«Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende»

Apg 28,16-31
(Logos 3-2008, del 10:10)
Nyheten om at de var underveis hadde løpt foran Paulus og Lukas. Da de endelig fikk fastland under føttene, ble de møtt av kristne som hadde reist mange mil før å ta imot dem. Ikke rart at Paulus fikk nytt mot.

Og Paulus fornekter seg ikke. Han tar straks kontakt med de jødiske lederne på stedet, akkurat som han har gjort på hvert eneste nytt sted han er kommet til gjennom mer enn tretti års virksomhet. Selv om dette alltid har gitt ham både sorg og smerte viser han dem kjærlighet ved å tilby dem håpet og troen på at Jesus er Messias først. Når de første lukker døra, åpnes det samtidig for andre folkeslag. Det finnes en orden i alt Gud har skapt, også i frelsesverket.

Her slutter Apostlenes Gjerninger uten at Lukas forteller hva som siden skjedde med Paulus. Han har holdt sitt løfte om å skrive om hvordan vitnesbyrdet ble båret fram fra Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender, akkurat som Jesus hadde sagt dem. Det var et Guds under.

I dag er det vi som er teltmakerne, fangene og vitnene som forteller om Guds nåde og Kristi oppstandelse. VI er aldri alene, for Han som er selve budskapet er med oss som han var med Paulus.

De to første fra «Leger uten grenser»?

Apg 28,1-15
(Logos 3-2008, del 9:10)
Alle strabasene og forliset til tross, det er velsignelsene som får oppmerksomheten når Lukas skriver om oppholdet på Malta og reisen videre til Rom; Velsignelsene og på hvilken måte Den Hellige Ånd arbeider i Paulus. Vel var han seg bevisst at han var kalt av Gud til apostel og evangelist, likevel er han ikke den som setter seg ned og overlater det praktiske til andre. Den skriftlærde teltmakeren fra Tarsus som reddet alle på skipet med sin sinnro og gudstro går og henter ved til bålet. Når så slangen hogger ham i hånden, rister han den av seg uten å gjøre noe oppstyr av det. Jeg spør som lokalbefolkningen; Er det ingen ting som biter på denne mannen?

Helbredelsen av far til Publius førte flere syke til dem. I grunnteksten står det at «de som kom fikk medisinsk behandling». Ikke umulig at den skriveføre legen Lukas som forteller dette også fikk mulighet til å gjøre nytte for seg.

På samme måte blir vi utfordret til å ta tak i anledningene som byr seg mens vi er på vei til det målet. Vi skal være hellige for Gud, men likevel tjene andre med den samme kjærligheten han har vist oss.

Tar du Jesus med deg ut i hverdagen vil du få bruk for alle prekner du noensinne har hørt.

Apg 27,27-44
(Logos 3-2008, del 8:10)
Dette minner meg om da Jesus sov rolig i båten mens vind og bølger gjorde disiplene desperate av angst (Matt. 8,23-27). Selv som fange fortsetter Paulus å være situasjonens herre. Han er helt prisgitt til vaktsoldatene og mannskapet på skipet, men tenker likevel klart og rolig. Han vet at Gud har gitt ham disse mennene for at de skal få ham til Rom og fram for keiseren. Da han så at sjøfolkene vil rømme skuta så fort anledningen bød seg, fikk han de romerske soldatene til å hindre det. Alle sammen var nødvendige redskaper i evangeliets tjeneste, troende eller ikke. Verken han eller vi kan ikke avse noen som Gud har sendt oss.

Derfor er det så viktig at vi har fulgt med i timen og gjort hjemmeleksene. Læreren kan være så knusktørr han vil og det er gørr kjedelig å pugge gloser, gangetabellen og byer i Belgia, men det er ute i blant mennesker at alt det kjedelige og unyttige får mening. Slik er det også med forkynnelse og bibelundervisning i menigheten. Trist og kjedelig der og da, men gull verdt i møte med menneskene Gud gir deg. Alt og alle spiller en rolle.