Joh. 12,24-33 - Kor e' alle helter hen?

Andakt for søndag før faste, tekstrekke II
Joh 12,24-33 - www.bibelen.no

OL i Torino går mot vegs ende og i riksmedia begynner desperasjonen over tapte gullmedaljar å spreie seg langt utanfor sportsredaksjonane. Nokon meiner at vintersportsnasjonen Noreg ikkje har fått det vi fortente. Atter andre meiner tvert om at det var akkurat det vi sjølgode ski- og skøytenerdar frå Noreg fekk.
Jan Eggum, som eg har lånt overskrifta frå, saknar heltane sine frå barndommen og ber tynt om at Supermann og Zorro skal komme tilbake for å hjelpe han med tapt kjærleik og knuste illusjonar. Frå tusentals TV-stolar lyder sukk og forbitring som påkallar Wirkola, dei fire S-ane, Oddvar Brå og Bjørn Dæhli.

Men slike bøner er nok fånyttes. Pondus og Nemi har tatt over serierutene til dei gamle superheltane, medan Brå og Dæhli nok er i Torino, men berre for å selje ski og kle. Dei kjem ikkje tilbake i sporet.
Då er det annleis med Jesus. Han er det umulig å bli kvitt anten du likar han eller ikkje. Over to tusen år etter at orda i søndagsteksten blei uttalte ber millionar av menneske korset som ei gullmedalje, og pyntar hus og heim med det som var eit torturinstrument.
Snakk om å vende eit nederlag til siger. Aldri før i historia har det vore så mange truande kristne på jorda som no. Og Jesus trekkjer framleis folk frå alle verdsdelar.

Dette skjer trass i at kyrkjehistoria ikkje har vore nokon dans på roser. Romarar, grekarar og andre gjorde sitt beste for å utrydde dei kristne forsamlingane i den første tida. Då det ikkje gjekk prøvde keisarane å kjøpe opp kyrkja og sette seg sjølv i høgsetet, men heller ikkje det var nokon varig suksess.
Seinare splitting, forfølging og lovforbod har heller ikkje fått inn noko avgjerande slag. Det er fordi ingen kan sjå bort frå Jesus, sjølv ikkje dei som ikkje likar religion og heller ikkje trur på eit liv etter døden.

Vi har eit idol som har vunne over døden og ikkje bleiknar i møte med filosofi eller vitskap. Dessutan får han aldri formsvikt og kjem heller ikkje til å legge opp av mangel på motivasjon.
Og takk for det!

God helg og Guds signing.

Publisert i Firda 24.02.2006 © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 11,1-32 - Om att og om att

Tekstbetraktning over 1. Mos 11,1-32

Så ble det ikke slutt på problemene etter flommen, om Gud hadde tenkt det. Etterdønningene etter syndefallet la seg ikke, selv om vannet trakk seg tilbake fra jorden. Ikke før var menneskeslekten trygt tilbake på tørt land, så skulle et bokstavelig talt himmelstormende prosjekt prøve å gjøre Skaperen rangen stridig. Men tålmodig som han er, holdt Gud regnbueløftet sitt. Denne gangen ble opprøret bare druknet i språkproblemer, og med hvert sitt språk fordelte en frustrert menneskeslekt seg utover kloden.

Man skulle tro at Gud nå hadde lært at menneskene på jorden var dårlige og upålitelige partnerer. Men Gud er ikke bare tålmodig, han elsker menneskene så inderlig selv ikke gjentatte feiltrinn kan holde ham borte fra dem. Tross alvorlige tilbakeslag leter han opp nye, fortrolige venner og henter dem inn til sin tjeneste. Det viser oss virkelig en far å se opp til. Han lar ugagnskråkene smake konsekvensene av problemene de steller i stand, men han er fremdeles glad i dem. Det finnes grenser for hva slags oppførsel han aksepterer, men han avskriver ingen som vil komme hjem igjen. Og i Ur i Kaldea fant han en han kunne stole på.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1 Mos 10,1-32 - Slekters gang

Tekstbetraktning over 1. Mos 10,1-32

Det gamle testamente tjener flere hensikter for jødene. Først og fremst er det deres hellige skrifter, men det er også deres historie og grunnleggende identitet. De er framfor noen Bokens folk. Derfor er de utførlige slekteslistene ikke dødpunkter i handlingen, men helt nødvendige for at de (og vi) skal se sammenhengen. Israelittenes slektshistorie er trådene i budskapet som Guds gjerninger veves på, selv om de på Noahs tid ikke var blitt israelitter ennå. Det skjedde først med Isaks sønn Jakob.

