Ikke for hva det er, men for hva det kan bli

Markus 1,16-20 (Siesta 3-2010, del 1:6)

Når en bedrift skal ansette nye, intervjuer de søkerne for å finne den som passer best. Store fotballklubber har talentspeidere som reiser rundt og ser på lovende spillere. På teater har de audition for å finne skuespillere, sangere og dansere som passer til rollene i stykket.

Men når Jesus skulle sette sammen disippelflokken sin, kalte han til seg helt vanlige folk, ikke spesialister, kjendiser eller fint folk. Det var heller ikke første gangen de møtte Jesus. Han hadde bodd og arbeidet sammen med dem i tretti år. Og han tegnet heller ikke opp noen store visjoner om religion og filosofi for dem. Det var ingen lokkemidler som rikdom, luksus og berømmelse i det Jesus kalte dem til. Han tilbød dem en oppgave, og mennesker tiltrekkes av muligheten til å gjøre noe meningsfylt. Derfor skal du ikke tenke så mye på hva du er, men på hva Jesus kan gjøre deg til.

Innledning for uke 27; Kalt av Jesus

Når Jesus kaller, vil livet ditt bli snudd fullstendig opp-ned. Jeg trodde lange at dette skulle være noe voldsomt og dramatisk. Et skikkelig kall skulle være en mektig stemning, en himmelsk spotlight rett inn i hjertet og en kraftig røst som ga klar beskjed. Da ville det bare være å legge seg flat og ta imot. Derfor gikk jeg lenge og ventet på at Gud skulle «tvinge» seg på og gi meg den endelige, klare beskjeden. Når talere og møteledere kom inn på temaet «kall fra Gud», satt jeg alltid med skrekkblandet fryd og ventet på et guddommelig spark bak. Er det nå Jesus skal sende meg avgårde for å gjøre det umulige?

Men kommandoen eller ordren jeg fryktet, kom aldri. Derimot har han mange ganger grepet inn i livet mitt ganske enkelt ved å la meg se en mulighet jeg fikk kjempelyst til å gjøre noe med. Ja, ofte har det vært som å vinne den store gevinsten i et lotteri eller bli invitert til kjendisfest. Det var mye lettere å ta imot enn å la være.

Når Jesus kaller er heldigvis en god forventning vanligere enn forskrekkelse. Den som elsker kan ikke la være, og alle kristne har et kall til kristen tjeneste. Hva kallet innebærer, vil Jesus vise deg. Å følge Jesus er virkelig å nyte «det gode livet», men kanskje ikke helt slik avisene skriver om det.

---

Innleggene de neste dagene er skrevet for bibelleseplanen Siesta og publisert av Bibelleseringen i Norge. Bli abonnent, du også!

Allemannseige

Tekst for 5. søndag e. påske, Matteus 6,6-13 - www.bibelen.no

I desse konfirmasjonstider vender tankane ofte tilbake til min eigen konfirmasjon i 1978. Eg kjenner lite til korleis undervisninga i Den norske kyrkja er lagt opp i dag, men for meg verka den gongen tru og kyrkjesaker ganske kjedelege. Likevel var det der eg for første gongen opplevde at Gud ville ha merksemda mi. I ein time nemnde sokneprest Sverre Nesheim i Bamble eit skriftord som fekk meg til å vakne frå slumringa på bakerste benk. Eg måtte somle litt etter timen slik at dei andre i klassen ikkje skulle sjå at eg ba han ta det opp att for meg. Om det ikkje blei noko gjennombrot av det då, blei tydelegvis ei lita glo liggande til seinare.

Det andre eg minnest frå konfirmasjonen var at Bibelen kom ut i ny oversetting dette året. Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato. «Helliget vorde Ditt navn» skulle ut og «La ditt navn holdes hellig» skulle inn. Vi måtte lære dette heilt på nytt utan at vi syntest det blei så mykje lettare å fatte. Forventinga om at ein skulle kunne dette på rams var ein arv frå den gongen overhøyringa var eit tredjegrads forhøyr med heile bygda til stades. For ein stakkars konfirmant kunne desse orda frå Jesus vere redningsplanken. Om han eller ho ikkje hadde fått med seg så mykje anna, kunne dei i alle fall sitt Fadervår.

Å kunne Fadervår var eit pliktnummer, men den forma vi hadde pugga på skulen var no brått gått ut på dato. 

For Herrens bøn er eit felles eige for alle kristne, frå dei ortodokse kyrkjene via katolikkar, protestantar og inn i meir moderne avgreiningar. Om språk, teologi, historie og liturgi skiljer oss har vi denne bøna å samlast i. Som alle språk har óg bønespråket sine dialektar, men dei enkle setningane som Jesus lærde disiplane er sjølve kjernen i kva bøn går ut på. Det er ein fortruleg samtale der den som ber set seg på fanget til Gud Fader og fortel kva han har på hjartet. Det er ikkje noko trylleformular som ordnar mirakel av seg sjølv. Men det er greie knaggar å henge ord og tankar på i stunder der våre eigne ord ikkje strekk til og tankane ikkje heng saman. Ta dei og bruk dei. Det er allemannseige.

God helg og Guds signing.

---

Skrevet for Firda og publisert der 07.05.2010