Like barn leker best

1. Mos. 2,18-25: (Logos 1-2010, del 6:8)
Som nevnt for et par dager siden kan samvær med dyr og opplevelser i naturen gi en kolossal opplevelse av å være en del av det store bildet. Et puslespill der alle brikker må være på sin rette plass for at det skal gi mening. Selvfølgelig kan det av og til være godt, eller til og med nødvendig, å kunne trekke seg tilbake og være alene en stund. Men det er ikke noe ideal og kan heller ikke kalles normalt. Før eller siden blir vi innhentet av det grunnleggende behovet for å søke sammen. Selv eneboere har en funksjon i fellesskapet.

Det er når noen dør eller et barn vokser opp og flytter ut, at dette kjennes spesielt godt. Vi mister noe som var en naturlig del av hverdagen. Ofte beskrives det som at en vegg, noe vi regnet som stabilt, bærende og trygt har blitt borte. Denne delen av skapelsesberetningen peker ut samspillet mellom mann og kvinne som som selve grunnprinsippet. De er ikke to individer sammen, ikke to verdener som kolliderer. De er ett, slik at de spiller hverandre gode. Det finnes et sted hvor du er umistelig. Finn det, og du gjør både deg selv og alle omkring deg lykkelige.