Andakt for 26. søndag e. pinse, tekstrekke I
Luk 17,20-30 - www.bibelen.no
Eg starta på pastorskulen etter å ha hoppa av frå kjemilinja på den tekniske høgskulen i Trondheim. På opningsfesten blei eg spurd om kva ein slik bakgrunn kunne gje meg i møte med framtid som forkynnar og forsamlingsleiar. "Tja", ramla det ut av meg. "Eg kan kanskje bli svovelpredikant?" Sjølv likar eg å tru at det ikkje har slått til i nemneverdig grad.
Det er ikkje mange att av dei gamle svovelpreikene no for tida. Kanskje skal vi vere glade for det at denne forma for forkynning er gått ut på dato, for ikkje alt var like veloverveid. I mange høve var heller ikkje det teologiske gangsynet spesielt lett å få auge på. Sjelesorga fekk vike for trongen til å fortelje kor skapet skulle stå. Visst er det lett å bruke storslegga når andre verkemiddel ikkje gir tilstrekkjeleg gjennomslag. Men spesielt lurt er det ikkje. Det blir som å gje toppkarakter til første utøvar i ein konkurranse. Du har lite att å gå på til det som kjem seinare.
Likevel er det altså Jesus sjølv som tyr til eld og svovel i dagens tekst på søndag. Det er meisteren sine eigne ord om slutten på verda slik vi kjenner ho som ga dei gamle svovelpredikantane vann på mølla. Det er berre det at eld og svovel ikkje er poenget i det han seier, ikkje meir enn at ein ny syndeflod nokon gong vil bli aktuelt. Regnbogen vil minne Gud på det han lova Noah etter flommen, om det skulle bli så ille at Han gløymde seg.
Mange reknestykkje har blitt presentert for kor lenge verda skal stå. Eitt etter eitt har dei slått feil. Jesus kom ikkje attende den dagen eller det året. No har dei som driv med slikt gått over til å meine at eigentleg har han kome, men han ventar litt med å syne seg. Det gir litt meir spelerom.
Men når det verkeleg skjer, treng du ingen djup andeleg innsikt eller rådgjevarar med spesielle evner, seier Jesus. Like lite som du treng en meterolog til å fortelje deg at det regner, bles eller tordnar. Jula kjem alltid brått på kjerringa skal vi tru ordtaket, sjølv om ho er tidfesta i kalenderen. Tida for at Jesus kjem att veit ingen, og ingen skal vite det. Alt vil vere som vanleg til det brått ikkje er det lenger. Du treng ikkje reise, lese eller møte opp. Det kan vere vanskeleg å forestille seg at det blir sol etter det regnveret vi har hatt siste veka, men vi veit innerst inne at ho finnst der bak skyene ein stad. Det kan vere vanskeleg å få auge på ein god Gud bak jordskjelv, opprør og korrupsjonsskandalar. Men Han er der, og ein dag vil Han bryte gjennom og fri oss frå elendigheita.
God helg og Guds signing.
11 november 2005
02 oktober 2005
Mark 2,1-12 - Frigjerande hærverk
Andakt for 20. søndag e. pinse, tekstrekke I
Markus 2;1-12 - www.bibel.no
Mange store bragder i historia har komme til fordi lukka var betre enn forstanden. Columbus kom til Amerika fordi han ville til India ved å segle feil veg. Endå fleire nye oppfinningar er komne til ut av eksperiment som gjekk gale. Det var tilfelle med røntgenstrålane. Tor Åge Bringsverd seier i ei av bøkene sine at «den har begge beina på bakken står stille». Det har han rett i, for det kjem sjeldan noko nytt og revolusjonerande ut av stillstand sjølv om det er trygt og stabilt. Det er utruleg mange som veit mykje, men som heller verger kunnskapen enn å risikere feilbruk ved å oppmuntre til nydyrking. Dei ønskjer å ha einerett på sanninga og ser på rotekte entusiasme som eit trugsmål mot liv og helse. Difor advarer dei amatørane mot å utforske moglegheitene og gjere noko på eiga hand.
