Luk 18,9-14 - Se hva jeg kan!

Andakt for 12. s.e. pinse, tekstrekke I - www.bibel.no

Det kan være mye styr og mas på ei badestrand. Ute i vannet mellom baderinger og gummibåter plasker småungene rundt og maser hull i hodet på alle omkring seg: «Se på meg! Se på meg da, mamma! -MAMMA!!!» Etter en halv time ønsker man seg hørselvern eller langt inn i skogen til et stille tjern i solnedgangen. Men de vokser det av seg, de fleste i alle fall. Men enkelte kan ikke la være å kreve oppmerksomhet rundt seg og sitt.

Jeg tenker at Gud også må bli litt ør i hodet etter at han har gått runden på gudstjenester og bønnemøter. Der har alle sitt å melde og det finnes et utall måter å gjøre det på. Noen ber så stille at du kan høre støvet falle. Andre roper ut sine proklamasjoner så flisene fyker og murpussen drysser. Greit nok det, alle har sin stil. Men i ungdomsgruppa i menigheten min hadde vi en kategori vi ikke klarte å ta helt alvorlig. Det var de vi kalte «se-hva-jeg-kan-kristne», og Fariseeren var en sånn type. De er like slitsomme som ungene på stranda.

Bønn til Gud er ikke en teknikk der man får utbetalt gevinst ved å trykke på de riktige knappene. Frie vitnesbyrd er ikke jobbintervju hvor du skal overbevise sjefen om at du er den beste kandidaten. Det er ikke nødvendig å mase på Gud. Han er ikke glemsk, tunghørt eller treig. Det er bare å klatre opp i fanget hans og si det som det er. Verre er det ikke, heldigvis.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten