Tilgivelse - en lettvinn løsning?

2. Mos. 10,1-20:
(Logos 1-2009, del 9:11)
Stemningen i palasset er i ferd med å snu. Omkostningene ved å stå imot Guds vilje begynner å bli så store at faraos rådgivere våger å heve stemmen. Farao aner at dette blir for tøft, men prøver å forhandle. Han vil ha kvinner, barn og dyr tilbake, så kan mennene få dra. Forslaget blir blankt avvist i himmelen. Farao må krype til korpset og be om tilgivelse.

Sånne som farao gjør bønn om tilgivelse vanskelig å tro på. Når bøllene ikke kan rømme fra konsekvensene av det de har gjort, ber de om tilgivelse. Men angeren stikker ikke dypere enn at de fortsetter som før straks man snur ryggen til dem. De tror tydeligvis at tilgivelse og dårlig hukommelse er det samme.

Tilgivelsen glatter ikke over synden. Den dekker skaden slik får såret tid til å gro og vi fortsatt kan leve med hverandre. Av skade blir man klok, så vil ettertiden vise hva du har lært. Synd vil uansett være skadelig.