I søndagsteksten er det ikkje orda som skiljer dei skriftlærde og Jesus. Skilnaden ligg i hjartet. Å vere sprengfylt av bibelvers er ingen garanti for at du har skjønt noko som helst av det heile. Dei skriftlærde i Kapernaum var spesialistar på teologi og tradisjon, men trass i all kunnskapen var dei langt på veg analfabetar på å tru. Det hjelper deg ikkje om du er professor i ernæringskunnskap og kan skrive hundrevis av kokebøker om du likevel ikkje klarar å sette mat på bordet. Då vil du og dine til slutt sulte i hel om ikkje nokon med rette handlaget kjem og hjelper deg. 'Kokkane' i Israel hadde gått seg bort på vegen fra kokeboka til middagsbordet. Dei var berre opptatt av kva krav lova stilte. Dermed blei folket dei skulle mette sultefòra på kontakt med Guds kjærleik og ingen kunne sjå meininga med strevet.
Jo meir du elskar Gud, jo meir har du å by andre på. Venene til den lame var så ivrige etter å hjelpe kompisen sin at dei gjorde hærverk på huset Jesus var i for å bringe han så nær som mogleg. Det var ikkje pent gjort, men det tente hensikta. Jesus var på si side som ein ekte entusiast og venta heller ikkje med å setje gleda ut i livet. Han braut tvert med både folkeskikk og alle etablerte, religiøse sanningar då han tilga den lame syndene hans. Men der fotfolket håpa og trudde, var det skepsis og mistru som prega spesialistene. Problemet var at dei ikkje trudde på andre enn seg sjølve. Dei ville hatt rett når dei kallar det blasfemi og religiøst hærverk om det ikkje var slik at Jesus faktisk hadde rett frå Gud til å tilgje. Men Jesus var Guds eigen son og unntaket som stadfesta regelen. Dei som held seg nær han får av og til underlege kjensler som strir mot all fornuft. Då kan det løne seg å løfte blikket frå dei som rister på hovudet og heller sjå etter om nokon vil ha godt av det du tenkjer på. For Jesus sett ikkje opp ein mur rundt seg og sine. Han lar dei gå fritt og held dei fast gjennom kjærleik og trøyst.
Markus 2;1-12 - www.bibel.no
Mange store bragder i historia har komme til fordi lukka var betre enn forstanden. Columbus kom til Amerika fordi han ville til India ved å segle feil veg. Endå fleire nye oppfinningar er komne til ut av eksperiment som gjekk gale. Det var tilfelle med røntgenstrålane. Tor Åge Bringsverd seier i ei av bøkene sine at «den har begge beina på bakken står stille». Det har han rett i, for det kjem sjeldan noko nytt og revolusjonerande ut av stillstand sjølv om det er trygt og stabilt. Det er utruleg mange som veit mykje, men som heller verger kunnskapen enn å risikere feilbruk ved å oppmuntre til nydyrking. Dei ønskjer å ha einerett på sanninga og ser på rotekte entusiasme som eit trugsmål mot liv og helse. Difor advarer dei amatørane mot å utforske moglegheitene og gjere noko på eiga hand.
I søndagsteksten er det ikkje orda som skiljer dei skriftlærde og Jesus. Skilnaden ligg i hjartet. Å vere sprengfylt av bibelvers er ingen garanti for at du har skjønt noko som helst av det heile. Dei skriftlærde i Kapernaum var spesialistar på teologi og tradisjon, men trass i all kunnskapen var dei langt på veg analfabetar på å tru. Det hjelper deg ikkje om du er professor i ernæringskunnskap og kan skrive hundrevis av kokebøker om du likevel ikkje klarar å sette mat på bordet. Då vil du og dine til slutt sulte i hel om ikkje nokon med rette handlaget kjem og hjelper deg. 'Kokkane' i Israel hadde gått seg bort på vegen fra kokeboka til middagsbordet. Dei var berre opptatt av kva krav lova stilte. Dermed blei folket dei skulle mette sultefòra på kontakt med Guds kjærleik og ingen kunne sjå meininga med strevet.
