatt. Abraham førte sitt folk til Kanaan, og nå er det på tide at Moses og Aron fører dem tilbake dit fra Egypt.

I oppbruddstider er det viktig å holde fast på hva og hvorfor. Det er menneskers tro og tjeneste for Gud som har lagt grunnlaget for at vi kan bygge videre og nå nye generasjoner med vitnesbyrdet om Jesus Kristus. Kirkebygg og -benker kan aldri si oss hvem vi er og hva vi står for. Der må vi ty til historiens skikkelser og stå på deres skuldre.

Å bringe budskapet til en tunghørt verden

2. Mos. 5,22-6,13:
(Logos 1-2009, del 1:11)
Farao hadde tungt for å fatte alvoret, så vondt blir bare verre for isrealittene. Derfor vender Moses tilbake til Gud i fortvilt bønn. Og svaret er at Guds uttalte vilje står fast. I tillegg gir han seg tilkjenne med et nytt navn; Herren. Israelittene var vant til å ha herrer over seg, men for egypterne var dette sjokkerende nytt. Skulle slavenes gud ha noe han skulle ha sagt i faraos eget rike?

Gud, den allmektige er herre ikke bare for dem som tror, enten farao liker det eller ikke. Vår Gud, Jesu Kristi Far, er Herren over alle, enten de erkjenner det eller ikke. Makter og myndigheter kan nok lage ubehagelig støy og virvle opp skremmende mye støv, men før eller siden faller også det til bakken.

Når Gud taler, skaper han. Derfor er det hverken Moses, Aron eller vi som skal få ting til å skje i en tunnghørt verden. Vi kan vitne, plante og gjødsle ordet fra Gud, men det er Herren som får virkeligheten til å vokse.

Innledning til 2. Mos 6-11, -Møte med tekstene:

2. Mos 6 - 11:
Landeplagene i Egypt er tekster hvor vi kommer nært innpå temaer som tro, vantro, politikk og religion i tillegg til fundmentale spørsmål omkring Guds allmakt, rettferdighet og vårt ansvar som mennesker i forhold til valgene vi må ta. Det er sannelig ikke bare barnemat, selv om historien opplagt hører med til pensum på søndagsskolen.

Som skribent har det vært en utfordring å trenge inn bak selve hovedhandlingen for å se hva tekstene hver for seg bærer i seg. Her er stoff nok til en hel avhandling, så jeg har vært nødt til å velge med pinsett i forhold til de store dybdene som enkelte deler åpenbart inviterer til. Her ligger muligheter for den enkelte til å trekke linjer helt opp til vår tids debatt omkring f.eks stat og kirke.

Betraktningene som følger de neste dagene er skrevet til bibelleseplanen "Logos" som utgis av Bibelleseringen i Norge. For å få fullt utbytte av betraktningene bør du lese gjennom skriftavsnittet, sette deg selv inn i situasjonen og gjøre deg noen refleksjoner selv før du ser gjennom mine.