Alle kan se de vakre fargene og mønstrene i en vev. Det er dem det snakkes om og som vekker beundring. Likevel er det de fargeløse trådene, renningen, som går ubrutt gjennom hele veven som holder mesterverket sammen. Uten den nesten usynlige tråden ville det vakreste perlekjede forvandles til en uhåndterlig håndfull kuler i ferd med å trille bort. Det er absolutt flest hverdager, også i Guds rike. Det er disse dagene som holder høytidsstundene sammen. Ta vare på de «trofaste sliterne», det er de som sørger for at neste generasjon også har en menighet å komme til.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 9,18-29 - Et offer for uheldige omstedigheter?

Tekstbetraktning over 1. Mos 9,18-29

Gammel, jødisk rettferdighetssans virker ubegripelig for oss moderne, vestlige mennesker. Hvordan kunne Noah fordømme Kam når han selv hadde prøvesmakt seg fra sans og samling på egen vin? Det var da ikke Kam som verken skjenket eller kledde av ham. Han var jo bare på feil sted til feil tid og ble sånn sett et offer for omstendighetene. I westernfilmer og kriminalromaner hender det at folk blir drept fordi de har sett for mye. Nå ble ikke Kam tatt av dage, men etterslekta fikk sannelig sitt å stri med.

De fikk føle prisen for at ingen lever i et tomrom for seg selv. Det som skjer rundt oss, påvirker oss selv om vi ikke deltar aktivt. Som når du sitter i en endeløs bilkø og ser klokka tikke seg forbi en livsviktig avtale. Det som skjer med andre, kan føre til at vi ikke er i stand til å gjøre det Gud og vi selv ønsker. Dette er det umulig å gardere seg mot, så vi må finne en måte å leve med det. Ett er sikkert: Livet med Gud går videre selv om vi er uheldige med timingen.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 9,1-17 - Han husker det ennå...

Tekstbetraktning over 1. Mos 9,1-17

I familien vår har vi et litt spesielt forhold til regnbuen. Når den dukker opp mellom regnbygene, sier den første av oss som ser den: «Nei, se! Han husker det ennå.» Det får ikke hjelpe at andre i nærheten ser rart på oss. Det som var en intern vits, er blitt en munter påminnelse om at Gud holder sine løfter. Etter tsunamikatastrofen som rammet i Det indiske hav for et drøyt år siden, var det mange som brakte syndefloden og engstelige tanker om Guds straff på banen igjen. Selvfølgelig ble også vi grepet av tragedien, men vi var i alle fall sikre på at det ikke var Gud som sto bak ødeleggelsene. Han gjør ikke slikt lenger.

Det er stor forskjell på gudsfrykt og å være livredd. Guds veldige kraft og allmakt kan få hvem som helst til å skjelve. På oss selv kjenner vi andre. Var Gud skapt i vårt bilde, var det all grunn til å frykte det verste. Men det er han heldigvis ikke. I Gud, slik Jesus Kristus har åpenbart ham, finnes ingen ondskap eller skiftende skygge. I møte med hans absolutte rettferdighet kjenner vi oss egentlig ganske fortapt. Men likevel er vi trygge: Han er uendelig god og har utmerket hukommelse.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

Luk 17,7-10 - Du kan ikke kreve kjærlighet og takknemlighet

Tekstbetraktning over Lukas 17,7-10

Til alle tider har menighetsledere sett det: Menighetsmedlemmer som blir skuffet og bitre over å ikke få den anerkjennelsen de syntes de fortjente eller stillingen de mente å ha kall til og krav på. Dette til tross for at Jesus, i klartekst, sier at det bør være fjernt for hans disipler å kreve forfremmelse på grunnlag av lang og tro tjeneste. Vi er tjenere i denne verden. Tjenere som gjør jobben sin er gode tjenere, men fortsatt bare tjenere.