Jo meir du elskar Gud, jo meir har du å by andre på. Venene til den lame var så ivrige etter å hjelpe kompisen sin at dei gjorde hærverk på huset Jesus var i for å bringe han så nær som mogleg. Det var ikkje pent gjort, men det tente hensikta. Jesus var på si side som ein ekte entusiast og venta heller ikkje med å setje gleda ut i livet. Han braut tvert med både folkeskikk og alle etablerte, religiøse sanningar då han tilga den lame syndene hans. Men der fotfolket håpa og trudde, var det skepsis og mistru som prega spesialistene. Problemet var at dei ikkje trudde på andre enn seg sjølve. Dei ville hatt rett når dei kallar det blasfemi og religiøst hærverk om det ikkje var slik at Jesus faktisk hadde rett frå Gud til å tilgje. Men Jesus var Guds eigen son og unntaket som stadfesta regelen. Dei som held seg nær han får av og til underlege kjensler som strir mot all fornuft. Då kan det løne seg å løfte blikket frå dei som rister på hovudet og heller sjå etter om nokon vil ha godt av det du tenkjer på. For Jesus sett ikkje opp ein mur rundt seg og sine. Han lar dei gå fritt og held dei fast gjennom kjærleik og trøyst.
18 september 2005
Mark 2:18-28 - Egentlig passer det aldri med vekkelse
Andakt for 18. søndag e. pinse, tekstrekke I
Mark 2:18-28 - www.bibel.no
Etter en gospelkonsert gikk et trofast medlem av menigheten fram til presten og spurte: «Kan man virkelig spille saxofon i en kirke?» «Klart det», smilte presten tilbake. «Du ser vel at hornet har bøyd seg!» Bibelen nevner mange instrumenter som kan lede lovsangen. Likevel har velmenende kristne gjennom tidene hatt problemer med alt fra orgel og piano til trommer, bass og elektriske gitarer. Og nåde den som klapper under gudstjenesten!
Veteranbiler har sin sjarme, men derfra til å nekte andre å skaffe seg biler som ikke startes med sveiv blir for dumt. Det var dette som hadde skjedd med fariseernes forståelse av sabbaten og fasten. Det Gud mente som sunne avbrudd fra hverdagens rutine, ble nå voktet for sin egen del. I våre dager kan vi oppleve menigheter som har stivnet til og blitt et salmemuseum hvor Gud stilles ut som en skjør antikvitet. Flott å se på, men opplagt gammeldags og forlengst utgått på dato.
Heldigvis lar ikke Jesus seg stanse av sånt. Som en livsfrisk løvetann sprenger han vei opp gjennom en asfalt av døde vaner og lar nytt liv nyte vårsola. Utvikling er en naturlig del av skaperverket. Livskraften Gud har lagt ned i naturen gjør at den tilpasser seg hele tiden, og Gud elsker at nye generasjoner tilfører meningheten nye former for lovsang og tilbedelse. Det er nødvendig for å «nå ut like jordens ender.» Vi må bruke anledningene når de byr seg, selv om vi egentlig hadde tenkt å slappe av.
Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten
Mark 2:18-28 - www.bibel.no
Etter en gospelkonsert gikk et trofast medlem av menigheten fram til presten og spurte: «Kan man virkelig spille saxofon i en kirke?» «Klart det», smilte presten tilbake. «Du ser vel at hornet har bøyd seg!» Bibelen nevner mange instrumenter som kan lede lovsangen. Likevel har velmenende kristne gjennom tidene hatt problemer med alt fra orgel og piano til trommer, bass og elektriske gitarer. Og nåde den som klapper under gudstjenesten!
Veteranbiler har sin sjarme, men derfra til å nekte andre å skaffe seg biler som ikke startes med sveiv blir for dumt. Det var dette som hadde skjedd med fariseernes forståelse av sabbaten og fasten. Det Gud mente som sunne avbrudd fra hverdagens rutine, ble nå voktet for sin egen del. I våre dager kan vi oppleve menigheter som har stivnet til og blitt et salmemuseum hvor Gud stilles ut som en skjør antikvitet. Flott å se på, men opplagt gammeldags og forlengst utgått på dato.
Heldigvis lar ikke Jesus seg stanse av sånt. Som en livsfrisk løvetann sprenger han vei opp gjennom en asfalt av døde vaner og lar nytt liv nyte vårsola. Utvikling er en naturlig del av skaperverket. Livskraften Gud har lagt ned i naturen gjør at den tilpasser seg hele tiden, og Gud elsker at nye generasjoner tilfører meningheten nye former for lovsang og tilbedelse. Det er nødvendig for å «nå ut like jordens ender.» Vi må bruke anledningene når de byr seg, selv om vi egentlig hadde tenkt å slappe av.
Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten
Abonner på:
Innlegg (Atom)