2. Mos 6 - 11:
Landeplagene i Egypt er tekster hvor vi kommer nært innpå temaer som tro, vantro, politikk og religion i tillegg til fundmentale spørsmål omkring Guds allmakt, rettferdighet og vårt ansvar som mennesker i forhold til valgene vi må ta. Det er sannelig ikke bare barnemat, selv om historien opplagt hører med til pensum på søndagsskolen.
Som skribent har det vært en utfordring å trenge inn bak selve hovedhandlingen for å se hva tekstene hver for seg bærer i seg. Her er stoff nok til en hel avhandling, så jeg har vært nødt til å velge med pinsett i forhold til de store dybdene som enkelte deler åpenbart inviterer til. Her ligger muligheter for den enkelte til å trekke linjer helt opp til vår tids debatt omkring f.eks stat og kirke.
Betraktningene som følger de neste dagene er skrevet til bibelleseplanen "Logos" som utgis av Bibelleseringen i Norge. For å få fullt utbytte av betraktningene bør du lese gjennom skriftavsnittet, sette deg selv inn i situasjonen og gjøre deg noen refleksjoner selv før du ser gjennom mine.
17 februar 2009
09 januar 2009
Stille før stormen
Tekst for søndag 11. januar 2009: Matt. 3,13-17 - www.bibel.no
Då Johannes tok til å forkynne omvending og dåp for angrande syndarar i elva Jordan hadde det vore «stille frå himmelen» i fire hundre år. Ikkje ein profet hadde i mellomtida kome med ord frå Gud. Fire hundre år er lenge, men ikkje lenger enn at vi har eit forhold til det. Sjølv ikkje i våre dagar kan vi tillate oss å gløyme det som skjedde innan politikk, kunst, kultur og vitenskap på 1600-talet. Vi ville rette og slett ikkje vore der vi er i dag om det ikkje hadde vore for dei hendingane, kunstskattane og oppdagarane. Men når det ikkje skjer noko på ei stund blir vi som ungane på kyrkjebenken. Det kriblar og klør i hender og føter. No må det berre må skje noko snart!
Vi har nett feira at Jesus blei født. Sidan har vi gått inn i eit nytt år og i teksten for denne sundagen kjem Jesus att. Tretti år er gått sidan han låg i krybba. Det einaste Bibelen fortel oss om tida mellom er at han som trettenåring var i templet i Jerusalem. Der forundra han farisearane og ga dei skriftlærde hakeslepp. No står han på elvebredden saman med allminnelege menneske som kjenner at Johannes til tross eit uflidd ytre og krasse ord teiknar opp ei ny tid. Det er gjennom dåpen i Jordan at Jesus står offentleg fram og tek fatt på frelsargjerninga. Verda blir aldri den same etterpå og ingen kan sei at det ikkje angår dei.
Gjennom heile verdshistoria er det knytt store ting til Midt-Austen. Her har storslagne kulturar og sivilisasjonar vokst fram og gått til grunne. Det har alltid vore ein skodeplass for kunnskap, handel og storpolitikk. Tre verdsreligionar har si tru og sine heilage stader knytt til dette området, og i følgje Johannes openberring, den siste boka i Bibelen, skal dommedagsslaget ved Harmageddon, det endelege oppgjeret mellom godt og vondt, stå her. Midt-Austen er sterke kjensler og store interesser. Så når det skjer noko der, vil konsekvensane sette tidsskilje i historiebøkene. Difor angår det som skjer i Israel og i Gaza oss, for verda kjem ikkje til å vere den same etterpå.
God helg og Guds signing.
Då Johannes tok til å forkynne omvending og dåp for angrande syndarar i elva Jordan hadde det vore «stille frå himmelen» i fire hundre år. Ikkje ein profet hadde i mellomtida kome med ord frå Gud. Fire hundre år er lenge, men ikkje lenger enn at vi har eit forhold til det. Sjølv ikkje i våre dagar kan vi tillate oss å gløyme det som skjedde innan politikk, kunst, kultur og vitenskap på 1600-talet. Vi ville rette og slett ikkje vore der vi er i dag om det ikkje hadde vore for dei hendingane, kunstskattane og oppdagarane. Men når det ikkje skjer noko på ei stund blir vi som ungane på kyrkjebenken. Det kriblar og klør i hender og føter. No må det berre må skje noko snart!
Vi har nett feira at Jesus blei født. Sidan har vi gått inn i eit nytt år og i teksten for denne sundagen kjem Jesus att. Tretti år er gått sidan han låg i krybba. Det einaste Bibelen fortel oss om tida mellom er at han som trettenåring var i templet i Jerusalem. Der forundra han farisearane og ga dei skriftlærde hakeslepp. No står han på elvebredden saman med allminnelege menneske som kjenner at Johannes til tross eit uflidd ytre og krasse ord teiknar opp ei ny tid. Det er gjennom dåpen i Jordan at Jesus står offentleg fram og tek fatt på frelsargjerninga. Verda blir aldri den same etterpå og ingen kan sei at det ikkje angår dei.
Gjennom heile verdshistoria er det knytt store ting til Midt-Austen. Her har storslagne kulturar og sivilisasjonar vokst fram og gått til grunne. Det har alltid vore ein skodeplass for kunnskap, handel og storpolitikk. Tre verdsreligionar har si tru og sine heilage stader knytt til dette området, og i følgje Johannes openberring, den siste boka i Bibelen, skal dommedagsslaget ved Harmageddon, det endelege oppgjeret mellom godt og vondt, stå her. Midt-Austen er sterke kjensler og store interesser. Så når det skjer noko der, vil konsekvensane sette tidsskilje i historiebøkene. Difor angår det som skjer i Israel og i Gaza oss, for verda kjem ikkje til å vere den same etterpå.
God helg og Guds signing.
Publisert i firda.no, fredag 9. januar 2009
31 oktober 2008
Kor skal dette ende?
Tekst for søndag 2. november 2008: Joh. Op. 21,1-7 - www.bibel.no
Hausten er tid for refleksjon. Veret på Vestlandet innbyr helst ikkje til å opphalde seg utandørs meir enn naudsynt, så med utsikt rett inn i regnskodda gjer eg opp status. Ei oppteljing syner at livet har stelt bra med meg trass alt. Eg har hus, bil, båt, kjekk kone og ungar som gjer det bra på skulen. Men eg har nok budd for lenge i Sunnfjord, for eg lar meg ikkje rive med sjølv om livet smilar til meg frå øyre til øyre. Det blir det nesten for mykje av det gode. Kor skal dette ende?
Men frå radio, TV og aviser kjem andre signal. Der er det drap, finanskrise og amerikansk valkamp. -Sparepengane dine er sikre, erklærer Jens og Kristin mens konkurstruga finansfyrstar får krisehjelp. Var det nokon som sa sikkert som banken? På andre frontar er det like eins. -Vi skulle gjerne laga gul stripe på heile E-39, men ressursane strekk ikkje til. Det er heller ikkje vanskeleg å fjerne pasientkøar og ventetid, men det er ikkje midlar på budsjettet. Før dreidde det seg om å skaffe folk og ha pengar å løne dei med. No er det berre snakk ressursar og midlar. Kor skal dette ende, om vi misser menneska og kva dei eigentleg treng av syne?
For mykje eller for lite skjemmer alt, heiter det. Mange ser berre dommedag og skremsel i Johannes openberring, men bak alt vanstell, undertrykking og terror vi kan oppleve ser Johannes eit håp. Gud som ein gong skapte oss i Edens hage, vil ein dag skape alt på nytt, og då skal vi ikkje ein gong minnast det vonde. For ei menneskeslekt som ikkje kjenner noko anna enn strevet med å skaffe seg utkomme, kan dette vere for stort til å ta inn over seg. Kristen tru kjend for så mykje, men det Jesus gav oss var håp om ein ny himmel og ei ny jord.
- Men vi har denne skatten i leirkrukker, så den veldige krafta skal vera av Gud og ikkje koma frå oss. Alltid er vi utsette, men ikkje kringsette, rådville, men ikkje rådlause, forfølgde, men ikkje forlatne, nedslegne, men ikkje ihelslegne. 2. Kor 4,7-9
God helg og Guds signing.
Hausten er tid for refleksjon. Veret på Vestlandet innbyr helst ikkje til å opphalde seg utandørs meir enn naudsynt, så med utsikt rett inn i regnskodda gjer eg opp status. Ei oppteljing syner at livet har stelt bra med meg trass alt. Eg har hus, bil, båt, kjekk kone og ungar som gjer det bra på skulen. Men eg har nok budd for lenge i Sunnfjord, for eg lar meg ikkje rive med sjølv om livet smilar til meg frå øyre til øyre. Det blir det nesten for mykje av det gode. Kor skal dette ende?
Men frå radio, TV og aviser kjem andre signal. Der er det drap, finanskrise og amerikansk valkamp. -Sparepengane dine er sikre, erklærer Jens og Kristin mens konkurstruga finansfyrstar får krisehjelp. Var det nokon som sa sikkert som banken? På andre frontar er det like eins. -Vi skulle gjerne laga gul stripe på heile E-39, men ressursane strekk ikkje til. Det er heller ikkje vanskeleg å fjerne pasientkøar og ventetid, men det er ikkje midlar på budsjettet. Før dreidde det seg om å skaffe folk og ha pengar å løne dei med. No er det berre snakk ressursar og midlar. Kor skal dette ende, om vi misser menneska og kva dei eigentleg treng av syne?
For mykje eller for lite skjemmer alt, heiter det. Mange ser berre dommedag og skremsel i Johannes openberring, men bak alt vanstell, undertrykking og terror vi kan oppleve ser Johannes eit håp. Gud som ein gong skapte oss i Edens hage, vil ein dag skape alt på nytt, og då skal vi ikkje ein gong minnast det vonde. For ei menneskeslekt som ikkje kjenner noko anna enn strevet med å skaffe seg utkomme, kan dette vere for stort til å ta inn over seg. Kristen tru kjend for så mykje, men det Jesus gav oss var håp om ein ny himmel og ei ny jord.
- Men vi har denne skatten i leirkrukker, så den veldige krafta skal vera av Gud og ikkje koma frå oss. Alltid er vi utsette, men ikkje kringsette, rådville, men ikkje rådlause, forfølgde, men ikkje forlatne, nedslegne, men ikkje ihelslegne. 2. Kor 4,7-9
God helg og Guds signing.
Publisert i firda.no, fredag 31. oktober 2008
Abonner på:
Innlegg (Atom)