Det er ikke dermed sagt at det ikke er lov å vise takknemlighet. Tjeneste og takknemlighet knytter oss sammen og skaper et fellesskap som ikke var der tidligere. Fellesskapet mellom Gud og mennesker ble gjenopprettet fordi Gud elsket oss først og lot Jesus gjøre forsoningens tjeneste, en tjeneste vi ikke maktet selv og heller ikke kunne kreve. I takknemlighet for dette kan vi elske ham og kjenne oss styrket i hans nærhet. På samme måte vanner vi kjærligheten og dyrker fellesskapet ved å sette pris på dem som gjør oss en tjeneste.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 8,1-22 - Et liv etter flommen

Tekstbetraktning over 1. Mos 8,1-22

Om ukene med regnskyll og flom hadde vært en hard test for Noah og famillien i arken, må tiden rett etter at regnet ga seg vært en like stor tålmodighetsprøve. Hadde jeg drevet omkring i en dyrehage på kjøl, ville jeg ha vært oppe og sett etter tørt land hver time på dagen. Riktignok er jeg dyrevenn, men alt har sin grense. Jeg tar av meg hatten for Noah. Og etter at regnet, bølgene og ropene fra de dømte hadde stilnet ble det tid til ettertanke for Gud og mennesker.

Denne dynamikken mellom travel hverdag og roligere stunder er grunnleggende i skaperverket. Etter seks dager fulle av skapertrang og flotte farger, hvilte Gud på den sjuende dagen og lot den være til for fordøye inntrykk og lade opp til neste trekk. Om Gud fant det nødvendig å sette av tid til dette, er det ikke mindre nødvendig for oss dødlige. Det er ikke bortkastet tid og kjedelige greier. Noah fikk fast grunn under føttene og Gud slo fast at én syndeflod var nok. Det er mellom slagene du blir klok av skade og oppdager velsignelser som gikk deg hus forbi mens det raste som verst.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 7,1-24 - Troen i et nøtteskall.

Tekstbetraktning over 1. Mos 7,1-24

Det var tro som fikk familien Noah til å bygge båt, ingenting annet. De hadde ingen tradisjon for å drive med sånt. Ei heller varslet logikk eller menneskelig fornuft en flom av uante dimensjoner. Men den «frigjøringen» menneskene startet med epleslang i Edens hage, ble avbrutt da regndråpene begynte å falle og deltakerne løp hver til sitt. Selv om Noah skjønte at festen var over, må det ha vært en skremmende følelse å skalke lukene på arken og høre Guds anger tromme på taket og kjenne dommen fråde om skutesidene. Nå var det bare troen og et nøtteskall av en båt som skilte dem fra alle de andre, og som dermed kunne redde dem.

Derfor sammenlignes dåpen med Noah og arken i 1. Peter 3,18?22. Dåpen er en ren troshandling fordi det bare er troen på Jesus Kristus som gir den innhold og mening. Samtidig fører den oss fra døden til livet i kraft av oppstandelsen. Dette er troen i et nøtteskall, at Jesus tok på seg vår synd for at vi skulle få leve. Det er han som skiller oss fra flommen og dommen. Noah skjulte seg i arken, vi tar tilflukt i Kristus. Velkommen ombord!

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten

1. Mos 6,1-22 - Backup og reformatering

Tekstbetraktning over 1. Mos. 6,1-22

Hos oss har ungene en datamaskin hvor de laster ned, installerer og styrer på, helst uten å lese instruksjoner og de spør bare unntaksvis om hjelp og råd. Til slutt er det ingenting som virker lenger. Da må vi først kopiere det bevaringsverdige og slette resten. Deretter kan vi bygge systemet opp på nytt igjen.
- Når iveren tar overhånd kan ting rett og slett ikke skje fort nok. Sånn har det vært helt siden Edens hage, der Adam og Eva ikke kunne styre seg. I menneskedøtrene så gudesønnene en skjønnhet de ikke kunne motstå og de tok dem de helst ville ha.

Noah gjorde derimot ting etter oppskriften. Han tok seg tid til å høre etter Guds stemme før han tok fatt i utfordringene. Derfor kunne Gud ta ham til side, mens resten av skaperverket måtte reformateres. I våre dager bombarderes vi med inntrykk, impulser og trender i et slikt tempo at vi ikke alltid kan skille lurt og ulurt. Før i tiden sov de på saken hvis det var snakk om en viktig avgjørelse. En stund i bønn, en titt i Guds Ord og en natts søvn kan spare både oss og Gud mange sorger.

Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten