Misnøye kan vise vei

Forkynneren 1

Selve boken tilskrives Salomo, konge og sønn av den store David. Tross sin makt og rikdom kan han ikke fri seg fra tanken på alt han tross alt ikke har makt over og som dermed ikke inngikk i rikdommen. Slike tanker, om enn i noe mindre skala, gjør vi vel oss alle. - Å, om jeg bare hadde.., tenker vi. Da er det lett å finne fram misnøye med Gud og hvermann. 

Men misnøye kan være en uvurderlig motivasjon. Det er alltid noe å rette på. Bak alle store oppfinnelser og oppdagelser finnes ønsket om noe bedre. En lettere måte å gjøre ting på, et bedre sted å være eller et bedre liv for meg og mine. Det hjelper ikke å sutre og beklage seg. Når du ser hvor det skranter, følger spørsmålet om hva Gud har gitt deg som kan rette på det helt naturlig.

---

Opprinnelig skrevet for Bibelleseringen i Norge og publisert i leseplanen Logos uke 42-2012

Forkynneren

Denne og tekstene de følgende dagene er skrevet for bibelleseplanen Logos, utgitt av Bibelleseringen i Norge. Publisert i perioden 16. - 26. oktober 2012.

Innledning; Mitt møte med tekstene

Bibelen er åpenbaring. En åpenbaring av Guds vesen, av hans vilje og sist, men ikke minst av vår menneskelige evne til ikke å se skogen for bare trær. I forhold til all fortid og framtid er den tidshorisonten vi til en viss grad hersker over i løpet av livet forsvinnende kort. Det som har skjedd før kan vi ikke endre, og det som kommer etter er utenfor vår rekkevidde.

Det er dette Forkynneren åpenbarer for oss. Poesien i denne boka vil at vi skal stikke fingeren i jorda, men også løfte blikket fra det daglige. Når vi ser de store linjene og våre egne begrensninger, er det lettere å takke Gud for at det er Han som er Herre, og ikke vi. Da forstår vi Ham, og oss selv, så mye bedre.

Gud likar kritiske spørsmål

Betraktning over Joh. 7,14-17,

søndag 7. oktober 2012, 19. søndag i treeiningheitstida

Eg er så heldig å ha musikalske vener. Dei kan til og med meir enn å lese noter. Ved eit høve sette ein av dei seg ved pianoet, og vi andre gjekk laus på eit rikhaldig utval noter med klassisk musikk. Men same kva vi fann fram, spelte han det feilfritt rett av bladet utan betenkningstid. Det gjekk nesten ein halv time før vi klarte å «knekkje han». Då låg det haugevis med noter på golvet rundt pianokrakken. Nokon er berre slik. Dei har det i seg, og han tok seg ikkje nær av at vi forsøkte å sette han fast. Han visste kva han var god for, og vi hadde mykje moro av det alle saman.

Andre tek ikkje så lett på utfordringar. Dei toler ikkje at nokon sår tvil om deira makt eller motiv. Verdshistoria er full av despotar som sende folk i døden på rein mistanke om at dei ikkje synte den naudsynte respekt og underkasting. Ingen må sette spørreteikn ved avgjerder eller meiningar. Dei krev at alle lyder det minste vink og gjer som dei får beskjed om utan innvendingar. For her kjem ikkje tvilen den tiltalte til gode. -Staten, det er eg, sa Ludwig den 14. av Frankrike. Om eit menneskje eller politisk system opphøyar seg sjølv til gud, må det gå galt. Det er berre å sjå korleis det gjekk med Sovjetunionen og austblokka. Oppstanden i fleire arabiske land dei siste åra er eit anna eksempel. Eit slikt sjølvbilete ender alltid i tragedie.

For sanninga er lettare å leve med. Då treng du ikkje tenkje på kva du skal si. Jesus visste allereie tidleg kven han var, og kva oppgåva hans var. Likevel tålte han at folk stilte spørsmål ved det han lærte og det han gjorde. Han var trygg på det han hadde å kome med. Difor kunne han møte motstand og skepsis med ro og opne armar, vel vitande at bodskapen og gjerningane hans ville tåle å bli sett under lupa. På same måte likar Gud at vi tek han på alvor, og inviterar oss til å gå han etter i saumane. Men det krev at vi óg er opne for han. -Smak og sjå at Herren er god! (Salme 34,9)

God helg, og Guds signing

---

Opprinneleg skriven for avisa Firda og publisert der fredag 5. oktober 2012