Job 17 - Et sorgens kapittel

Tekstbetraktning over Job 17

Job har ikke noe mer å gi, så her gir han slipp på framtiden også. Han går for total selvutslettelse når ikke engang hans nærmeste venner evner å formidle lys og håp, men heller strør salt i sårene ved å kverne videre på standardrepertoaret sitt. Selv ser han at han er blitt selve symbolet på det gudsforlatte. Uten å skjønne hvorfor er han blitt et slags fugleskremsel til skrekk og advarsel.

En sak er å stå ansikt til ansikt med en mektig motstander. Det er noe helt annet å kjempe uten å vite hvem eller hva du kjemper imot. De allierte jagerpilotene under andre verdenskrig hadde et ordtak om at den fienden du så ikke utgjorde den største trusselen, det var den motstanderen du ikke oppdaget som var farligst.

Job aksepterer ikke at Gud kan være hans motstander, og han har rett. Det er Satan som har valgt å forsøke å slå ham ut. Gud vet hva vi er laget av og hva vi står for. Så selv om vi ikke ser noen ende på menigsløset kaos og uløselige kriser, kan vi som Job forvente at Gud tar seg av vår sak og ellers la ettertiden dømme. Det er tross alt Gud som regjerer.

Publisert av Bibelleseringen © 2005 Jan Roar Sekkelsten