Mørket senker seg

2. Mos. 10,21-29:
(Logos 1-2009, del 10:11)
Lys er et grunnleggende behov. Isolerer du et menneske i totalt mørke, vil det gå fra forstanden i løpet av kort tid. Helt isolert var ikke egypterne da lyset forsvant, men de turde ikke flytte på seg. Det var ille nok til at farao firte på kravene, men samtidig gjorde han det klart at dette var absolutt siste bud.

Ordene «Men Herren forherdet farao» går igjen flere ganger. Er det slik å forstå at Gud gjør farao gjenstridig for så å straffe ham for det? Det er lett å tolke teksten slik. Men det er farao selv som skaffer seg plagene. Han velger å lukke sitt sinn og utfordre Gud. I min tanke aksepterer Gud utfordingen og sier «OK, er det slik du vil ha det, så får det bli sånn.»

Lufta vi puster i omgir oss på alle kanter. Vi trenger bare å åpne munnen, så fyller den lungene våre. Slik er det også med Guds kjærlighet og velsignelse. Åpner vi oss, vil den fylle oss med liv. Men holder vi pusten og lukker øynene, kan selv ikke Gud hjelpe oss.