Det er ikke ubrukelig alt som vakler, og heller ikke gull alt som glimrer

2. Mos. 6,28-7,13:
(Logos 1-2009, del 3:11)
Scenen er satt, oppdraget er gitt, men Moses er fylt av komplekser. Ikke tror han på seg selv, ikke tror folket hans noe særlig på ham og slett ikke farao. I utgangspunktet er det håpløst, og han gir seg ikke. Ene og alene på Guds ord gjør han det og går til farao sammen med Aron.

I faraos rådssal kolliderer to viljer front mot front. Guds tale forberedte Moses og Aron på at det ville gå hardt for seg. Rett for øynene deres ble Guds tegn og under effektivt kopiert av faraos trollmenn. Forvirrende, ikke sant? Det er altså ikke tegnene som skiller mellom gud og ugudelig. Ser vi oss blinde på sånt, blir vi like gjerne forført som frelst.

I Matt.7,22-23 forbereder Jesus oss på det samme. Han skal bli kopiert i det ytre, men forfalskningene vil blekne når de møter originalen, akkurat som Arons stav bokstavelig talt gikk utenpå alle de andre. Får ikke Gud sin vilje ved at mennesker blir frelst, er tegn og under bortkastet tid.