Aldri så gal at det ikke er godt for noe

2. Mos. 11,1-10:
(Logos 1-2009, del 11:11)
Det var egentllig synd på egypterne som hadde en sånn stribukk til konge. Han dro hele landet med seg ned i elendigheten mens han landeplagene drev ham fra skanse til skanse. Det var ikke alle som delte hans syn. Mange husket sikkert Moses som en prins. Men farao var konge, og til sjuende og sist var det han som måtte gi israelittene grønt lys. Og det satt forferdelig langt inne.

Moses hadde også gått en lang vei i denne prosessen. Fra å være fylt av komplekser og dårlig selvtillit, framsier han med fynd og klem profetien om at alt førstefødt i Egypt skal dø og at faraos folk skal bønnfalle dem om å dra. Tvekampen med farao var god trening for ham når han skulle lede folket ut i ødemarka.

Alle trenger å se Gud handle, ellers tror noen at de ustraffet kan gjøre som de vil, mens andre føler seg alene og forlatt. Vi troende trenger å kjenne Guds ord og vilje gjennom lesning, forkynnelse og bønn. Bare da kan vi se det som skjer med Hans øyne og sette ord på det for de blinde og døve.