På livet løs

2. Mos. 9,13-35:
(Logos 1-2009, del 8:11)
Farao var en mektig konge, og arkeologenes utgravinger kan fortelle oss at han i praksis var gud for sitt folk. Hittil hadde jo trollmennene hans kvittert med de samme tegnene som Moses og Aron viste opp. Litt plagsomt, javel, men ikke verre enn at han kunne handskes med det. Farao var villig til å gå over lik for å holde på rikdom og prestisje.

Det er som et ekko fra Edens hage. Gud sa at Adam og Eva skulle dø den dagen de spiste av kunnskapens tre, men de døde jo ikke. Ikke med en gang i alle fall. Hver gang jeg blir minnet på det, kan jeg ikke unngå å tenke over hvordan det ville vært hvis synden ikke var en realitet og døden en selvfølge. Sannsynligvis ville det vært det reine paradiset.

De som tok Guds ord på alvor, kom seg i hus og berget livet. For dem som blåste av det hele og heller ikke advarte andre, gikk det på livet løs. Heller ikke det ulikt våre dager.