Tekstbetraktning over 1. Mos 11,1-32
Så ble det ikke slutt på problemene etter flommen, om Gud hadde tenkt det. Etterdønningene etter syndefallet la seg ikke, selv om vannet trakk seg tilbake fra jorden. Ikke før var menneskeslekten trygt tilbake på tørt land, så skulle et bokstavelig talt himmelstormende prosjekt prøve å gjøre Skaperen rangen stridig. Men tålmodig som han er, holdt Gud regnbueløftet sitt. Denne gangen ble opprøret bare druknet i språkproblemer, og med hvert sitt språk fordelte en frustrert menneskeslekt seg utover kloden.
Man skulle tro at Gud nå hadde lært at menneskene på jorden var dårlige og upålitelige partnerer. Men Gud er ikke bare tålmodig, han elsker menneskene så inderlig selv ikke gjentatte feiltrinn kan holde ham borte fra dem. Tross alvorlige tilbakeslag leter han opp nye, fortrolige venner og henter dem inn til sin tjeneste. Det viser oss virkelig en far å se opp til. Han lar ugagnskråkene smake konsekvensene av problemene de steller i stand, men han er fremdeles glad i dem. Det finnes grenser for hva slags oppførsel han aksepterer, men han avskriver ingen som vil komme hjem igjen. Og i Ur i Kaldea fant han en han kunne stole på.
Publisert av Bibelleseringen i Logos © Jan Roar Sekkelsten
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar